Gratulerer med mannsdagen! står det i avisa og endel himler nok med øynene og tenker som så at nå har det kommet enda en slik merkedag likt lutefiskdagen og verdens tobakksfrie dag. For menn trenger da vel virkelig ingen egen dag?
Menn kan man i alle fall ikke sammenligne det med kvinnedagen, åpenbart! Menn er ikke undertrykket, menn er de som hersker, som beriker seg på andres bekostning, de må læres opp til å ikke være voldelige overgripere og ikke minst tjener de visstnok langt mer enn andre kun ved å være menn. Hva har de å klage på?
Vel, det er kanskje inntrykket man kan få via media og polititiske aktivister og partier innen- og utenlands. Det finnes knapt grenser for hvor mye menn kun ved å være menn skal ha kollektivt ansvar for. Men er det virkelig slik at menn kun gjennom sitt kjønn har alle disse påståtte privilegier? Kan man sette alle i samme bås?
I 2018 var det 674 mennesker som ikke så noen mening med livet og valgte å avslutte det, av disse var 472 menn. Over 70 %. For å sette dette i perspektiv har hittil 298 dødd i løpet av 2020 av Koronaviruset. Den samme trenden ser man blant annet i USA hvor menn tar selvmord 3,56 ganger oftere enn kvinner.
I samme år døde 36 personer i arbeidslivet, alle var menn. Det snakkes mye om skjevhet i næringsliv på bakgrunn av kjønnsinndeling, men sjeldent ser man disse omtale yrkene som typisk rammes av farlig og særdeles hardt arbeide.
Det snakkes også ofte om elever som faller ut fra skolen. Av de som begynner på videregående skole har man over flere år sett at rundt 27 % faller av underveis. Mens 78 % av jentene fullfører ligger tilsvarende tall nede på 67 % for guttene. Siden resultatene har vært tilnærmet likt over 20 år er det sannsynlig at ingen av de tiltak og ordninger som politikere har presset frem har gitt ønskede resultater.
Det snakkes, igjen, mye om påståtte lønnsforskjeller på bakgrunn av kjønn. Det hevdes på nytt at kvinner blir betalt mindre for samme jobb ved å vise til statistikk for totalinntekten i løpet av et år. Hvis en snur det hele på hodet kan man heller påpeke at menn jobber 20+ % flere arbeidstimer hvert år og at de dermed også har 400 timer mindre fritid enn kvinner.
Når det kommer til samlivsbrudd og barneomsorg ser man at lovverket ikke lengre behandler foreldrene likt uavhengig av kjønn. Generelt vil menn trekke det korteste strået hvis det er en uenighet mellom de to foreldrene og begge ikke ønsker delt omsorg og bosted eksempelvis. Rettssystemet skal i utgangspunktet tre inn ved juridiske konflikter, altså ikke når foreldrene er enige om en løsning seg i mellom. I en slik situasjon burde vel kjønn være uvesentlig? Her virker det som myndighetene forsøker å spille på to hester.
Når man har tenkt gjennom dette, og sikkert mye mer enn det vi har tatt med her, så er det kanskje plass likevel til en dag hvor man setter fokus på problemer som rammer menn?
