Denne uken ble det kjent at Frp og SV går sammen for å stanse pensjonistenes årlige tap i kjøpekraft. Dersom hver og en kunne ha tatt ansvar for egen sparing ville det ikke ha vært nødvendig.
Det er ikke til å komme utenom at enkelte pensjonister er blitt blodig urettferdig behandlet av staten. Når man tross alt har betalt inn til egen pensjon gjennom et yrkesaktivt liv skulle det bare mangle at det er en viss sammenheng mellom verdien av hva man har betalt inn og verdien av hva man får tilbake.
Derfor er det trolig en svært populær politisk manøver av begge partier å motsette seg fortsatt underregulering, når man nå forbereder en reprise av barnehageforliket av 2003 hvor et Frp-SV-samarbeid sørget for full barnehagedekning – et pensjonsforlik, om man vil.
Et svært annerledes – dog prinsipielt beslektet – politisk stridstema denne uken gav seg tilkjenne i Aps alternative statsbudsjett. Partiet vil bruke 3,4 milliarder kroner på å gjeninnføre feriepenger for dem som går på dagpenger – hvilket vi må anta at Ap tror er populært blant dem som går på dagpenger.
Det er tilsynelatende meget liten tro blant norske politikere på nordmenns evner til å spare eller planlegge på egne vegne – enten sparingen og planleggingen er tiltenkt alderdom eller ferie – når flere slike offentlige sparetiltak utgjør stridens kjerne i en omfattende behandling av statsbudsjett og alternative statsbudsjett.
Å ta til orde for å oppheve offentlige sparetiltak som pensjon og feriepenger er kanskje kontroversielt, all den tid så mange har betalt inn så mye. Derfor burde selvfølgelig dem som har betalt inn sin andel kunne velge å forbli innen systemet de har betalt for. For dem som ønsker å spare selv burde saken stille seg annerledes.
Som liberalist mener jeg at dersom en ikke evner å spare til egen ferie, er det ens eget ansvar. Ut fra samme prinsipp mener jeg at dersom en ikke evner å spare til egen alderdom, er det òg ens eget ansvar.
Naturligvis er det noe mer dramatisk å ikke ha råd til å være gammel enn det er å ikke ha råd til å dra på ferie. Derfor vil trolig også mange liberalister kunne støtte en minstepensjon – offentlig eller privat.
Alle er kanskje ikke klar over at feriepengene en «får» er ens egne penger som det offentlige har spart fra året før. Å avvikle ordningen vil trolig ha svært få reelle konsekvenser, annet enn at hvert individ får noe mer utbetalt i lønn hver måned, fremfor årlig utbetaling av feriepenger. Dermed blir det opp til hver enkelt å disponere egne penger. Det er grunnleggende bra, av flere grunner enn jeg skal nevne her.
Å fjerne pensjonsordningen vil på sin side ha en rekke positive konsekvenser.
- For det første vil hvert individ selv kunne velge hvor mye eller hvor lite en ønsker å sette av til egen alderdom, og egne kunnskaper og evner til å plassere penger vil definere hva en sitter igjen med.
- For det andre vil en ved å avskaffe offentlig pensjon på samme tid avskaffe pensjonsalder. Dermed kan en jobbe så lenge som en vil.
- For det tredje fjerner en enhver risiko for at politiske partier bestemmer seg for å redusere neste års kjøpekraft.
Spare kan man gjøre selv.
