Magasin

Jon Henrik Gilhuus til minne

Kun 50 år gammel er Jon Henrik Gilhuus borte. Han var en levende legende og svært sentral i det liberalistiske miljøet i Norge i mer enn et tiår.

En nekrolog skal ikke være upassende. Alle som kjente Gilhuus vet at det er helt i orden å skrive noe langt over kanten om ham, også etter hans bortgang. Han var kongen av spydigheter og knallharde kommentarer. Få har publisert så mange sinnsykt grove poster som ham på Facebook. Likevel var ingen av oss i tvil om at han var et usedvanlig snilt og godt menneske. Om ikke alltid i ord, så i handling. Han var verdens beste særing. Jeg kjente ham i mer enn 25 år. Her er mine minner om Solguden, vårt merkelige troll.

Dette er det mest likte bilde av Jon Henrik Gilhuus på Facebook. En klassisk skeptisk selfie, som han kalte skelfie, der han gir uttrykk for hvor lite fornøyd han var med situasjonen.

Langt til høyre for Djengis Khan

Jon Henrik Gilhuus var en man la merke til lenge før man ble kjent med ham. Egentlig en litt skummel skikkelse. Første gang jeg pratet med ham var i 1991, noe han neppe husket. Jeg spurte om det var riktig at han var anarkist. Han bekreftet dette, og det var en av grunnene til at jeg selv vågde å ta skrittet ut dit jeg forstod at idéene logisk førte. Det er (delvis) hans skyld!

Mitt første minne om Gilhuus var i artikkelen om landsmøtet i FpU i februar 1990.

Fra Fremskritt i februar 1990. Artikkel om landsmøtet i FpU, skrevet av Ole T. Hoelseth.

Gilhuus var en av de fremste forkjemperne for retten til å beskytte seg selv ved hjelp av våpen. Det betydde imidlertid ikke at han selv var opptatt av våpen. Det var typisk Gilhuus å forsvare rett til å bære våpen, uten selv å eie et slikt. Slik han var for retten til å ruse seg slik man ville, og samtidig være totalavholdende når det gjaldt alkohol og andre rusmidler.

Henvisningen til Djengis Khan stammer fra ordstyrer Odd Magnar Brubæk på FpUs landsmøte i 1992. “Neste taler er Jon Henrik Gilhuus. Politisk sett kjent for å stå noen mil til høyre for Djengis Khan.” Jeg minnes også følgende “høflige” bemerkning fra ordstyrer en gang Gilhuus fikk ordet “Få med deg den feite ræva di litt fortere Gilhuus” Jon Henrik var hverken rask eller grasiøs. Jeg har imidlertid spilt innebandy mot ham, så han var blant dem som aldri tok seg selv så høytidelig, men gjerne var med på leken.

Gilhuus brukte selv referansen til Djengis Khan i sin anonyme blogg som som han startet i 2004 og fortsatt skrev på i fjor. Mest reiseskildringer. Vidunderlige reiseskildringer, med tilhørende bilder.

Ordkunstner og politiker

Når det gjaldt spydige og gode kommentarer, så gav imidlertid Jon Henrik mer enn han fikk. Han vant den konkurransen! Han hadde en usedvanlig evne til å vinne valg til tross for sine meninger og image. Han ble innvalgt til sentralstyret i FpU i 1992 og satt der frem til FpU ble nedlagt etter Bolkesjølandsmøtet i 1994.

Han var dessverre for lat til å satse på en akademisk karriere, så han utdannet seg til lærer. Han ble hovedtillitsvalgt for lærerstudentene i Oslo. Jeg vil tippe at han skrudde på sin retoriske sjarm for å oppnå dette. Da FRIdemokratene stilte til valg i 1995 gikk det katastrofalt dårlig, bortsett fra i Buskerud. Jon Henrik Gilhuus ble valgt inn i fylkestinget, mye på grunn av et strålende valg i Drammen for Drammen frie liste (navn etter hukommelsen).

En av grunnene til hans suksess var selvsagt at han hadde ordet i sin makt.

I en landsmøtedebatt ble en ung rogalending litt for ivrig da han skulle snakke om kommunisme, nazisme, fascisme og rasisme og rotet det skikkelig til. Neste taler er Gilhuus som innleder slik “Forrige innlegg kan oppsummeres på denne måten: Nei til rasisme og ja til bedre norskundervisning.”

Da han stilte til valg til sentralstyret i FRIdemokratene, holdt han en minneverdig egenpresentasjon med følgende høydepunkt: “Jeg er ikke kjent for å være beskjeden. Jeg har da heller intet å være beskjeden for!”

Det var i det hele tatt risikosport å havne i debatt med Gilhuus hvis du ikke var godt skolert og forberedt. Jeg minnes en diskusjon mellom ham og en ung FpUer på en sommerleir. Temaet var Israel kontra Palestina. Åpenbar seier til Israelfløyen. Gilhuus kunne sin historie. Sjelden har en anarkist vært så sterk tilhenger av en stat. Han klarte forresten å snike inn støtte til Israel i FpUs politiske plattform i 1994, uten å nevne landet og uten at de fleste forstod hva som skjedde.

Han kunne det politiske spillet. Og han kunne oppføre seg. Ellen Christine Christiansen fikk ham til og med til å kjøpe sin første (og eneste?) dress da han jobbet for henne i byrådet i Oslo. Ellers var han kjent for skjorte med en penn i skjortelommen.

Typisk bilde fra 2005 fra grilling hos Monticello Society. Legg merke til den karakteriske moteriktige jakken på stolen.

Reflektert og nyansert

De fleste som kjenner Gilhuus fra sosiale medier og debatter, forbinder ham med knallharde meninger og karakteristikker. Sarkasme og “friske” uttalelser. Rettmessig hets mot journalister, spesielt fra Dagbladet. Jeg er fristet til å dele noen screenshots fra hans Facebookvegg, men skal la være. I motsetning til mange som bare er ufine, hadde Gilhuus evnen til å treffe midt i blinken med sine harde angrep.

Han hadde imidlertid en annen side. Selv hans mest sterke meninger var ofte et resultat av en lang tankeprosess. Det er ingen hemmelighet at han var sterk tilhenger av dødsstraff, noe han sjelden la skjul på og ivrig delte med skildringer av hva kjeltringer fortjente. Jeg snakket med ham om temaet en gang for mange år siden. Da fortalte han at han opprinnelig var sterk tilhenger av dødsstraff, deretter mer tvilende. Så var han motstander av dødsstraff en stund. Han avsluttet med “Nå er jeg igjen tilhenger av dødsstraff, og jeg tror ikke det vil endre seg.” Det gjorde det ikke!

Han fikk mange venner gjennom ulike chattetjenester på internett, i tiden før sosiale medier slo gjennom. En natt ble vi sittende og chatte med hverandre, mulig det var på ICQ, men jeg kan huske feil. Det utviklet seg til en flere timer lang diskusjon om abort. Det er den beste og mest nyanserte abortdebatten jeg har vært borti, og hinsides mye bedre enn hva jeg har opplevd på sosiale medier de siste årene. Gilhuus var kunnskapsrik, reflektert og mer opptatt av å diskutere skikkelig enn å komme med billige retoriske poenger i slike sammenhenger.

Han brukte forresten som regel nicket “Aton – The Sun God”, derav referansen til solguden ovenfor.

Selv om han etterhvert politisk drev i mer konservativ retning (og vel så det), så lå det hele tiden en grunnleggende ærlighet i bunn, (og nokså mange liberale prinsipper også). Han var ikke særlig glad i religion. Hans tale på Bolkesjølandsmøtet med oppramsing av bibelsitater er legendarisk. Han studerte jo litt teologi en gang i tiden. Han likte heller ikke muslimer, men jeg husker at han en gang kom i diskusjon med noen som kom med billig retorikk mot muslimer. Han avkledde dem (selv om han var enig i konklusjonen) og mente det var forkastelig å argumentere på et så falskt grunnlag. Hel ved!

Det var selvsagt ikke bare på nett han diskuterte. Gilhuus var et sosialt menneske. Jeg husker en gang vi delte et par pizzaer på Peppes. Jeg har jo en litt annen profil når det gjelder kriminalitet enn ham. Når vi gikk i dybden, så ble det tydelig at vi ikke var så langt fra hverandre som man skulle tro. Jeg var ikke den pysen som han trodde når det gjaldt behandling av kriminelle. Og han hadde en solid forståelse for viktigheten av rettssikkerhet. Det er mange som har hatt gode og interessante samtaler med ham.

Det første og lenge det eneste bildet av Gilhuus i t-skjorte. 2004.

USA-vennen

Jon Henrik Gilhuus var sannsynligvis Norges fremste USA-ekspert når det gjaldt amerikanske politikere. Kombinasjonen av sykelig nerding og en hukommelse av en annen verden, gjorde at han kunne holde lange og underholdende foredrag om alle kongressmedlemmer i USA. Pluss usedvanlig mange lokalpolitikere. Han hadde innsikt i både saklig info og det ferskeste av sladder.

Hans stalltips for senatsvalgene i 2020 og en artikkel om Det mytiske 25. grunnlovstillegget nå i januar er gode eksempler på dybdekunnskap. På valgnatten fulgte vi selvsagt hans oversikt over når ting skjedde. Amerikanskpolitikk.no var hans nerdeplass de siste årene, og de har skrevet et fint minneord. Historien begynte imidlertid lenge før.

Jon Henrik Gilhuus elsket USA.

Opprinnelig trodde jeg han var en Reagan-republikaner. Det er nok mer korrekt å kalle ham en Goldwater-republikaner. Jeg tror han savnet det å kunne støtte republikanerne de siste fire årene.

I tiden lenge før boksalg på Amazon, reiste Gilhuus på sine første av mange turer til USA. Han var over gjennomsnittet interessert (tidenes underdrivelse) i amerikansk historie og kultur og gikk berserk på store amerikanske bokhandlere. Det var nødvendig med innkjøp av ekstra koffert til hjemturen, vel flere, tror jeg. Det hender jo at man ved en feil kjøper samme bok to ganger. Gilhuus presterte en gang å kjøpe tre eksemplarer av samme bok. Til glede for oss som fikk de ekstra eksemplarene. Han var alltid raus. Min ordstyrerklubbe er en gave fra Gilhuus. En annen gang fikk jeg et fint bilde av Elvis. Vi var felles fans. Han tenkte på sine venner.

Alle stater ble selvsagt besøkt i løpet av noen år. Etter 9/11 ble en samling USA-venner enige om å starte en egen USA-forening som skulle nerde om amerikansk historie, kultur og politikk og drive mediekritikk mot politisk vridd og uetterrettelig norsk presse. Monticello Society. Gilhuus var en selvskreven president, med Snoen som visepresident.

Jeg minnes en rekke smale arrangementer for eksempel da vi så hele presidentdebatten mellom Reagan og Carter i fra 1980. Nå er den lett tilgjengelig på YouTube, den gang måtte vi få den gjennom Dag Inge Fjelds kontakter hos en samler i Texas. Det store høydepunktet gjennom årene var Reagan-seminarene. Jeg var i tillegg så heldig å bli invitert til de fleste Thanksgiving-middagene hos Snosiansen. Gilhuus var en selvskreven gjest der og samtalene var sarkastiske, morsomme og interessante. Maten var himmelsk god! Mer kunnskap om amerikanske politikk var sannsynligvis samlet rundt det bordet enn til sammen i norske avisredaksjoner.

Det er påfallende at Gilhuus feiret amerikanske høytider, men ikke julaften. Da jeg ble kjent med ham, tilbragte han julaften med partiarbeid på Youngstorget. Alltid noe for seg selv!

Den reisende Gilhuus

USA ble fort for lite for Gilhuus. Det kom som en overraskelse for mange da han solgte huset sitt og brukte pengene til å ta fri et år eller to og reise rundt i verden. Jeg husker imidlertid en samtale noen år tidligere da han fortalte at han tenkte på å gjøre dette. Han mente det var bedre å bruke pengene mens han var ung og hadde glede av dem. Det var en gjennomtenkt beslutning. Den var dessverre helt korrekt.

Han hadde mange gjester med seg på sine turer. Jeg var dessverre aldri en av dem. Alle er samstemte på at han var en usedvanlig god guide og reisekompanjong. Han var jo rett og slett en morsom fyr. Med en enorm kunnskap om stedene han besøkte. Mange av oss spurte Gilhuus om råd når vi skulle reise hen et sted. Her er deler av svaret jeg fikk da jeg ba om tips før en tur til Skottland for et par år siden.

Gilhuus var en god venn når man trengte reiseråd.

Han fikk svært mange venner fra ulike deler av verden som han fulgte opp og hadde mange fine stunder sammen med. Jeg mistenker at en del av dem er andre særinger som han traff på diverse chattesider helt tilbake på 1990-tallet.

Det er svært mange historier om hvor snill og hjelpsom han var med vennene sine. Han kjørte for eksempel ens ærend helt til Bergen for å overbringe noe en gang. Når man besøker venner, har man ofte med en liten gave. Det hadde ikke Jon Henrik. Han var betydelig rausere enn som så. Se bildet da han skulle besøke to av sine beste venner Albertine Feurer-Young og Courtland Young Jr. i USA.

Gilhuus var ikke gjerrig når han hadde med gaver til sine venner. Ikke ellers heller, forresten.

USA blir utkonkurrert

De siste årene ble USA utkonkurrert av Skottland og Sør-Afrika. Han besøkte begge landene ofte. I Skottland traff han noe som lignet på en fjern slektning.

Callander i Skottland.

Gilhuus var virkelig glad i dyr. Spesielt katter. Han ble etterhvert en ivrig, – men teknisk inkompetent – fotograf. Det er haugevis av bilder og filmer på hans Facebook-profil.

Det finnes mange filmer der han kommenterer mens han ser på ulike typer dyr. Denne fra Sør-Afrika er typisk:

Bavianer i Sør-Afrika.

Gilhuus slet skikkelig med helsen de siste årene. Han hadde diabetes og ble etterhvert helt ufør. Han ville flytte permanent ut av landet og valget stod mellom Skottland og Sør-Afrika, kunne han fortelle meg for et par år siden.

Valget falt til slutt på Sør-Afrika, der han fikk virkelig gode venner. Han startet en egen innsamling for at tre unge venninner skal få mulighet til å studere. Innsamlingsaksjonen er videreført etter hans død og det er fortsatt mulig å gi. Får man inn 60 000 kr vil vi kunne gi dem en full utdannelse. Han hadde likt det. Videoen under viser ham sammen med dem. Med vanlige sarkastiske kommentarer.

Video med venninner fra Sør-Afrika.
Slik vi husker ham…

En morsom og rar venn

Gilhuus var lærer. Alt tyder på at det var en interessant opplevelse å ha ham som lærer. Han var en usedvanlig god foreleser, så det var nok en fornøyelse å høre ham fortelle i historietimene. En venn av meg hadde ham som lærer da Gilhuus fortsatt var ung. Hans anekdote viser godt hvordan Gilhuus var en original særing.

Gilhuus var sterk tilhenger av militære intervensjoner fra amerikansk side og en like stor motstander av verneplikten. På sesjonen var han åpen på at han nektet verneplikten. Han fikk da de tradisjonelle pasifistspørsmålene. De kjente ham jo ikke.

– Hva gjør du hvis russerne angriper?

– Tar opp våpen og kjemper mot dem.

– Hva gjør du hvis amerikanerne angriper?

– Tar opp våpen og kjemper med dem.

Han havnet i rettssak i forbindelse med vernepliktsnektingen. Lars Noreng, Per Magnus Pedersen og undertegnede tok turen opp til Hønefoss for å støtte ham under rettssaken. Gilhuus representerte seg selv og forsvarstalen var en ideologisk og retorisk fornøyelse. Vel verdt turen. Etterpå spanderte han grillmat på oss.

Gilhuus hadde humor og selvironi. Vi koste oss mye med å mobbe ham for den gangen vi skulle leie henger hos Statoil for å kjøre møbler fra Drammen til Oslo. Papirene var fylt ut, leien betalt og tilhengeren trukket frem til Gilhuus sin bil. Som ikke hadde tilhengerfeste. Det ble leiebil i stedet!

Vi visste alle at han ikke rørte rusmidler. Det gjør bildet under spesielt originalt og underholdende.

Han delte usedvanlig mange vitser, historier, spydigheter og tegninger/bilder på Facebook. Dette ble han kastet ut for mer enn en gang. Tegningen nedenfor er illustrerende.

Gilhuus var glad i å synge, og hadde en fin røst! Det er nok mange som husker videoer fra puber i Skottland der han synger med på sanger som bare de innfødte og han kan. Mitt første sangminne av ham var da han og Snoen sang Old Man River sammen på en fest tidlig på 90-tallet.

Mitt beste minne er imidlertid fra 1993. FpUs sommerleir. Kl. 03.00 om natten. Et stort dansegulv. Høy musikk. Tre personer på dansegulvet. Lars Erik Grønntun og en lang og hengslete tysker. Dansende. Ikke helt edru. Midt blant dem, stående helt stille. Der var Jon Henrik Gilhuus! Klinkende edru som alltid! Syngende av full røst på Highway to Hell!

Jeg kommer virkelig til å savne Jon Henrik Gilhuus. Dette var trist som faen!

Denne tegningen hentet fra Gilhuus sin Facebookprofil, er en passende avslutning på denne nekrologen.

Et par av bildene er mine egne. Resten er hentet fra Facebooksiden til Gilhuus. Jeg er inspirert av diverse gode minneord på Facebook. Sitatene er etter hukommelsen og i essens korrekte, selv om ikke alle er 100% presise når det gjelder ord og setningsoppbygging.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet