Meninger

Neste trekk? En liberalistisk hestekur mot oljeavhengighet

Norsk næringsliv befinner seg i en krise, og det er en krise som startet lenge før korona-pandemien slo til for fullt. Denne krisen har utviklet seg til å bli en verkebyll, som politikere både på sosialistisk og borgerlig fløy, ikke ønsker å slå hull på. Fordi det vil bli for smertelig da samtlige partier på Stortinget baserer sin politikk på ekspansiv bruk av offentlige midler for å finansiere sine kostbare valgløfter for å tilfredstille sine interessegrupper som dagens politiske partier dessverre har utviklet seg til.

Denne verkebyllen handler om oljepenger. Dette er offentlige penger som staten i all hovedsak får fra skattlegging av oljeindustrien. Og det er ikke småsummer vi snakker om heller. Olje,- og gasssindustrien er så premissførende for norsk næringsliv at nesten alt øvrig næringsliv spinner rundt dens akse. Tallene taler for seg selv. I følge SSBs 2019-tall tallfestes olje,- og gassindustrien til nesten 500 milliarder i bruttoprodukt i basisverdi, det vil si verdien av det som er produsert minus driftkostnader med å produsere det. Dette er over dobbelt så mye som andreplass på listen; bygg- og anleggsindustrien. Og olje,- og gassindustrien sysselsetter svært få i forhold til verdiskapningen; i overkant av 55.000 mennesker er direkte sysselsatt i næringen, mot 247.000 personer i bygg/anlegg. Det er dermed en svært lønnsom og kostnadseffektiv næring som Norge har basert sin hovedinntekt på.

I den politiske debatten snakker man seg varm om hva som skal erstatte olje,- og gassindustrien for å imøtekomme internasjonale klimaforpliktelser samt å gjøre norsk økonomi mindre oljeavhengig. Mange bransjer løftes frem som mulige arvtakere; miljøteknologi, batteriteknologi, maritim næring, sjømat, prosessindustri for å nevne noe. Her dreies hovedfokuset på å erstatte arbeidsplasser; en fersk rapport fra Menon Economics i forbindelse med Vestlandskonferansen i Bergen illustrerer et scenario der Norge på magisk vis omstiller seg på en måte som gjør at vi når klimamålene i henhold til Parisavtalen. Der kommer det frem at fire bransjer/næringer kunne skape 80.000 nye «grønne» arbeidsplasser de neste 15 årene, og de skal da erstatte tilsvarende arbeidsplasser knyttet til olje,- og gassindustrien. Men det snakkes ikke om summer. Hvor mye penger vil disse nye næringene generere i relasjon til de astronomiske summene som kommer fra olje og gass? Det kommer ikke så tydelig frem. I andre sammenhenger tales det på sedvanlig sosialdemokratisk vis om massivt bruk av et skatte,- og avgiftsregime for å vri Norge i grønn retning. Men ingen tar hensyn til summene. For sannheten er en bitter pille som få våger å svelge:

Det finnes ingen næring per dags dato ei heller i uoverskuelig fremtid som kan erstatte den verdiskapningen som olje,-og gassindustrien leverer i dag. Og denne industrien er så premissførende for øvrig norsk næringsliv at dens eventuelle «undergang», vil affektere et enormt antall andre bedrifter. Det finnes i dag bedrifter som omsetter store penger på å produsere enkeltkomponenter til en oljeinstallasjon.

Det hadde ikke vært noe problem i den politiske retorikken til de etablerte partier om deres brennende ønske om industriens avsluttende kapittel i klimaets navn, hvis man samtidig hadde akseptert det vanvittige inntektstapet staten ville fått. Ingen annen industri ville generert slike gigantiske inntekter til staten. Som grønn liberalist, hadde jeg bejublet det faktum at staten fikk mindre å rutte med. Det hadde satt i en gang en høyst nødvendig prosess med å radikalt redusere offentlig sektor, offentlig byråkrati og behovet for massiv skatte,- og avgiftslegging av befolkningen . Og klimautslippene hadde blitt redusert! Enhver grønn politiker burde bejublet et slikt scenario. Men den gang ei. Ingen partier på Stortinget i dag har noe ønske om å redusere størrelsen på statsbudsjettet, ei heller størrelsen på offentlig sektor som i Norge er den største sett i forhold til innbyggertall av alle OECD-landene. 30 % av arbeidsstyrken i Norge er sysselsatt i offentlig sektor, og dette er ikke bare lærere, helsearbeidere og politibetjenter. En stor andel er byråkrater og papirflyttere ansatt i utallige direktorater, utvalg, institutter, råd, og jeg vet ikke hva. Et eksempel er Norsk institutt for bunad og folkedrakt som alene sysselsetter 5 heltidsansatte. Er dette virkelig fornuftig forvaltning av offentlige skattepenger i en tid der det private næringslivet blør og vi står ovenfor planetens største finansielle krise noensinne?

