Jeg heier på Venstres EU-ja, men tviler på at lille Venstre evner å flytte store velgermasser med sin forsiktige tilnærming.
Holdning til EU har siden Norges første nei i 1972 til daværende EF (De europeiske fellesskapene) vært problematisk for Venstre. Nå har de tilsynelatende bestemt seg.
Ifølge Sentios seneste EU-måling (utført november 2019 for Nationen og Klassekampen) ville kun 28 prosent av de spurte stemt ja til norsk EU-medlemskap, mens 61 prosent av de spurte ville stemt ja til EØS-avtalen om det hadde vært folkeavstemning i dag. Deprimerende nok, var dette den mest positive målingen siden 2011, for oss som ønsker norsk medlemskap i EU og enn så lenge støtter EØS-avtalen. Den langsiktige tendensen er dessuten klar: ikke siden 2004 har ja-siden hatt et flertall, om enn marginalt.
Til den borgerlige avisen Minerva uttrykker debattansvarlig i VG, Hans Petter Sjøli at «Det er forfriskende for debatten om vi får et tydelig Ja-parti. Det kan bidra til omdreining av debatten». Han har naturligvis rett i at det er forfriskende. På samme tid har Venstre, Høyre og til dels Arbeiderpartiet i åresvis argumentert for EU, EØS og europeisk samarbeid for øvrig – om enn noe forkledd – uten at det har gjort stort med befolkningens ønske om medlemskap i unionen. Jeg kan dessverre ikke se hvordan Venstres ærlighet overfor seg selv vil endre dette.
Til samme avis sier nyvalgt nestleder, Sveinung Rotevatn: «Min tilnærming er at denne saken er et viktig symbolsk spørsmål om hva slags type land vi ønsker at Norge skal være» og at «Den viktigste forskjellen velgerne vil merke, er således at politikken vår nå henger bedre sammen enn før». Jeg har vanskelig for å tro at Venstres endrede symbolske standpunkt vil bidra til en positiv meningsendring i elektoratet, fordi:
(1) Venstre har ikke vært over sperregrensen på gjennomsnitt av nasjonale målinger siden juni 2018, ifølge Poll of Polls.
(2) Fremtredende Venstre-politikere, som Rotevatn i Minerva, og for så vidt også Melby og Raja i øvrige medier, har uttalt seg vel forsiktig om hva vedtaket innebærer for EU-kampen.
(3) Når et parti med omtrent 3% oppslutning inntar et så pass «upopulært» standpunkt burde de, etter min mening, gjøre det skikkelig, med noe større vigør og engasjement, for å hente de (få) velgerne som, tross alt, har ja til EU-medlemskap blant sine viktigste saker.
Min forventning er – dessverre – at Venstres EU-ja kun vil bidra til ytterligere tap av velgere for partiet. Jeg er enig med Rotevatn i at det er symboltungt og viktig i seg selv å eksplisitt si at man ønsker norsk EU-medlemskap. Jeg er imidlertid stygt redd for at det mer enn noe annet vil bidra til å utradere et av få «liberale» partier i norsk politikk. Det er meget synd, og er åpenbart grunnen til at Venstre ikke har turt å innta standpunktet tidlgere. Om ikke annet bør man berømme Venstre for å være alt annet enn populistisk.
Hadde Venstre i det minste gått inn for EU-ja som en kampsak kunne tingenes tilstand ha fortonet seg anerledes. Den politiske dimensjonen globalisme-nasjonalisme representerer et stort potensiale for oss som er liberal(istisk)e. Det var tross alt 28% av de spurte som i november 2019 ønsket norsk EU-medlemskap. Jeg håper innstendig at Venstre tar bladet fra munnen og setter EU-kamp på agendaen. Jeg har mine tvil.
