Kommentar

Lenins læregutter i FrP

Nominasjoner i Norge er vanligvis styrt nedenfra, i lokal- og fylkeslag. Slik er det ikke i FrP, når det gjelder ledertrioen. Også synspunkter som ledelsen ikke liker på både politikk, strategi og nominasjon kan defineres som skadelig, og da ligger man tynt an.

Den pågående eksklusjonssaken mot lederen i Oslo FrP, Geir H. Ugland Jacobsen burde skape mer oppmerksomhet enn den faktisk gjør. Det er ikke hver dag en fylkesleder kanskje blir ekskludert. I FrP har de tradisjon for å ekskludere. I hvilket som helst annet parti ville ikke bare posisjonen til den som er foreslått ekskludert men også eksklusjonsgrunnlaget vært eksepsjonelt. Rett og slett fordi det handler om ordinær debatt om politikk, strategi og personer.

Når du leser videre, husk at to av FrPs mest markerte stortingsrepresentanter har blitt vraket i nominasjonene foran neste års stortingsvalg; Jon Helgheim i Buskerud og Åshild Bruun-Gundersen i Aust-Agder. Hvorfor har ikke ledelsen i partiet har satt i gang noen redningsaksjon for de to?

Nominasjon – et lokalt anliggende

Å nominere kandidater til Stortinget er et lokalt anliggende i alle partier. Det er naturlig av flere grunner. For det første fordi valgordningen er slik at kandidatene velges fra valgdistrikter (fylker). For det andre skal de folkevalgte representere sitt valgdistrikt. Dermed er hele landet sikret talspersoner for sitt område, innenfor rammen av valgprogrammet for hvert parti. Selv om representanter kan anses å ha gjort en god jobb sett med partiledelsens øyne, er det ikke sikkert at lokallagene i fylket er enige. Og da kan partiledelsen bare sitte å se at nominasjonsmøtene vraker sittende representanter. Slik det har skjedd med Høyres representanter i de nordligste fylkene i det siste. Eller de nevnte to representantene til FrP. Og i FrP er det annerledes, og det skal vi nå forklare nærmere.

Siv Jensen. Foto: Bjørn Inge Bergestuen / Fremskrittspartiet

Ledertrioen – de spesielt utvalgte

Geir Ugland Jacobsen har begått en «dødssynd» i FrP; han har ment at andre enn partilederen kan være bedre egnet til å toppe stortingslisten i Oslo, og markedsføre partiet bedre enn Siv Jensen.  Et nokså spesielt synspunkt at partilederen ikke fortjener førsteplassen i eget fylkeslag, men det har skjedd før at partiledere nomineres andre steder enn i eget fylkeslag. Erik Solheim, partileder i SV siden 1987 ble i 1989 nominert på topp i Sør-Trøndelag. Situasjonen var dog en annen; tidligere partileder var stortingsrepresentant for Oslo, og ville fortsette.

Det var foran nominasjonene i 2001 at FrPs landsstyret vedtok prinsippet om at ledertrioen skulle prioriteres ved nominasjoner til Stortinget. Da var Carl I. Hagen partileder, mens Siv Jensen og Terje Søviknes var nestledere. Bakgrunnen var den såkalte verstingstriden.

De to nestlederne var åpenbare kandidater til å overta hvis Carl I. Hagen skulle gi seg som leder. Derfor ville han ha begge inn på Stortinget. Spesielt Siv Jensens posisjon som nr. 2 på listen i Oslo var vanskelig. Dag Danielsen hadde vært stortingsrepresentant for FrP siden 1997 (på 2. plass) og ønsket å beholde plassen på listen. At han ikke straks uttrykte at han ville godta landsstyrets vedtak ble begrunnelsen for å fjerne ham. Rett før nominasjonen ble han suspendert i 30 mnd. Dermed var han uaktuell i nominasjonen, og meldte seg ut i februar 2001.  

FrP strammet grepet om den interne debatten

Debatt om politikk, strategi og personer er en helt vanlig del av det indre livet i et politisk parti. Det er kanskje nettopp poenget med et politisk parti. Hvilken politikk skal partiet føre? Hvordan skal partiet markedsføre seg for å få oppslutning? Hvilken strategi skal partiet velge for å få gjennomført sin politikk, forholde seg til andre partier et? Og ikke minst: Hvilke personer er de rette til å markedsføre og få gjennomført politikken?

Slik er det ikke i FrP, og det startet for alvor da FrP havnet i «skyggenes dal» på Stortinget efter at Syse-regjeringen gikk i oppløsning før jul i 1990. Ap-regjeringen som overtok var ikke avhengig av FrP, og partiet slet på målingene. Efter to gode valg ble det nå et dårlig lokalvalg, og målingene fortsatte å være dårlige. Carl I. Hagen angret på at FrP var blitt et ja til EU-parti, og ville at partiet skulle skjerpe sin innvandringspolitikk. Dette gikk rett på både innholdet i politikken og markedsføringen av partiet. Samtidig hadde Hagen vært formann siden 1978. Noen mente det var legitimt å ha en debatt om skifte av partiformann. Den debatten skjøt fart frem mot landsmøtet i 1993 og efter nok et dårlig valg. Denne debatten om politikk, strategi og personer endte med splittelsen på Dolkesjø i 1994.

Det var efter dette landsmøtet at offentlig kritikk av partiet (eller å gi uttrykk for egne synspunkter) ble ansett som en aktiv utmeldelse fra partiet. Efter partisplittelsen på Dolkesjø var ikke dette noe problem lenger. Eller; i hvert fall ikke på noen år. Øystein Hedstrøms famøse Godlia-møte under valgkampen i 1995 møtte først massiv intern kritikk, men Carl I. Hagen gav alle ordre om å holde munn. Inkludert Hedstrøm. Hagen skulle håndtere dette alene, og det resulterte i et valgskred.

Verstingstriden 2000

Kritikk av partilederen og den kurs flertallet i partiet har valgt ble altså grunnlag for utkastelse allerede i 1994. Og innvandring ble en viktig stemmesanker fra og med 1995. Men utover mot år 2000 økte irritasjonen over den profilering av innvandringstemaet som blant annet Øystein Hedstrøm og Vidar Kleppe la seg på. Samtidig kom altså Dag Danielsens ønske om å beholde 2. plassen på Oslolisten. Danielsen ble suspendert, og meldte seg ut. Vidar Kleppe ble suspendert i mars 2001 – efter at han var nominert, og meldte seg ut. Fridtjof Frank Gundersen tapte renominasjon i Akershus FrP, og meldte seg ut. Jan Simonsen og Øystein Hedstrøm klarte å bli renominert i hhv. Rogaland og Østfold. Simonsen ble likevel ekskludert, efter valget.

Lærdommen internt i FrP fra verstingstriden er at man umiddelbart må bøye seg for interne vedtak om prioritering av ledertrioen i nominasjoner. Og at offentlig kritikk av partiets politikk, strategi og markedsføring medfører betydelig risiko for suspensjon eller eksklusjon. Det er mulig at lederen i Oslo FrP ikke kjenner godt nok til partihistorien, siden han har tatt sjansen på både å uttale offentlig at andre enn partilederen kan være toppkandidat i Oslo, og har gått lenger i å profilere FrP som restriktivt (nasjonalkonservativt) i innvandringspolitikken enn partiledelsen setter pris på. Det kan være vanskelig å se hvor grensen går for hva partiledelsen aksepterer. Christian Tybring-Gjedde har for eksempel fått lov til å være kritisk både til regjeringsdeltagelsen og andre sider ved FrPs politikk i flere år, uten å bli plassert utenfor partiet.

Lært av Lenin – demokratisk sentralisme

Hvorfor heter denne artikkelen Lenins læregutter i FrP? Fordi Lenin innførte prinsippet demokratisk sentralisme. Ifølge Wikipedia defineres dette som «at man står fritt til å diskutere motsetninger internt i partiet samtidig som man har felles front utad, ofte formulert som «frihet i diskusjon – enhet i handling».» FrP har altså tatt dette et skritt videre; man har fjernet «frihet i diskusjon».

Lenins kommunistparti var et såkalt kaderparti. Det var ikke åpent for enhver å melde seg inn fordi man var enige i politikken. Man måtte godkjennes, og da ble man en kader. Så langt har ikke FrP gått, men det må være en utfordring for medlemmene at åpen debatt om politikk, strategi og personer utgjør en latent risiko for å bli plassert på utsiden av partiet man ønsker å støtte.

I 1990 innførte FrPs landsmøte den leninistiske partimodellen, den er vanlig på venstresiden og Arbeiderpartiet har hatt den som sin modell; partiets valgte organer skulle i spørsmål om fortolkning av partiprogrammet stå over de folkevalgte gruppene. Dette er en binding av folkevalgte som er uvanlig for ikke-sosialistiske partier. Men FrP har vært mer enn villige til å lære av Lenin.

4 8 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet