Pamfletten Common Sense publisert i januar 1776 satte fyr i debatten om uavhengighet for de engelske koloniene i Nord-Amerika. Hvordan kunne en mann fra folkedypet uten utdannelse oppnå slik påvirkning på den amerikanske uavhengigheten i 1776 og årene efter? Ny forskning, publisert i to bøker, kan ha funnet svaret.
Philadelphia 30.november 1774: En mann står på bryggen og venter på at en engelskmann med introduksjonsbrev fra den kjente vitenskapsmannen, diplomaten og politiske aktivisten Benjamin Franklin skal komme av båten. Thomas Paine hadde så vidt overlevet den tre måneder lange reisen over Atlanterhavet og måtte bæres i land. Han fikk jobb i Pennsylvania Magazine. I januar 1776 publiserte han en politisk pamflett; Common Sense. Der tok han i enkelt og direkte sprog til orde for at de engelske koloniene i Nord-Amerika burde erklære seg som selvstendige. Common Sense fikk på kort tid enorm utbredelse, og gav uavhengighetstilhengerne vind i seilene.
En av dem som hyllet Paine var John Adams. Føderalisten og advokaten var en av kolonienes ledende menn. Han deltok på kontinentalkongressen og satt i komiteen som utformet utkastet til uavhengighetserklæringen. Han ble diplomatisk utsending til Frankrike, og var visepresident under George Washington, og ble USAs andre president (1797 – 1801). Paines radikale ideer ble for mye for Adams; for republikk, for allmenn stemmerett, og for en folkevalgt forsamling med kun ett kammer. Adams var ikke den eneste som stilte seg spørsmålene om mannen fra folkedypet. Både Paines politiske ideer, hans beskjedne bakgrunn og et kantet vesen gav ham fiender.
Paine vendte tilbake til hjemlandet og ble engasjert i debatten rundt den franske revolusjon. Hans radikalisme ble ikke mildnet med årene, og hans forsvar for den franske revolusjon og angrepene på det engelske privilegiesamfunnet provoserte regjeringen. Den slapp løs det vi i dag kaller en drittpakke mot Paine.
William Pitts svertekampanje – svært effektiv
I 1793 var Thomas Paine på høyden av berømmelse, på begge sider av Atlanterhavet. Efter suksessen med Common Sense gav han ut en serie med nye pamfletter, kjent under navnet American Crisis. Disse fikk stor betydning for moralen og utholdenheten i uavhengighetskampen. George Washington, øverstkommanderende for de militære styrkene fikk lest opp utvalgte deler fra American Crisis for å sette mot i sultne og frosne soldater.
Tilbake i England havnet han midt i striden om den franske revolusjonen. Den konservative tenkeren Edmund Burke hadde gitt ut Reflections on the revolution in France. Paine svarte med boken Rights of Man i mars 1791. Hans radikale samfunnsyn og kritikk av konger, klassesamfunn og privilegier hadde ikke mildnet med årene. Han skisserte også en velferdsstat. Boken kom i flere opplag, og utløste en voldsom debatt. Paine måtte svare, og Rights of man del II kom i 1792.
Den konservative regjeringen til William Pitt sørget i 1791 for å lansere en svertekampanje i form av en biografi; The life of Thomas Pain; the author of Rights of man with a defense of his writings, av George Chalmers under psevdonymet James Oldys.
Paul Myles mener at senere biografier (og dem er det en del av) bare har valgt å resirkulere innholdet i Chalmers-biografien, uten å gå til kildene og sjekke fremstillingen av Paines tidlige liv.
Da 37 år gamle Paine ankom Philadelphia hadde han lite å vise til. 13 år gammel ble han tatt ut av skolen for å gå i lære hos faren, for å bli korsettmaker. Han kom fra en vanlig familie i den lille byen Thetford, som ikke hadde utmerket seg på noen måte. 20 år gammel jobbet han et halvt års tid på kaperskuten Kongen av Preussen. De neste ti årene førte han et omflakkende liv, og forsøkte seg i flere yrker. Hans første kone døde i barsel. Han ble skilt fra sin andre kone. Han jobbet flere steder som skatteoppkrever i kongens tjeneste, men fikk sparken to ganger. Og måtte han ikke selge unna eiendeler for å unngå gjeldsfengsel, før han reiste til koloniene? Slik ble Paines tidlige liv fremstilt – og den fremstillingen har holdt i over 200 år.
På toppen av berømmelsen ble også hans første politiske skrift gjort tilgjengelig for allmenheten; The case of the officers of Excise ble publisert av J. S. Jordan i 1792. Det var et opprop på vegne av kongens skatteoppkrevere, der Paine kritiserte både organiseringen, rekrutteringen og korrupsjonen – og foreslo reform. Kritikken gikk rett til hjertet av det britiske klasse- og privilegiesamfunnet.
Kombinasjonen av den første offentlige publiseringen av «The Case», en fiendtlig biograf, og med hans støtte til den franske revolusjon gjennom Rights of Man ble Paine fremstilt som en farlig person. En som ville legge det britiske samfunnet i grus. Han ble anklaget for revolusjonær virksomhet (omtrent som med bestemmelsen i den norske Oppviglerparagrafen), men rømte til Frankrike. Thomas Erskine hadde skapt seg en karriere av å forsvare mange kritikere av regjeringen. Men i saken mot Paine trakk ikke juryen engang seg tilbake for å diskutere. Paine ble kjent skyldig og dømt til døden in absentia. Han så aldri sitt fødeland igjen. Pitts regjering gjorde Paine fredløs, og ødela hans rykte.
Hva er sannheten om Paines bakgrunn? John Adams fikk neppe svaret, men kanskje har vi det nå?
Paul Myles på sporet av løsningen
Lewes, 2008: To amerikanere venter på en guidet tur, og kommer i snakk med to av dem som er med på å forberede en festival for å feire Paines år i Lewes. Ingen av de fire mener at svaret på Paines appell og suksess er funnet. Hva var det som formet Paines samfunnsyn og ideer? De vil lete efter svaret – og de vil gjøre det i England, der Paine ble født og vokste opp. Forskningen deres har avdekket nye opplysninger – som totalt endrer bildet av Paines liv før han ankom Philadelphia.
Tre avgjørende forhold
Paul Myles er en av de fire. Svarene de fant og teoriene de utformet på bakgrunn av svarene er blitt presentert i to bøker som Myles er henholdsvis forfatter av Thomas Paine in Lewes (2009, 2.opplag utkommet i 2020) og medredaktør for The rise of Thomas Paine and the officers of Excise (2018).
I bøkene pekes det på tre forhold som Myles og de andre mener er avgjørende for å forstå Paines samfunnsyn, hans skrivestil og argumentasjonsmåte – og hans gjennomslag:
- Paine hadde ingen akademisk utdannelse, og hans argumentasjon og skrivestil var preget av dette
- Paines arbeid som tjenestemann i kongens tjeneste som oppkrever av skatter og avgifter (officer of the Excise) og hans forsøk på å reformere innkrevningen ble avgjørende både for hans samfunnsyn, hans ideer og hans argumentasjonsform
- Paine bodde seks år i den radikale bastionen Lewes, og deltok aktivt i samfunnslivet der.
La oss se nærmere på disse tre forholdene, og hva Paul Myles og co fant ut om Paines liv i England.
Skatteoppkrever i kongens tjeneste – og et mislykket forsøk på reform
De som jobbet som Officers of Excise skulle kreve inn skatter og avgifter for kongen. Tjenesten hadde eksistert i 100 år, men var preget av rekruttering på bakgrunn av anbefaling og kjennskap snarere enn kvalifikasjoner, og lav lønn. Paine kom til at rekrutteringen og lønnen fremmet ineffektiv drift og skapte grobunn både for misnøye og korrupsjon. Lønningene til tjenestemennene burde økes, og folk burde rekrutteres på bakgrunn av kvalifikasjoner. Ja, hele apparatet i Cornwall klappet sammen nettopp på grunn av korrupsjon. Paine jobbet i Cornwallavdelingen av Excise, og mistet jobben. Påstanden var at han var korrupt.
I sin søken efter kilder om Paines tidlige liv gjorde Myles to oppdagelser. Den første var at George Hindmarch, som selv hadde en livslang tjeneste i Excise, hadde skrevet en bok i 1998, der han tolket og forklarte The Minute Book – et register for The Excise som forteller om hvem som er ansatt hvor, og hvem som har blitt avskjediget, og hvorfor. Hindmarch døde i 2006, men enken gjorde papirene tilgjengelige for Myles.
Den andre oppdagelsen var at signaturene til Paines kolleger i Excise dukket opp i arkivene til The National Archive. De 3000 signaturene fra skatteoppkrevere over hele Storbritannia viser at Paine ikke skrev sitt opprop på egenhånd. Det måtte foreligge en nasjonal organisering, som gjorde oppropet kjent og samlet inn signaturer fra alle hans kolleger landet over. Paines opprop var ikke det første oppropet for bedre arbeidsbetingelser i The Excise. Det er blitt funnet tre tidligere opprop, men med langt færre underskrifter. Paul Myles omtaler derimot Paines opprop som det første forsøket i Storbritannia på å organisere en nasjonal fagforening. Men hvem hadde gitt Paine oppgaven med å skrive oppropet, og bidratt til å samle inn underskriftene?
I boken The rise of Thomas Paine and the case of the officers of Excise svarer Myles på disse spørsmålene. George Lewis Scott, en innflydelsesrik person som en gang hadde vært lærer for den senere kong George III, var sentral. Paine ble ikke avskjediget fra tjenesten i Cornwall på grunn av korrupsjon, men fordi han ikke ville delta i korrupsjonen. Nettopp jobben med å skrive oppropet er bakgrunnen for at Paine for annen gang ble avskjediget, denne gang fra tjenesten i Lewes. Paine satt i London, på hovedkontoret til Excise og skrev oppropet. Scott satt i ledelsen (kommisjonen) for The Excise. Dét faktum at kampanjen ikke var vellykket var sannsynligvis årsaken til avskjedigelsen, for å få Paine ute av syne.
Lewes – et synlig alternativ til privilegiesamfunnet
I 1868 hadde Thomas Paine ridd inn i byen Lewes i Sussex. For andre gang var han i tjeneste for Excise. Ifølge Paul Myles hadde denne byen en avgjørende innvirkning på Paines politiske oppfatninger. Det var her han slo seg til ro, giftet seg og sammen med sin ektefelle Elisabeth drev forretningene hun arvet fra faren. Paine tok del i det lokale samfunnslivet, samtidig som han ble rekruttert til å skrive oppropet for reform av kongens innkreving av skatter og avgifter.
I det første tiåret som konge byttet George III ut liberale whig-folk med konservative toryer i styre og stell. Blant dem som gjorde livet surt for kongen og hans konservative regjering var John Wilkes og hans radikale avis The North Briton.
Lewes var ikke en «rotten borough». Byen ble ikke styrt gjennom kongelig charter, men hadde et fritt næringsliv. Det var lett å etablere næringsvirksomhet, og ved å betale skatt fikk man stemmerett. Lewes hadde tre hundre stemmeberettigede. De valgte liberale representanter til parlamentet, og støttet Wilkes’ kamp mot kongen og hans regjering. Det var ikke den anglikanske kirke som dominerte det religiøse livet. Byen var full av frikirkemenigheter. De hadde også sin egen organisering av byens tjenester, der byens borgere kunne ta del i styringen (Court leet). Paine var blant dem som ble valgt. Byen Lewes ble for Paine et ideal for hvordan Englands folk kunne styre sine egne saker, uten innblanding fra konge og adel og deres privilegier. Lewes hadde til og med fri presse, i form av The Sussex Weekly Advertiser or Lewes Journal. Fra redaktøren fikk Paine bistand til å trykke sitt opprop om reform av Excise. Eieren William Lee fikk trykket opp 4000 kopier av The Case.
Avisens utgaver fra årene Paine bodde i Lewes har blitt gjort tilgjengelige via digitalisering. Myles har dermed fått et inntrykk av nyhetsbildet Paine fikk gjennom å lese The Sussex Weekly Advertiser mellom 1768 og 1774. Til å begynne med handlet mye om kampen mellom John Wilkes og regjeringen. Efterhvert får koloniene i Nord-Amerika dominere dekningen, og slagordet «no taxation without representation» må ha vekket gjenklang i Lewes; regjeringen og dens støttespillere i parlamentet forsøkte gjentatte ganger å hindre Wilkes i å ta plassen han var valgt til. Også Corsicas frigjøringskamp ble dekket. Det skjedde noe spesielt i årene Paine bodde i Lewes; lokale aviser ble mer utbredt, og det ble samtidig anledning for avisene til å dekke debattene i parlamentet. Avisene rapporterte ikke bare nyheter, men uttrykte en mening om det som foregikk i landet.
Skjebnen til «The Case» – og forbindelsen til Benjamin Franklin
I «The rise of Thomas Paine» forteller Myles hvilken skjebne The Case fikk, efter at den var mottatt hos the Lords of the Treasury 05.februar i 1773. Samme dag som oppropet ble registrert, lest og avslaget ble påført holdt statsminister Lord North en tale i parlamentet der han sablet ned et krav om høyere lønn fra offiserer i marinen. Dermed var kampanjen fra Paine og kollegene over. De 4000 kopiene av oppropet som William Lee hadde trykket ble aldri distribuert.
Rømte Paine for å unngå gjeldsfengsel?
I 2009 ble Paul Myles kontaktet av en som hadde funnet separasjonsavtalen mellom Thomas Paine og hans andre kone, Elisabeth. Den ble funnet i en bok publisert for det amerikanske markedet. Myles mener derfor at dette eksemplaret kan være Paines eget. Separasjonsavtalen ble opprinnelig laget i tre eksemplarer. Dokumentet gjengis i boken Thomas Paine in Lewes. Det bekreftet at ektefellene ble separert, men ikke skilt, og at Paine ble betalt en sum på 45 pund. Det utgjorde mer enn en årslønn for Paine – og viser ifølge Myles at Paine ikke ble slått konkurs. Ifølge engelsk lov kunne Paine anse alt som ektefellen eide som sin egen eiendom, men Paine frasa seg denne retten.
Det var altså en trenet debattant, skribent og aktivist som med gode evner og ressurser satte kursen for Philadelphia og en ny start høsten 1774. Han bidro til å varig forandring på begge sider av Nord-Atlanteren.
Thomas Paine in Lewes ogThe rise of Thomas Paine burde vært én bok
Thomas Paine in Lewes ble opprinnelig publisert i 2009, og beskriver forskningsprosjektet som har gitt mye ny informasjon om Thomas Paines liv før 1774. Colin Brent beskriver byen Lewes de årene Paine bodde der, Paul Myles beskriver historien om pamfletten (oppropet) The Case som Paine skrev mens han bodde i Lewes, og om innholdet i separasjonsdokumentet som dukket opp i 2009. Et kort kapittel spekulerer i Paines utsende, med utgangspunkt i et bilde av et forsvunnet maleri (bokens forside). Maleriet ble solgt på auksjon hos Sothebys i 1951. Et eget kapittel er viet bilder som sammenligner dagens Lewes med malerier fra tiden Paine bodde i byen. Øverstkommanderende for de britiske styrkene i Nord-Amerika mellom 1763 og 1776, Thomas Gage er også viet kapitler i denne boken. Grunnen er at han, som efterkommeren Deborah Gage skriver, var på feil sted til feil tid. Og han var oppvokst ikke langt fra Lewes, selv om han befant seg i Nord-Amerika helt fra 1755. Boken er rikt illustrert, med kildehenvisninger.
The rise of Thomas Paine and the case of the officers of Excise forteller om hvordan Paine ble utvalgt til å skrive oppropet, hvordan George Hindmarch bidro til en bedre forståelse av Paines arbeid for The Excise, hvordan den nasjonale kampanjen ble organisert – og hvordan årene i Lewes og ikke minst avisen The Sussex Weekly Advertiser or Lewes Journal formet Paines verdensbilde. Selve oppropet er gjengitt i sin helhet bakerst i boken, og blir også analysert.
Disse bøkene gir sammen et godt bilde av Paines formende år som samfunnsborger, og burde derfor samles i én bok.
Hvilken biografi vil Paul Myles anbefale?
Det er opp gjennom årene blitt publisert flere biografier om Thomas Paine. Efter å ha lest The rise of Thomas Paine og Thomas Paine in Lewes sendte jeg en epost til Paul Myles og spurte om han kunne anbefale én av dem, og hva han mente om dem. Hans anbefaling var biografien skrevet av Bill Speck. Myles mener at problemet til biografiene som er blitt publisert opp gjennom årene er at de bare gjentar det som ble skrevet om Paines år i Lewes, uten å gå til kildene. Dermed har ikke forfatterne forstått betydningen av Paines erfaringer som skatteoppkrever, betydningen av pamfletten om bedre arbeidsforhold for skatteoppkreverne, eller hvilken effekt og påvirkning årene i Lewes hadde på Paine.
Thomas Paine in Lewes 1768 – 1774 (2009), Colin Brent/Deborah Gage/Paul Myles
