Bakgrunn

40 år siden Norge fikk sin første kvinnelige statsminister

Fjerde februar 1981 ble Gro Harlem Brundtland Norges første kvinnelige statsminister nærmest ved en tilfeldighet. Med kvinneregjeringen i 1986 ble hun igjen historisk.

Gro Harlem Bruntland på en konferanse i 2014. Foto: Fronteiras do Pensamento CC.BY.SA.
Gro Harlem Bruntland på en konferanse i 2014. Foto: Fronteiras do Pensamento CC.BY.SA.

Gro Harlem Brundtland ble statsminister nærmest ved en tilfeldighet i 1981, men ble leder i et regime foran undergangen. Hun ble imidlertid et symbol på en ny tid i Ap, med likestilling og miljøvern i fokus. Da hun ble statsminister på nytt i mai 1986 ble hun igjen historisk, fordi 40 prosent av statsrådene var kvinner. Det neste tiåret dominerte hun i norsk politikk. Hennes tid i norsk politikk er en reise gjennom dramatiske tider både i Ap og for Norge.

Abortdebatten sendte Gro inn i norsk politikk

Som lege hadde hun markert seg i debatten om selvbestemt abort. Efter at Ap og SV fikk flertall med 78 mandater ved valget i 1973 var det mange som håpet at forbudet mot selvbestemt abort skulle bli tillatt. Senere LO-leder Tor Halvorsen var miljøvernminister i Brattelis andre regjering, men hadde vikariert som sosialminister fordi Sonja Ludvigsen var syk og døde i juli 1974. I september ble Halvorsen sosialminister mens Gro ble hentet inn som miljøvernminister. Hun markerte et grønnere Ap, og havnet på lag med de unge, men kom ofte i konflikt med LO.

Personstrid, alkohol og lekkasjer

Landsmøtet i 1975 valgte Gro til nestleder, men dette kom helt i skyggen av hvem som skulle efterfølge Trygve Bratteli som partileder. Tilslutt valgte landsmøtet et kompromiss: Reiulf Steen skulle bli partileder, mens Oddvar Nordli ble «satt på» som statsminister. Det var imidlertid Bratteli som tok regien på skiftet, som kom i januar 1976. Venstresiden berget så vidt flertallet ved valget i 1977, fordi en gjenglemt postsekk inneholdt nok SV-stemmer til at Hanna Kvanmo berget sitt mandat fra Nordland. Ap/SV beholdt 78 mandater.

Det var intern strid i Ap, med mye lekkasjer fra interne møter, og lokalvalgkampen i 1979 ble en katastrofe for partiet. Da regjeringen ble omdannet i oktober ble Gro sendt til Stortinget «for å gå i statsministerskole». Den som overtok for henne var fagforeningskjempen Rolf Hansen. Han skulle spille en nøkkelrolle da hun ble statsminister. Omdanningen av regjeringen forhindret ikke at lekkasjene fortsatte. Statsministeren ble syk, og det kunne ikke holdes hemmelig. Partileder Reiulf Steen opplevet en dramatisk tid privat og politisk. Samtidig havnet Gro i basketak med LO om vern kontra utbygging av vassdrag.

Et friskt pust og generasjonsskifte

Statsminister Oddvar Nordli hadde fått beskjed av sin lege om at han ikke kunne fortsette, av hensyn til sin helse. LOs leder Tor Halvorsen presset på for at Nordli skulle gå av. Fridtjof Jacobsen ved Arbeidernes Pressekontor fikk kjennskap til at Nordli planla å gå av, og sendte ut pressemelding. Denne ble både dementert og bekreftet. Det skapte imidlertid et press og en stemningsbølge internt i Ap for Gro. Første februar møttes sentrale folk i regjeringen, partiet og LO. Nordli ønsket Rolf Hansen som sin efterfølger, men Gro visste at Hansen ikke ønsket dette. Hansen takket nei, og pekte på Gro. Hun var partiets nestleder, og burde efter hans mening vært involvert i prosessen. Det var ingen andre kandidater, og dermed ble hun ny statsminister. Fjerde februar 1981 ble hun Norges første kvinnelige statsminister. Hun gjorde ingen store endringer i regjeringsmannskapet hun arvet fra Nordli.

Hun var et friskt pust, og på landsmøtet på Hamar i 1981 ble hun også valgt til partileder. Einar Førde ble ny nestleder. Likevel var velgerne lei av et grått og gammelmodig Ap, så de borgerlige partiene gjorde et godt valg i september. Kåre Willoch overtok som statsminister, og de neste fire årene ble Gro leder for opposisjonen. Dermed fikk hun tid til å befeste sin posisjon i Ap, utvikle ny politikk og se seg om efter en ny generasjon. I denne perioden ble hun valgt til leder for Brundtlandkommisjonen – Verdemskommisjonen for miljø og utvikling i 1983. Den leverte sin rapport i 1987, da hun ledet sin andre regjering. Fra rapporten ble uttrykket «bærekraftig utvikling» allemannseie.

Landsmoderen – Gros tiår

Valget 1985 holdt det nesten. Ap gikk voldsomt frem, og regjeringspartiene mistet flertallet. Men FrP havnet «på vippen» med to mandater. Det røynet på i det borgerlige samarbeidet, og forholdet til FrP forble uavklart. Et voldsomt fall i oljeprisen våren 1986 gjorde det klart at den økonomiske politikken måtte strammes inn; statens utgifter måtte reduseres. Regjeringen Willoch (H, KrF, SP) lanserte en «påskepakke» med en blanding av kutt i offentlige utgifter og økning i avgifter. FrP kunne ikke akseptere at bensinavgiften skulle økes, og lanserte andre forslag – men Willoch sa nei til alle. Han valgte å stille kabinettspørsmål på økningen i bensinavgiften. Gro så sin store sjanse til å bringe Ap tilbake til makten, og med Ap og FrP på lag mot regjeringen kunne ikke SV berge en borgerlig regjering. Willochregjeringen ta konsekvensen av at stortingsflertallet ikke bøyde seg for truselen, og gå av. Det var duket Ap og Gro.

Den store sensasjonen 9. mai 1986 var at Gros andre regjering hadde 40 prosent kvinnelige statsråder. I tillegg det voldsomme oljeprisfallet og dermed fall i statlige inntekter kom bankkrisen.  Den borgerlige regjeringen hadde liberalisert utlånsreglene, men beholdt rentesubsidieringen. Det ble nærmest gratis å låne penger. Med økende arbeidsledighet fikk bankene problemer. Staten overtok norske banker, strammet inn det private forbruket men uten å reversere alle liberaliseringer som hadde skjedd under Willochs regjeringstid. Den økende arbeidsledigheten skapte problemer i forholdet mellom Ap og LO, og Thorbjørn Berntsen seilte opp som utfordrer til nestledervervet. Samtidig ble Yngve Hågensen LO-leder, mens Gro ønsket seg Nils Totland. Ap valgte en pragmatisk løsning; de valgte to nestledere. Gros foretrukne kandidat Gunnar Berge – og Berntsen.

Annen halvdel av 1980-tallet og første halvdel av 1990-tallet gjorde Blitz-miljøet seg sterkt gjeldende i Oslo, med en rekke ulovlige demonstrasjoner og voldelige aksjoner. Ofte blandet miljøet seg inn i lovlige demonstrasjoner og dominerte mediebildet gjennom voldelig adferd. Blant disse var da Margaret Thatcher besøkte Oslo i 1986. Under middagen på Akershus slott var det så vidt ikke demonstrantene klarte å komme seg forbi politiets sperringer. Den britiske statsministeren mente Gros regjering hadde sørget for at alt skulle være som hjemme, demonstranter inkludert.

Mellomspill med Syse – og EU-kamp

De borgerlige vant igjen valget i 1989 og Gro måtte gå av. Hun vegret seg i det lengste og forsøkte seg med taktisk spill. Jan P. Syse ble statsminister for en regjering av Høyre, KrF og SP – fortsatt med FrP på vippen i Stortinget, men nå som Stortingets 3.største parti. Men Ap og FrP kunne danne flertall mot regjeringen, og i EØS-saken gjorde de det. EU-motstanderne SP og KrF forsøkte å sette bremsene på, men Gro og Carl I. Hagen dikterte sammen tempoet, og EØS-avtalen ble vedtatt med nødvendig flertall i Stortinget høsten 1992. Senterpartiet valgte å bryte det borgerlige samarbeidet og gå ut av regjeringen efter et snaut år. Paradoksalt nok pekte SP på Gro som statsminister, og hun kunne ta fatt på sin tredje periode som regjeringssjef i november 1990.

På høyden av sin makt opplevet Gro en personlig tragedie. Hennes yngste sønn tok sitt eget liv. Et helt uforberedt Ap-landsmøte ble tatt på sengen da Gro valgte å gå av som partileder efter 11 år. Thorbjørn Jagland overtok partitronen, mens Gro fortsatte som statsminister. Hun kunne ha blitt avløst av en annen kvinne ved valget i 1993; Kaci Kullmann Five var Høyres statsministerkandidat. Jagland gjorde det imidlertid klart at Ap ikke kunne fortsette uavhengig av oppslutning. Ønsket folk at Gro skulle fortsette måtte de stemme på Ap. Det virket. Høyre gjorde et veldig dårlig valg i 1993, mens SP seilte opp som en 3.kraft under sin leder Anne Enger (Lahnstein). Efter valget i 1993 dominerte EU-debatten det meste av norsk politikk frem til folkeavstemningen 28. november 1994. Den endte med tap for Gro og ja-siden. Gro hadde lært av Trygve Brattelis kabinettspørsmål til folket i 1972. I motsetning til ham valgte hun derfor å bli sittende som statsminister. I oktober 1996 var det imidlertid slutt. Uten forvarsel fikk Thorbjørn Jagland beskjed om å overta som statsminister.

Helt på tampen av hennes statsministertid, i juni 1996 kom Kinas president Jiang Zemin til Oslo på besøk. Demonstranter ble nektet å gå i gule t-skjorter på Karl Johan, og ble holdt unna den kinesiske gjesten. Politiet tok til og med en tibetansk munk som hadde tilbragte halve livet i kinesiske fengsler, i forvaring i en politibil. Politiet måtte tilslutt beklage sin opptreden overfor dem som demonstrerte mot gjesten fra verdens største diktatur.

Arven efter Gro

Et Ap som var splittet og nedkjørt fikk med Gro et generasjonsskifte, ny vitalitet og et grønnere image. Hun viste vei for kvinner, og det ble gjennomført reformer som gjorde at kvinners deltagelse i yrkeslivet ikke førte til at barn og familie måtte velges bort. Hun var ikke udelt heldig med alle de kvinnelige statsrådene hun utnevnte i 1986, men å skru klokken tilbake var umulig. Nå er det umulig å komme med en regjering uten tilnærmet 50 prosent kvinner. Norge har nå både kvinnelig statsminister, stortingspresident og høyesterettsjustitiarius – samtidig. Også LO har hatt kvinnelige ledere.

Til tross for at SF/SV og Venstre hadde løftet miljøvern som tema i norsk politikk helt fra 1960-tallet fikk det fornyet styrke og gjennomslag i Ap med Gro først som miljøvernminister og senere som statsminister og leder for Verdenskommisjonen for miljø og utvikling.

Med EØS-avtalen fikk Norge en viktig tilknytning til våre viktigeste markeder i Europa, til tross for at et flertall stemte nei til norsk EU-medlemskap. Til tross for at Norge er blitt et fax-medlem av EU der nye direktiver på løpende bånd blir en del av norsk lov, er markedsadgangen viktig for norsk eksportrettet næringsliv. Og Norge har tilgang på arbeidskraft fra hele EØS-området.

Når man ser på den bitre striden i Ap og de gamle menn som Gro avløste kan man forstå at Ap fikk en ny vår. En sterk person med et nesten umenneskelig arbeidstempo, på tross av nederlag i valg og personlige tragedier.

Anbefalt lesning

Gro har skrevet to memoarbøker, det samme har mannen Arne Olav (Gift med Gro). Selv om den ikke dekker hele perioden hennes vil jeg imidlertid anbefale “Makt og mannefall” av Hansson og Teigene.

Gro på Wikipedia

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv

  • Telling vi ikke likerTelling vi ikke liker
    Samfunnet har tatt inspirasjon fra dyrene i eventyret om den tellende geitekillingen. Lar du deg forbanne over å bli telt?
  • Bærekraftsmålene – rett til gratis helsestell?Bærekraftsmålene – rett til gratis helsestell?
    Bærekraftsmålene har vært omstridt i samfunnsdebatten. Hva er disse målene? Bør all form for fattigdom avskaffes? Hva med sult? Og hvordan er dette med helsetjenester? Første del i en artikkelserie på fire om FNs bærekraftsmål.
  • Voltaire – vi trenger deg!Voltaire – vi trenger deg!
    Filosofen Voltaire formulerte selve essensen for forsvaret av ytringer.