Sannheten er at ingen partier tør å utfordre narrativet om at andel offentlige ansatte skal bestå, at statsbudsjettets størrelse skal bestå, eller at man ikke skal gjøre det grann for å få mer aktivitet i det private næringslivet som ikke er tilknyttet olje,- og gassindustrien. Tvert imot; de partiene som kaller seg grønne, har i sine alternative statsbudsjetter lagt til grunn ØKT bruk av offentlige midler finansiert av økte skatter og avgifter av folk og bedrifter må vite, men også at dagens oljeinntekter fortsetter å renne inn i statens fyldige vom. Etter min mening, er partier som går til valg på økte offentlige budsjetter, de mest miljøfiendtlige partiene, fordi de belager seg på fortsatte inntekter fra olje,- og gassindustrien uten at de har en realistisk plan på hvor pengene skal komme fra hvis denne næringen skulle avvikles.

Uansett, denne utviklingen kan ikke fortsette. Olje,- og gassindustrien vil få mindre relevans med årenes løp, og oljeprisen vil med stor sannsynlighet holdes på et lavt nivå. Norges befolkning eldes og offentlige budsjetter økes. Ingen har noen plan, hverken på sosialistisk eller borgerlig side. Mange er klar over problemet, men ingen ønsker å gjøre noe med det. Oljefondet er allerede bundet opp til fremtidige pensjonsforpliktelser, og utgiftene vil på sikt overgå inntektene. Ledende politikers reaksjon på denne problemstillingen er at fremtidens generasjoner må jobbe lenger, tjene mindre og med stor sannsynlighet betale mer skatt.

Realiteten har imidlertid begynt å synke inn hos næringslivet. NHO la nylig frem dokumentet « Neste trekk – veikart for fremtidens næringsliv». Her poengteres det viktigheten av å redusere offentlig sektor, senke skattenivået, og legge mer til rette for økt innovasjon,- og omstillingsevne. NHO tar forsiktige steg, dog i riktig retning. Deres ambisjoner for 2030 er blant annet at andelen timeverk i privat sektor øker fra 70 til 72 %. Skattenivået for fastlandsøkonomien skal ikke overstige 40 % av verdiskapningen, for å nevne noe. Selv om forslagene i denne rapporten virker puslete sett med liberalistiske øyne, er rapporten kanskje århundrets viktigste politiske dokument særlig siden NHO har såpass betydelig innflytelse i samfunnsdebatten.

Dessverre ble mottagelsen fra våre etablerte partiene heller lunken. Den sosialistiske siden høvlet den ned som forventet. Og den borgerlige siden turte ikke å omfavne den fullstendig, siden de vet at de ikke kan love noen reduksjon av offentlig sektor, ei heller noen radikale senkninger av skatter og avgifter. «Det finnes ikke økonomisk handlingsrom» er narrativet. Nei, selvfølgelig finnes det ikke noe økonomisk handlingsrom når man så målrettet har økt offentlig pengebruk i flere tiår, og samtidig nekter å gjøre noe for å redusere den.

Henrik Gimle Holm

Jeg har vært medlem av både MDG og Høyre. Dette fordi jeg både brenner for miljø,- og næringspolitikk. Dessverre vil ingen av disse to partiene gjøre noe med elefanten i rommet. Det finnes kun et politisk parti i Norge som ønsker det, og det er Liberalistene. Dette partiets politikk vil ta radikale grep for å omstille norsk økonomi inn i en bærekraftig og innovativ fremtid. Offentlig sektor må drastisk reduseres. Kanskje helt ned på sveitsisk nivå (14 % av arbeidsstyrken er ansatt i offentlig sektor i Sveits) NAV må reformeres. Statsbudsjettet må senkes med minst 40 % (Finsk nivå). Skatter og avgifter må radikalt senkes både for privatpersoner og bedrifter. Arbeidsgiveravgiften må fjernes fullstendig. Selskapsskatten må reduseres kraftig, eller aller helst fjernes. Formueskatten må bort. Momsen på alle varer og tjenester må senkes. Reguleringer og byråkrati knyttet til næringsvirksomhet må reformeres og på sikt fjernes fullstendig. Offentlige subsidier må senkes og på sikt fjernes. Utallige fiskale avgifter må senkes og på sikt utraderes.

Først når disse reformene er gjennomført, kan et nytt og bærekraftig næringsliv tre frem som også på sikt kan utfordre olje,- og gassindustriens hegemoni. Da vil man frigjøre så mye kapital, at det virkelig lønner seg å satse på innovative og grønne bedrifter. Kanskje vil Norge da få sin Elon Musk? Kanskje blir Drammen Norges svar på Silicon Valley? Og da vil klimautslippene senkes. Ikke bare i Norge, men globalt hvis Norge kan bli en storeksportør av miljøvennlig teknologi, bærekraftig produserte batterier, mineraler osv.

Jeg er brennende opptatt av miljøvern, og næringsliv. Dette fordi disse to temaene er så uløselig knyttet sammen. Men noen vonde byller må stikkes hull på og noen bitre piller må svelges. Derfor stemmer jeg i 2021 på Norges grønneste og mest næringsvennlige parti; Liberalistene.

4.6 11 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments