Bakgrunn

Kun åtte år som president?

Det begynte med at unionens første president, George Washington, trakk seg tilbake da han hadde tjenestegjort i to perioder, hver på fire år, i presidentstolen. Det etablerte en tradisjon som skulle vare helt til den 32. presidenten, Franklin Delano Roosevelt. Roosevelt vant gjenvalg hele tre ganger.

Før det vant Grover Cleveland den såkalte «popular vote» i tre presidentvalg på rad, nemlig i 1884, 1888 og 1892. Han vant valgmannsflertall i det første og siste av disse tre valgene. Cleveland er dermed den eneste presidenten i amerikansk historie med brudd i sin presidenttid.

Den andre president Roosevelt fremprovoserte et forslag om å grunnlovsfeste begrensningen i antall perioder. Grunnlovstillegget ble ratifisert av 36 av de daværende 48 delstatene midt i Trumans andre presidentperiode, den han selv var blitt valgt til, og som fulgte Roosevelts opprinnelige fjerde presidentperiode. Grunnlovstillegget gjaldt ikke Truman, da han var president da forslaget ble fremmet og bestemmelsen derfor eksplisitt unntok ham. Han stilte allikevel ikke til det som kunne blitt hans tredje nesten fulle periode.

Vincenzo Lavioso: Franklin Delano Roosevelt. Roosevelt hadde sittet i tre presidentperioder, tolv år, og var et par-tre måneder inn i sin fjerde da han døde en knapp måned før den allierte seier i Europa i 1945. (Roosevelts første presidentperiode ble riktignok avkortet med halvannen måned på grunn av det 20. grunnlovstillegg, som fremskyndet presidentskiftet fra 4. mars til 20. januar.)

En amerikansk president må være født i USA (eller ha vært borger ved grunnlovens vedtagelse), være minst 35 år gammel og ha vært amerikansk innbygger i minst 14 år.

Det 22. grunnlovstillegg begrenser ytterligere valgbarheten til presidentembedet til dem som ikke er blitt valgt to ganger tidligere. Dette skulle tilsi at maksimal tjenestid for en president er åtte år.

Allikevel tillater grunnlovstillegget at en kandidat som har tjenestegjort som president ved opprykk og/eller fungerende (midlertidig) i to år eller mindre totalt, å stille til valg to ganger. Er denne totaltiden på mer enn to år, begrenses kandidatens adgang til å stille til valg til én periode.

Da skulle man anta at maksimal embedstid som president er ti år – i og med at Truman og alle presidenter før ham ikke lenger er blant oss?

Bare valgbegrensning

Stopp en halv, er det virkelig så enkelt?

Grunnlovstillegget legger begrensninger eksplisitt på hvor mange ganger man kan bli valgt som president. Har man tjenestegjort som president uten å være valgt i mer enn to år, er det altså en tilleggsbegrensning på antall ganger man kan bli valgt til, på én.

Ser man strengt på ordlyden, er det i prinsippet ingen grenser for hvor mange ganger man kan rykke opp – varig eller midlertidig – til president, eller hvor mange år man på den måten totalt kan tjenestegjøre som president. Man vil fortsatt ha anledning til å stille én gang til valg som president – i tillegg til i prinsippet ubegrenset tid som fungerende/ikke-valgt president.

Selv en president som har brukt opp sin valgkvote, har ifølge ordlyden ingen begrensninger på hvor mange ganger han kan rykke opp eller være fungerende.

Det 12. grunnlovstilleggs siste punktum setter krav til vicepresidenten tilsvarende kravene til presidenten. Dette gjelder åpenbart de opprinnelige kvalifikasjonskravene i artikkel 2 i konstitusjonen. Om bestemmelsen også gjelder begrensningene det 22. grunnlovstillegget setter til antall ganger man kan bli valgt, er et spørsmål om tolkning. Dette har ikke vært utfordret.

Foto: Cezary p & MattWade (Wikipedia; CC BY-SA 3.0).

Skulle begrensningene i det 12. grunnlovstillegg på hvem som kan bli/velges til vicepresident, også omfatte begrensningene innført med det 22. grunnlovstillegg, kan ikke en president som har brukt opp valgkvoten sin, bli valgt som vicepresident. I motsatt fall kunne f.eks. Obama bli valgt som Bidens vicepresident og senere rykket opp. Dette vil da være det letteste smutthullet.

Men man kan også rykke opp fra lavere nivåer i opprykksrekkefølgen. I selve føderalkonstitusjonen er det ingen begrensninger på personene som innehar vervene i opprykksrekkefølgen, men loven fra 1947 som i medhold av grunnloven er gitt for å fastsette opprykksrekkefølgen, fastsetter at ingen kan rykke opp uten å oppfylle grunnlovens krav. Hadde ikke denne bestemmelsen vært der, ville fortsatt grunnlovens opprinnelige kvalifikasjonskrav hindret opprykk for den som ikke oppfyller dem. Om lovens bestemmelser hindrer opprykk for den som har brukt opp sin valgkvote, er igjen et spørsmål om tolkning, men grunnloven hindrer det ikke i sin ordlyd.

Så kan man alltids tolke utvidende, men det blir vanskeligere jo tydeligere ordlyden er. Grunnlovens ånd kan det åpenbart argumenteres for at benyttelse av slike smutthull ville være i strid med. Det ville åpenbart ikke være i tråd med tradisjonen siden Washington. Bråk vil det nok uansett bli skulle noen prøve seg.

Et problem å bry seg om?

Da herværende skribent luftet mulighetene for å bruke slike smutthull med direktøren for National Constitution Center i Philadelphia, Jeffrey Rosen, fikk jeg som respons spørsmål om jeg trodde noen ville være populær nok til å slippe unna med noe slikt. Der hadde han nok et poeng. Motstand mot presidenter med for lang tjenestetid synes å være godt rotfestet i amerikansk politisk kultur. Hadde viljen til å beskytte individuelle rettigheter vært like sterk som frykten for presidenter som sitter for lenge, ville sannsynligvis det gitt et positivt bidrag til friheten.

Skulle noen være populær nok, ville de nok fortjent å slippe unna med det.

Det 22. grunnlovstillegg sperrer den vanlige politiske karrièrevei. For å kunne benytte seg av smutthullet, må først den aktuelle tidligere presidenten la seg degradere til minst så lavt som vicepresident. I tillegg er man avhengig av at en president trekker seg, blir avsatt ved riksrett, blir syk eller i verste fall dør, for at den tidligere presidenten atter skal komme på maktens tinde. Man kan øke sannsynligheten ved avtalt spill eller noe enda verre, men det er mye som skal falle på plass.

USAs føderalkonstitusjon. Illustrasjon ved Wynn Pointaux
(Pixabay).

Sannsynligheten er ganske lav for at dette noen gang kommer til å bli et reelt problem.

Det er sannsynligvis bedre å bry seg om manglende reelt vern av individers rettigheter og frihet. Dessuten er kanskje faren ved en president som sitter for lenge, overdrevet i forhold til at en annen som gjør omtrent det samme, overtar.

Men det er jo kult å nerde litt om amerikansk politikk, spesielt med kuriositeter rundt smutthull i diverse konstitusjonelle regler.

5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments