Kommentar

Noe er råttent i New York Times

Storavisen var en gang forbundet med kvalitet. I dag kjennetegnes New York Times av interne konflikter, moralsk panikk og en ukultur som spiser sine egne skribenter.

Donald McNeil Foto: MSNBC, screenshot

Signaler over substans

Det vakte sterke reaksjoner i amerikansk presse da det ble kjent at den erfarne vitenskapsjournalisten Donald McNeil måtte fratre fra stillingen sin i NY Times forrige fredag. Man vet aldri hele bakgrunnen for slike brudd, men det er tilsynelatende enighet om saksforholdet. Her følger en gjengivelse av forholdene som er fremlagt.

NY Times skriver at årsaken til avskjeden var at McNeil brukte et “rasistisk begrep” på en studietur sponset av avisen til Peru i 2019, der han var ekspertguide. McNeil brukte det såkalte n-ordet, men det skal ikke ha vært sagt nedsettende eller provokativt, noe som kommer frem av NY Times interne etterforskning og McNeils oppsigelsesbrev.

I en samtale med noen skoleelever på turen, ble McNeil spurt om hva han syntes om at en medelev ble suspendert fra skolen for å ha sagt et rasistisk ord i en video da hun var 12 år. McNeil spurte angivelig hvorvidt eleven hadde brukt n-ordet eller om eleven “rappet eller siterte en boktittel”.

Snipp, snapp, snute, og ja, du leste riktig: McNeil brukte “ni***” i et kontekstuelt spørsmål. Dette ledet til klager fra enkelte foresatte og en redaksjonell granskning, som konkluderte med at begrepsbruken var “støtende, men ikke ondsinnet ment”. Sjefsredaktør Dean Baquet snudde imidlertid raskt etter at en intern mobb på 150 Times-medarbeidere signerte et klagebrev forrige uke, der de hevdet at avisa hadde “besluttet å gi en plattform til en person som har valgt å bruke et ord som er støtende og uakseptabelt i henhold til enhver redaksjonell standard.”

Denne gangen er det ingen som engang forsøkte å fremstille McNeil som rasistisk. Klagestormen gikk kun på bruken av feil lydsammensetning. (Det var trolig ingen gamle Twitter-statuser å hausse opp.) McNeil har ikke vært involvert i lignende kontroverser i karrieren, som for øvrig begynte i kopirommet til NY Times på syttitallet. Han har korrespondert fra mer enn 60 land, og er mest kjent for sin dekning av HIV/AIDS epidemien. Den siste tiden har McNeil vært fremtredende i dekningen av korona, og for bare et par uker siden publiserte Times et større intervju med McNeil og statsimmunolog Anthony Fauci.

Redaktørene Joseph Kahn og Dean Baquet skrev følgende forsvar for avgjørelsen til sine ansatte: “We do not tolerate racist language regardless of intent.” Smak på denne formuleringen, for nok en gang leste du riktig. Dette fremstår mindre som en bekymringsfull utvikling i den offentlige samtalen i USA og mer som en sersjants drøm, der ledende personer i landets intelligentsia fremmer formålsløse plikter og regler over intensjonell tenkning. (Redaktørene skal visstnok ha trukket dette tilbake i et opphetet personalmøte, selv om de nektet å publisere en kritikk av deres kommentator Bret Stephens).

Hendelsen som ledet til McNeils avskjed var uansett ikke ukjent for redaktørene, men noe avisen kjente til og forsvarte frem til helt nylig. Det sier noe om det raskt skiftende klimaet i USAs medielandskap. Folk som blir tilgitt av redaktørene den ene dagen, blir persona non gratas den neste – avhengig av graden av ryktespredning blant kolleger og utblåsninger blant utenforstående Twitter-aktivister.

– Internt sammenbrudd

Vanity Fair, New York Post og Washington Post er blant mediene som har omtalt det de kaller et internt sammenbrudd i avisen, preget av rykter, konflikter, allianser og frustrasjon. Selv NY Times skriver om dramet internt i NY Times. Noe er alvorlig galt når mediene blir selve saken. Konflikten skal ha preget arbeidsmiljøet i lengre tid, men toppet seg etter McNeils oppsigelse

Den interne uroen var utslagsgivende for at også Andy Mills måtte fratre fra stillingen sin i NY Times, noe avisen kunngjorde samtidig med McNeils avskjed. Saken er av en mer seriøs karakter enn McNeils, men de overlapper ved at det også her var det snakk om en personalsak ledelsen kjente til og forsvarte frem til saken fikk fornyet oppmerksomhet på Twitter.

Igjen vet vi ikke alt som har skjedd, og jeg beklager sterkt til leseren for ytterligere detaljer. Times skriver at det dreier seg om “inappropriate behavior towards women” – ikke blant kolleger eller nylige hendelser, men fra hans tidligere arbeidsplass for syv år siden.

Anklagene fra Mills tidligere kvinnelige kolleger skal ha dreid seg om hans påståtte påtrengende oppførsel – som uønsket massasje og forespørsler om stevnemøter, samt en hendelse der han helte øl over en kvinne – og ikke alvorlige saker. Mills har hovedsakelig erkjent og beklaget forholdene. Dette ble behandlet som en personalsak av hans tidligere arbeidsgiver, og det skal ikke ha fått videre konsekvenser for arbeidsforholdet.

Mills skriver følgende i oppsigelsesbrevet: Allegations on Twitter quickly escalated to the point where my actual shortcomings and past mistakes were replaced with gross exaggerations and baseless claims.

Denne personalsaken fikk fornyet oppmerksomhet i sosiale medier etter at Caliphate, den prisvinnende podcasten Mills medproduserte, ble trukket tilbake, da det ble kjent hovedkilden fabrikkerte historien. Etter denne grove feilen, sto avisa støtt ved Mills, som fortsatte arbeidet sitt som normalt. I dagens klima kan det kan se ut som gamle synder er vanskeligere å forsvare enn sviktende journalistisk integritet. Det er samtidig grunn til å tro at det er en kombinasjon av hendelser som leder til brudd i ansettelsesforhold, også ting som ikke kommer frem i offentligheten.

En gjentagende klisjé

De høyst offentlige bruddene mellom Times og deres egne journalister, kommer uansett på toppen av flere profilerte oppsigelser den siste tiden begrunnet i en intern og destruktiv fryktkultur i avisen.

Det fremsto tydelig for en del norske redaktører at noe var riv ruskende galt over dammen da Times-debattredaktør James Bennet “trakk seg”, mer presist fikk sparken, i sommer. Det var nok uansett naivt å tro at dette ville føre til en mer kritisk tilnærming til synspunktene for USAs “riktige medier” i norsk presse; fremdeles er det ofte kun dårlig oversettelsesprogram som står i veien for politisk videreformidling.

Synden til Bennet var å publisere en debattartikkel titulert “send in the troops”, skrevet av den republikanske senatoren Tom Cotton. Innholdet var etter mitt syn helt innafor, selv om jeg er uenig, nemlig at USA burde sende inn nasjonalgarden for å stoppe voldelige antifa-demonstranter fra å brenne ned bydeler i USA. De virkelige ekstremistene befinner seg i Times, som mener at debattredaktøren skal holdes ansvarlig for å slippe inn meninger de ikke liker på trykk, attpåtil fra folkevalgte på høyeste nivå. Historien er en gjentagende klisje: ledelsen i avisen forsvarte Bennet frem til det interne opprøret ble for mye for dem. Da krummet utgiver A.G. Sulzberger og den øvrige redaksjonen ryggen i kjent stil som de opportunistiske dvergene de er.

Oppsigelsesbrevet til Times-kommentatoren Bari Weiss, bare uker etter Bennets avgang, skapte tilsvarende reaksjoner både i amerikansk og norsk presse. Weiss ble ansatt som en moderat konservativ stemme i avisa for å skape mer balanse, spesielt etter avisens innrømmelse at de manglet innsikt i Trump-kampanjen etter valgseieren i 2016.

Weiss beskriver en åpenlys mobbekultur, der nazisme- og rasismebeskyldninger sitter løst mot de som har gjort seg skyldig i “feiltenkning”. Ifølge Weiss består Times nå av aktivister som ikke skal finne ut av sannheten, men opplyse massene om sannheten de allerede har vedtatt. Weiss skriver følgende om hvordan den interne mobben innretter seg mot å blidgjøre mobben på sosiale medier: “Twitter er ikke på The New York Times’ liste over ansatte. Men Twitter er blitt den egentlige redaktøren.”

Et vendepunkt?

Reaksjonene etter McNeils avgang ser ut til å være et vendepunkt i den iskalde krigen mellom moderate liberale og woke-venstre som pågår i landets hovedstrømsmedier. Om ikke annet fordi det har ført til at selv de største opportunistene frykter konsekvensene som kan ramme dem selv, dersom de ikke holder tritt med nymotens stadige ideologiske utvikling.

Det er godt mulig jeg tar feil, selvsagt, og at dette kun intensiverer fryktkulturen blant den rettroende journaliststanden. Jeg trodde at oppsigelsen til Andrew Sullivan, en av USAs dyktigste kommentatorer fra New York Magazine, i sommer også ville fungere som et vendepunkt for den rettroende bølgen. I sin siste spalte for magasinet, beskriver også Sullivan et bekmørkt ideologisk landskap i New York. Enhver som stiller seg kritisk til såkalt “kritisk raseteori” – en samlebetegnelse for nymarxistiske teorier sentrert rundt kjønn, legning og rase – blir ifølge Sullivan beskyldt for å “fysisk skade sine medarbeidere.”

Douglas Murray beskriver dette fenomenet i Madness of Crowds, der essensielle nyanser forsvinner til fordel for en “med-eller-mot-oss”-holdning, spesielt når man diskuterer historisk undertrykte grupper. Oppmerksomheten rundt woke-venstre og kanselleringskultur er blitt en klisje vi dessverre ikke klarer å unnslippe. Etablerte medier bidrar til å hausse opp denne kulturkampen, og de har selv blitt en intern slagmark. Det er verdt å huske på at enhver slagmark har (minst) to sider, noe som i høyeste grad også gjelder for de øvrige saker.

Problemene med USAs polarisering er mer enn et resultat av identitetspolitikk, men kommer av en større identitetskrise på både venstre- og høyresiden. Krisen som rammer den moderne venstre- og høyresiden gjør dem desperate etter å karre seg til de moralske seirene de kan få, så lenge det går på bekostning av en opplevd motpart. For å unngå en lignende utvikling i Norge bør vi være kritisk til virkelighetsbeskrivelsen fra USAs offerindustri. Det gjelder ikke bare venstresiden, men også fra landets høyreunivers på sosiale medier.

Det er foreløpig få tegn til en ideologisk balkanisering her hjemme, verken i presse-Norge eller i norsk offentlighet generelt. Vi må likevel jobbe aktivt mot å importere den amerikanske kulturkampen. Dette gjelder spesielt i en tid der Norge blir mer multikulturelt og sårbar overfor aktivister som vil bruke større motsetninger mot oss selv.

5 7 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv

  • Fra Karl Marx til Mont PèlerinFra Karl Marx til Mont Pèlerin
    Etter et lengre opphold i Russland etter revolusjonen, begynte illusjonene til leninisten Max Eastman å rakne. Senere i livet endte han opp som frimarkedstilhenger og markant kritiker av kollektivistiske ideologier.
  • Bærekraftsmålene – er det så ille med ulikhet?Bærekraftsmålene – er det så ille med ulikhet?
    Økonomisk vekst, sysselsetting, industrialisering, innovasjon og bosetning er del av bærekraftsmålene. Hva betyr det? Og hva med ulikhet og barnearbeide? Del 3 i en artikkelserie på fire om bærekraftsmålene.
  • Ruspolitisk sensur i skolen, igjenRuspolitisk sensur i skolen, igjen
    Legalisering av cannabis er stadig mindre kontroversielt. Likevel nektes politisk engasjert ungdom å ytre meningene sine om rusreform på norske skoler.