Ukas anbefaling

Hateren: Gullmedalje i antihelt

Film: Hateren, Polen 2020
Regi: Jan Komasa
Tilgjengelig på Netflix

Tomasz Giemza, fremragende spilt av Maciej Musialowski.

Noen ganger får jeg følelsen av å se en film som peker nese til Hollywood: Ædda bædda, se hva vi kan gjøre, dette får ikke dere lov til! Fransk film viste oss tidlig på 2000-tallet hva voldsorgie var, med filmer som Baise-Moi (2000) eller Irreversible (2002). Nå er det en polsk film som tar gullmedalje i antihelt med filmen Hateren – eller den fonetisk mer talende originaltittelen Hejter. Den druknet dessverre i koronaen i fjor, med lansering i mars 2020 og på Netflix fra juli. Men oppmerksomhet fortjener den.

Hejter er en intens thriller om det moderne Polen, gnisninger mellom det du (litt urettferdig) kan kalle polske somewheres og anywheres, om ultranasjonalisme og voldsberedskap, om trollfabrikker som bruker sosiale medier til påvirkning både kommersielt og politisk – men ikke minst er det en psykologisk thriller med en antihelt i sentrum, som vekker assosiasjoner til filmer som Todd Phillips’ Joker (2019), Dan Gilroys Nightcrawler (2014) og Martin Scorseses Taxi Driver (1976).

Konflikt

Vi blir kjent med Tomasz (Maciej Musialowski) idet han utvises fra universitetet. Han har plagiert til eksamen og det er ingen vei tilbake. Fra en mistrøstig studentby som «lukter av ferdigsuppe og svette og hvor det alltid er dokø» drømmer han om å bli godkjent av den rike og vellykkede familien Krasucki, som pleide å komme på ferie til landsbyen hvor han vokste opp da han var barn. Utad viser han et forsiktig smilende vesen som virker både naivt og harmløst, ja, nærmest tufsete. Vi stifter like etter bekjentskap med hans mørkere sider, når han bruker telefonen sin til å avlytte hva Krasucki-familien snakker om privat. Vi forstår også at han stalker familiens yngste datter, Gabi (Vanessa Aleksander), som han synes å være svært forelsket i.

Samtidig fremstår heller ikke Krasucki-familien ubetinget sympatisk. De er verdensvante, men arrogante; de smiler til deg når du er i rommet, men ler av deg når du går. Tomasz’ vertinnegave, et glass med hjemmelaget jordbærsyltetøy, blir uten videre avhendet til hushjelpen. Krasuckiene studerer ved Oxford og Cambridge. De serverer mat man må ha lært hvordan man skal spise. Hva skal vel de med et glass hjemmelaget syltetøy? Tårevåt sitter Tomasz på sin svettestinkende studenthybel og lytter til Krasuckienes ironisering over hans provinsialitet og tilkortkommenhet. Tomasz’ keitete forsøk på å få innpass hos barna til den polske eliten er pinlige å bevitne, men lette å sympatisere med. Som seer får man en viss sympati med ham mens han jakter på sosial anerkjennelse, og på den vakre Gabi Krasuckas kjærlighet.

Så nær, men så fjern. Skjermbilde fra traileren, YouTube.

Den keitete unge mannen forsvinner imidlertid på jobben. Den hardkokte Beata gir ham jobb i PR-byrået sitt, hvor han raskt utmerker seg med gode resultater fra skitne, og som regel langt fra lovlige metoder. Han får i oppdrag å sabotere kampanjen til den liberale borgermesterkandidaten Pawel Rudnicki. Det blir personlig idet Tomasz ser at noen av Rudnickis nærmeste støttespillere er nettopp familien Krasucki. Gjennom et nett av blant annet falske profiler i sosiale medier og ulovlig avlytting drives kampanjen fra skanse til skanse, og i en fantastisk oppvisning av hva et menneske kan gjøre når det bare er blottet for moral, greier Tomasz å manøvrere Rudnicki, og med ham kampanjen, i kne. Slaget er over, Tomasz har vunnet. Han kunne innkassert seieren her. Men han gir seg ikke. Bare det komplette ragnarok er bra nok for vår antihelt, og med stålsikre grep man som seer ikke alltid forstår før i ettertid jobber Tomasz videre for å bygge Rudnicki opp igjen, til den grandiose finalen, Tomasz’ totale hevn over alle han ikke var god nok for.

På besøk hos Krasuckiene. Filmen bruker sterke fargekontraster aktivt, fra grått og sepia til dramatisk rødt og blåsvart. Skjermbilde fra traileren.

Politikken

Metaforen somewheres og anywheres holder ikke helt: Denne filmen handler ikke om elitene og folket, dette er en film hvor fascistene marsjerer i gatene – den jevne mann og kvinne er ikke temaet her. Jeg mener heller ikke at politikken egentlig spiller den ringeste rolle for hovedpersonen, hans motiv er utelukkende personlig og handler helt og holdent om ham selv. Allikevel berører filmen noen av de store temaene i vår tid. Refugees welcome. Stopp islamiseringen. Pride eller hemmelighold. Nettroll. Og ekstremisme. Virkelig stygg, morderisk ekstremisme. Denne filmen minner oss om QAnon, Brenton Tarrant, Anders Behring Breivik, om uoppdagede tikkende bomber av sinte unge menn som vel kan kalles tapere, men i sin egen avkrok av nettet – som de behersker så godt som noen – er de konger.

Dommedagsaktig stemning på gatene i Warszawa. Skjermbilde fra traileren.

Psykopaten

Psykopaten, sosiopaten, den antisosiale personlighetsforstyrrelsen, ikke akkurat uutforsket mark innen film. Karaktertypen utgjør nærmest sin egen sjanger av mer og mindre troverdige, ofte overintrikate, historier om den geniale psykopaten som begår diverse drap, gjerne med politiet hakk i hæl mens han leker med dem. Hejter føyer seg inn i denne tradisjonen med hensyn til det nokså intrikate plottet – et utfyllende referat ville bli kjedelig og dessuten røpe for mye – men den emosjonelle kjernen er troverdig: Én gang sprekker masken, og Tomasz skriker ut sin egentlige motivasjon: Gjør én feil, og de kaster deg fra seg. Du er bare søppel for dem, for elitene er du bare et null. Og jeg er ikke et null! Psykologisk er rollefiguren realistisk. Med ett unntak er andre mennesker enten midler for Tomasz, eller de står i veien. Han er platt, og ved flere anledninger låner han andres formuleringer for å overbevise den han snakker med om at han oppriktig mener det han sier. Han plagierer sin eksamen, og han plagierer sine omgivelser. Bare i sin manipulasjon av andre er han kreativ og original.

Antihelten

I klassisk dramaturgi er tragediens og eposenes helter mennesker som er bedre enn virkelighetens mennesker: De er vakrere, edlere, mer heroiske enn oss. Deres bedrifter er store, og når de faller er det nettopp tragedie. Antihelten besitter ingen slike høyverdige kvaliteter. Han er gjerne en negasjon av både skjønnhet, edelmot og heroisme, og han passer ikke inn. Han befinner seg ofte i en verden i forfall og blir selv et bilde på forfallet. Ikonisk i så måte er Travis Bickle (Robert DeNiro) i Taxi Driver. Bickle har lite til overs for en verden han ikke er en del av og ikke forstår. Han blir nesten superskurk når han planlegger å drepe politikeren Palantine, men blir oppdaget av Palantines sikkerhetsvakter i siste sekund. Han blir henvist til å ta ut sin aggresjon et annet sted. På et snuskete hotell henretter han tre menn som på hver sin måte utnytter den tolv år gamle Iris (Jodie Foster), og gjennom drapene på disse tre mennene blir Bickle dagens helt. Den verdenen Bickle bor i, vet det ikke, men som tilskuer vet du det så altfor godt: Bickle er ingen helt. Slik kan også Tomasz Giemza triumfere ved reisens slutt: som et monster tilpasset vår tid.

4.8 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • Fremtiden verken kan eller bør planleggesFremtiden verken kan eller bør planlegges
    Offentlige myndigheter er uegnet til å planlegge fremtiden. Noen ganger er offentlig intervensjon giftigere enn en slange. Derfor bør markedet reguleres minst mulig.
  • Den gale kongen og hans lege – og en revolusjon ovenfraDen gale kongen og hans lege – og en revolusjon ovenfra
    Johann Friedrich Struensee gjennomførte en revolusjon i Danmark-Norge. Fra toppen av det dansk-norske eneveldet. Han ble henrettet 28.april 1772, for majestetsfornærmelse.
  • Et korrumpert monopolEt korrumpert monopol
    Norsk Tipping har skaffet seg et monopol på gambling i Norge gjennom "bestikkelser" av idrett og kultur.
  • Feirer du Thomas Jefferson?Feirer du Thomas Jefferson?
    Thomas Jefferson oppsummerte liberalismens kjerne i Uavhengighetserklæringen.
  • Tiåret det var så brattTiåret det var så bratt
    Det har vært et interessant tiår. Miljø, økonomi og minoriteter har vært sentralt.
  • FrPs ruspolitiske dobbelstandardFrPs ruspolitiske dobbelstandard
    FrP og KrF står i veien for regjeringens varslede rusreform. At et kristent avholdsparti sitter på bakbena må man forvente. FrPs motstand mot avkriminalisering er vanskeligere å akseptere.
  • Fritt kjøtt!Fritt kjøtt!
    Labkjøtt. Kunstig kjøtt. Syntetisk kjøtt. In vitro-kjøtt. Alternativt kjøtt. Etisk kjøtt. Eller bare framtidens “kjøtt”?