Ukas anbefaling

Anmeldelse: The Queen’s Gambit

Netflix er ute med en uvanlig nerdete miniserie (syv episoder på cirka en time hver) om sjakkgeniet Beth Harmon. En knallgod serie som gjøres befriende av at den er rent oppspinn og fri fantasi, og ikke ute etter – som så mange serier og filmer er ute etter nå – å gjenskape en virkelig hendelse eller fortelle om ekte personer.

The Queen’s Gambit er heller basert på Walter Tevins’ roman med samme navn fra 1983, og er den fjerde av bøkene hans som har blitt filmatisert, etter “The Hustler” (1961), “The Man Who Fell to Earth” (1976) og “The Color of Money” (1987). De kjent med Tevins’ romaner vet at en tematikk som ofte går igjen er sport, rus og fremmedgjøring. Også i denne serien er det tematikken.

Serien starter brått med morens tragiske død i en trafikkulykke. Godeste Harmon tilbringer dermed flere av sine ungdomsår oppdratt i det kristne fosterhjemmet Methuen Home i Kentucky ved utgaven av 1950-tallet. Allerede fra første stund merker vi at Harmon er en introvert, stille og kalkulerende jente. Selv om karakteren blir voksen, utvikler seg, får dybde og flere nyanser integrert i personligheten sin etterhvert, så er hennes introverte og kalkulerende natur en konstant gjennom så å si hele serien. Likevel gjør ikke dette hennes neste trekk forutsigbart.

Vi introduseres fort til fosterhjemmets vaktmester, William Shaibel, som sitter og spiller sjakk alene i kjelleren. Harmon blir fort fascinert av det rutete mønsteret til det 8×8-rutenettet til et sjakkbrett. Av venninnen Jolene oppfordres Harmon til å spare på “vitaminene” de ansatte ved fosterhjemmet gir til barna. Vitaminet er klordiazepoxid, solgt under merkenavnet Librium, som gir henne hallusinasjoner av sjakkmønstre. Senere blir hun også avhengig av alkohol. Dette blir to sentrale elementer i serien videre: Rus og sjakk.

Beth Harmon og vaktmesteren William Shaibel (Foto: Netflix)
Slik ser en dronningsgambit ut.

Enkelte som har drillet på åpningsfeller og sjakkposisjoner og merker kanskje en ørliten feil som er gjort i første episode når vaktmesteren Shaibel forteller Harmon at sjakkåpningen kalt dronninggambit er etter det utførte trekket d4. Det kreves imidlertid at c4 utføres før det er en dronningsgambit. Undertegnede derimot (og heldigvis!) ikke noen andre sjakkfeil i resten av serien. Sjakkåpninger er det første Harmon lærer som en del av treningen sin, men det desidert mest vanlige er å lære seg ulike måter å mest effektivt sette noen i sjakkmatt på.

Dette er fremdeles det nærmeste vi har sett hittil av virkelighetstro sjakkspill i serier, og det er nok de færreste som legger merke til detaljene. Til tross dette, serieskaper Scott Frank uttalte faktisk i et intervju til Entertainment Weekly at utfordringen ved å gjøre boka om til serie kokte ned til noe helt konkret:

– Sjakken var den største bekymringen min. Det var det jeg brukte mest tid på å forberede. Jeg ble besatt av å finne en måte å fange spillene på og gjøre dem dramatiske for folk som ikke har peiling på sjakk.

Beth Harmon og adoptivmoren Alma Wheatley (Foto: Netflix)

Den store dagen kommer endelig når Harmon blir adoptert av Alma og Alston Wheatley. Av dem er det Alma som hovedsaklig får skjermtid, mens Alston blir svært tilbakeholden på grunn av jobbsituasjonen. Etterhvert oppdager moren at at hennes adopterte datter er ekstremt intelligent og har unike sjakkevner, og hun vet å benytte seg av dette økonomisk. Sammen ferdes de USA rundt og tjener penger gjennom å delta på sjakkturneringer – hvor Wheatley ikke deltar, vel å merke.

En voksen Beth Harmon spilles av Anya Taylor-Joy (Foto: Netflix)

En av seriens styrker er at den klarer å unngå å blande seg opp i politiske spørsmål om feminisme og kjønn. Noen få ganger i serien nevnes det at Harmon er én av veldig få jenter i det mannsdominerte sjakkmiljøet, men det gjøres ikke noe utpreget politisk poeng av. Harmon blir behandlet på lik linje med mennene. Heltestatusen hun oppnår i sjakkmiljøet får hun for sitt talent og ikke sitt kjønn. Produsentene av serien har med andre ord fått til det vidunderlige mesterverket å lage en serie som handler om en kvinnelig sjakkspiller uten å lage en serie som fokuserer på at det er en kvinnelig sjakkspiller. De har rett og slett laget en serie om en sjakkspiller.

Noen vil sikkert mene at de har bagatellisert en reell kjønnsdiskriminering som muligens finnes i sjakkmiljøene i den virkelige verden, og at dette er problematisk, men etter min mening er denne typen serier som et ettertraktet frisk pust å regne. Det er noen ganger deilig å lene seg tilbake og se noe som er uinspirert av virkelighetens politiske seriøsitet.

Alt i alt en meget god serie som anbefales for de med dårlig tid, men med interesse for sjakk. Miniserien er tross alt bare på syv episoder.

4.6 8 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments