Meninger

Bør vi gjenåpne samfunnet?


De siste månedene har vært en stor belastning for oss alle. Vi har holdt oss sterke, men det har til tider vært svært krevende. Dugnadsånden har stått sterkt. Frykten for sykdom og død har holdt oss samlet. Myndighetene har i all hovedsak hatt tillit og støtte i befolkningen. De har faktisk krevd det. Det har vært upopulært å stille spørsmål.

– Fredrik, du kan ikke skape usikkerhet om
dette, svarte Bent Høie til journalist
Fredrik Solvang på NRK Debatten
på spørsmål om munnbind.

Men vi kan ikke havne i den situasjonen der myndighetene krever en lydig befolkning som ikke stiller kritiske spørsmål; der ingen tør å diskutere de offentlige tiltakene og politikken, i frykt for å bli sosialt stigmatisert. Om myndighetene ønsker befolkningens tillit, da må de fortjene den.

Det at en ikke har kunnet ha en fri diskusjon i det sosiale liv er derimot noe som har sittet sterkt inne hos meg. Spørsmål har blitt møtt med krasse ord om påstått egoisme. Det har ført til selvsensur. Vi må imidlertid alltid streve etter å ha en åpen diskusjon og et fritt ytringsrom. Vi kan ikke basere oss på frykt, men må tenke rasjonelt og langsiktig. Det å bare å smile og nikke med fører til ineffektivitet, unødvendig autoritære inngrep og potensielt større skade på samfunnet. Med økt press vil en også få økt prestasjon.

De første månedene gikk det greit. Det var mer naturlig å holde skepsisen til seg selv all den tid vi ikke visste nøyaktig hva det var vi faktisk sto ovenfor. Dette kunne være svært alvorlig. Men ettersom tiden har gått, har også behovet for å utfordre etablerte sannheter og autoritet stadig trengt seg på. Ikke minst fordi statistikken ikke viser det bildet jeg føler jeg har blitt presentert fra media og av myndigheter. Nå er jeg gått lei. Nå er det på tide å si i fra.

Ta en titt på disse tallene fra Storbritannia, Belgia, Spania, Italia, Sverige og Norge. Hva er den vesentlige forskjellen? Sverige har som vi alle vet gjennomført en helt annen strategi: de har latt det være relativt fritt. De har latt smitten gå sin gang for å oppnå flokkimmunitet. De prøvde å isolere utsatte grupper, noe de dessverre ikke lykkes med da viruset raskt spredte seg i sykehjemmene og påførte fatale konsekvenser. Mange av dødstallene kommer fra dette feilgrepet. Resten av landene har derimot valgt å heller prøve å slå ned på viruset med en nullvisjon og tilsvarende strenge inngrep.

Nå i den andre bølgen opplever de fleste land en oppgang i smitte, og følgelig ytterligere strenge restriksjoner. Men Sverige er nærmest ikke påvirket nå i høst (det er for øvrig ikke dødstallene til noen land i Norden heller). Og måler man total dødelighet opp mot folketall har ikke Sverige oppsiktsvekkende tall heller, slik mange skal ha det til.

Har Sverige virkelig gjort det så ille? La oss sammenligne:

  • Sverige har 10,23 millioner innbyggere og 6 022 dødsfall.
    Det utgjør 588 dødsfall per 1 mill.
  • Belgia har 11,46 millioner innbyggere og 13 055 dødsfall.
    Det utgjør 1 139 dødsfall per 1 mill.
  • Storbritannia har 66,65 millioner innbyggere og 49 044 dødsfall.
    Det utgjør 736 dødsfall per 1 mill.
  • Spania har 46,94 millioner innbyggere og 38 833 dødsfall.
    Det utgjør 827 dødsfall per 1 mill.
  • Italia har 60,36 millioner innbyggere og 41 394 dødsfall.
    Det utgjør 686 dødsfall per 1 mill.
  • Norge har 5,43 millioner innbyggere og 285 dødsfall.
    Det utgjør 52 dødsfall per 1 mill.

(Tallene er hentet ut 09.11.20)

Sveriges dødstall målt opp mot Norge, EU og USA

Nå sammenligner jeg hovedsakelig Sverige med de nasjoner som har slitt mest. Det er mange faktorer som må tas i betraktning, som folketall, befolkningstetthet, smittespredning og i hvilken grad de har gjennomført offentlige inngrep. Poenget er, kan man med hånda på hjertet si at Sveriges strategi har feilet? De har altså hatt det fritt. Sammenlign så med land som har gått så langt at de til og med har gjennomført portforbud. Italia, Spania, Storbritannia og Belgia har innført tidlig og periodevis lockdown, uten at det har hatt nevneverdig totaleffekt på sykdomsforløpet.

Hvordan kan vi si smittevernstiltakene har fungert? Ja, flere er smittet, men har det egentlig vært et tilstrekkelig problem? Det er tilsynelatende ingen betydelig korrelasjon mellom strengere tiltak – slik vi har nå opplevd igjen etter sommeren – og flere lagt inn på intensiven eller som er døde, målt opp mot registrert smitte:

Nøkkeltall for Norge, fra 09.11.20

Flere er smittet, men færre dør. Likevel innfører myndighetene strengere inngrep. Frihetsfrarøvelsen står ikke i stil med tallene: ca. like mange har dødd kontinuerlig de siste månedene, men nå er det langt strengere enn det har vært fra helt tilbake til mars. Effekten av tiltakene er derimot ikke til å se. Men nå strammer myndighetene ytterligere inn, begrunnet med økt smitte, ikke med antall døde. Er tiltakende symbolsk, er det politisk spill? Jeg ønsker ikke konkludere, men klarer ikke la være å spekulere. FHI har hvert fall tidvis vært langt mildere i anbefalingene enn hva regjeringen har.

Hele verden har hatt 1 258 817 koronarelaterte dødsfall på 50 591 307 smittede. Det utgjør 6500 tilfeller dødsfall per 1 millioner innbyggere som har vært smittet. Dødsraten globalt ligger på 2,4 %, uten å ta i betraktning de store mørketallene. De mest optimistiske estimatene mener at så mye som 10 % av verdensbefolkningen kan ha vært smittet, sier Dr. Mike Ryan, direktør ved WHOs Health Emergencies Program. Og snittalderen er som vi vet svært høy, oppunder 80-årene. Dette er altså omtrent ved gjennomsnittlig levealder.

Jeg er ingen statistiker eller har ei noen kompetanse innenfor helse. Alt jeg er væpnet med er min evne til å stille spørsmål og tenke kritisk. Men denne bekymringen for statens strenge koronastrategi er ikke noe som kommer fra meg alene, det kommer fra mennesker med faglig kompetanse og troverdighet. Leger, sykepleiere og eksperter. Fra en Nobelprisvinner til og med. Det finnes ingen vitenskapelig konsensus, så kanskje vi skal gi litt sosial aksept for alternative synspunkt og debatt?

Kan vi virkelig si at de store påkjenningene på vår psyke og vårt sosiale liv, de strenge inngrepene i frihet og demokratiske spilleregler, å bli fratatt våre grunnleggende rettigheter og en ruinering av økonomien har vært verdt det? Har vi tenkt tilstrekkelig gjennom de langvarige effektene av nedstenging, som helsemessige konsekvenser relatert til å miste arbeidsplassen sin og manglende sosial omgang? Har vi tenkt på at dette trolig vil føre til mer depresjon og flere selvmord, eller at den begrensede økonomiske levestandarden reduserer helse og gjennomsnittsalder? Hvor mange liv vil gå bort fra tapt potensiale fra innovasjon og tapte inntekter til staten?

Det er viktig å stille disse spørsmålene og å være kritisk. Det er vi som samfunn som bestemmer hvordan denne krisen skal håndteres. Det gjør vi ved å si i fra, og til når den tid kommer; ved å sende signal i stemmeurnene. Jeg skal hvert fall stemme for mer gjenåpning av næringsliv og en etterlengtet tilbakegang til sosial samferd og velferd.

Fra Liberalistenes Facebookside 07.11.20

Partiet mitt Liberalistene støtter Great Barrington-erklæringen. Det er en strategi som i korte trekk går ut på å gi hjelp til de som er mest utsatt og som selv ønsker å isolere seg, og la alle andre leve så vanlig som mulig, med noen anbefalinger om oppførsel for å redusere smitterisikoen som kan være til hjelp. Erklæringen ble skrevet av bla. Dr. Martin Kulldorff, professor i medisin ved Harvard Universitetet, Dr. Sunetra Gupta, professor ved Oxford Universitetet og Dr. Jay Bhattacharya, professor ved Stanford Universitetets medisinske fakultet. Over 11 000 vitenskapsfolk så langt signert erklæringen, sammen med over 34 000 helsearbeidere og 600 000 bekymrede borgere.

Ikke tenk på at jeg representerer et politisk parti. Det er irrelevant. Det er saken her som er viktig – budskapet jeg skriver om: Kan vi virkelig si at Sveriges strategi har feilet? Sjekk statistikken selv. Sammenlign med andre land. Tenk selvstendig. Vurder tallene opp mot de strenge restriksjonene, de psykologiske og den sosiale påkjenningen, og de økonomiske konsekvensene for nasjon og enkeltmennesket. Kan vi virkelig si kostnaden har vært verdt det? Har det i det hele tatt fungert? Jeg tror ikke det. Se på tallene, les på hva ekspertene på begge sider sier. Dra din egen konklusjon.

Jeg mener vi bør jobbe for en isolering av utsatte grupper – ikke en nedstengning av hele samfunnet og strenge inngrep i det sosiale liv. Denne strategien opprettholder det liberale demokratiet og sikrer oss en jobb å gå til. Det ivaretar vår åndelig velvære, og viktigst av alt: den redder liv.

Skribenten er president for
Liberalistenes ungdomsorganisasjon

Vi bør putte partipreferanser til side og stå samlet mot de strenge inngrepene. Vi bør stå opp for alle som lider i dag og de som kommer til å lide av de strenge tiltakene. Både sosialt og psykologisk, men også økonomisk. Vi trenger å kunne se våre venner og familie, og vi trenger å ha en jobb å gå til. Det er essensielt for vår åndelige velvære.

Konsekvensene av restriksjonene og inngrepene i det fredelige liv vil ha en påkjenning likt noe vi aldri har sett maken til. Kostnaden for nedstenging er for stor. Vi bør åpne samfunnet.

4.3 53 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments