Magasin

1821: Norge på randen av revolusjon – eller statskupp?

Carl Johan har vært konge i tre år, og har bragt stabilitet i Norden. Den hellige allianse kveler alle forsøk på revolusjon i Europa, og Norge strever for å finne sin plass i en ny tid.

Det har gått seks år siden det dramatiske året 1814, da Norge endret statsformen fra enevelde til konstitusjonelt monarki, og gikk fra å være del av den dansk-norske helstaten via noen korte måneder med selvstendighet til å bli en del av en svensk-norsk personalunion der Carl Johan var den sterke mann.

Karl Johan (1763-1844)

En liten regjering med statsminister og åtte statsråder forsøkte å styre Norge og utvikle landet i den nye tid. Kongens representant i Christiania var stattholderen, August Sandels. Statsrådene var mellom barken og veden der de forsøkte å forsvare grunnloven mot en følelsesstyrt monark som ikke følte seg trygg på tronen. Den hellige allianse (Russland, Østerrike, Preussen) voktet ethvert tilløp til opprør mot «tidens orden», og Carl Johan måtte tukte gjenstridige nordmenn som hadde fått en smak av frihet og ikke forstod at unionen var fremtiden. Pressefriheten var større enn under eneveldet i dansketiden, men Grunnloven garanterte ingen reell frihet. Stortinget var samlet noen måneder hvert tredje år. Nå stod en ny sesjon for tur. Både kongen og regjeringen hadde grunn til å frykte det uregjerlige Stortinget.

«Nordens napolitanere» – fortellingen om kampen mellom Carl Johan og Stortinget

I 2015 utkom boken Nordens napolitanere. Stortingets kamp mot kongen i 1821, skrevet av Gunnar Bolstad og utgitt på Munkedammen forlag. Den forteller om kampen mellom Carl Johan og Stortinget våren 1821. Den forteller om hvordan høyst lokale forhold i den nyetablerte unionen ble en del av storpolitikken i Europa – der frykten for revolusjon var levende.

Bokens tittel stammer fra en benevnelse som Stortinget 1821 fikk i Sverige, og som slett ikke var ment som noe kompliment. I 1820 var det opprør flere steder i Europa, blant annet i Napoli. Kongen av Napoli ble tvunget til å innføre en liberal konstitusjon. Carl Johan var tidlig ute med å gratulere kongen, noe som var uheldig. Carl Johans nærmeste allierte og beskytter blant Europas stormakter var den russiske tsaren. Og det var han som hadde grunnlagt den anti-liberale alliansen. En allianse av stormakter som nå gikk til kamp mot Napoli. Europas reaksjonære orden måtte gjenopprettes. Opprøret i Napoli var ikke det eneste opprøret alliansen måtte håndtere. Også i Piemonte var det opprør. Men hva har dette med norske lokale forhold å gjøre?

I boken gir Bolstad innledningsvis en god oversikt over konfliktsakene som kom opp i Stortinget våren 1821, og for så å fortelle om de mest fremtredende «bråkmakerne» som ble innvalgt mellom juli og november 1821 (det var ingen felles valgdato), hvem disse stod i slektskaps- og vennskapsforhold til, og hvem av dem som var med å prege enten grunnlovsforsamlingene i 1814, Stortinget i 1815 eller Stortinget i 1818. Persongalleriet gir inntrykk av at den norske eliten var forholdsvis liten de første årene efter 1814.

Norge hadde i mange hundre år vært styrt fra København, og hadde ingen politisk kultur og institusjoner som f.eks Sverige. Stortinget hadde ingen forretningsorden, ingen fast struktur for komiteer som skulle jobbe med sakene, og heller ingen fast prosedyre for hvordan representantenes fullmakter fra valgene skulle godkjennes. I 1818 måtte «grunnlovens far» Christian Magnus Falsen reise hjem fordi fullmakten ble underkjent. I 1821 var han imidlertid på plass igjen.

De store stridssakene kunne vært behandlet tematisk, men forfatteren har valgt å la fortellingen om Stortinget i 1821 løpe kronologisk. Dermed får han frem intrigene mellom representantene og hvordan disse skiftet standpunkt i ulike saker, drakampen mellom Stortinget og regjeringen, brevvekslingen mellom ulike parter – som f.eks mellom kongen i Stockholm og statsrådene i Christiania, og internasjonale begivenheter påvirket Stortingets forhandlinger og beslutninger. Til det siste hører brevvekslingen som Carl Johan førte med andre monarker i Europa. Bolstad får frem hvordan kongens humørsvingninger og budskap i strømmen av hans brev påvirket representantene på Stortinget. I Stockholm hadde Carl Johan regelmessige møter med den britiske og den russiske ambassadøren. Sistnevnte tok også en snartur til Christiania sommeren 1821, uten at det var åpenbart for regjeringen og Stortinget hva han hadde der å gjøre.

Stridssakene

De store stridssakene var utenlandsgjelden Norge stod igjen med efter at unionen med Danmark var oppløst, spørsmålet om avskaffelse av adelen, trykkefriheten – og den såkalte Bodøsaken.

Da Norge gjennom Kieltraktaten ble avstått fra Danmark til Sverige ble det slått fast at Norge skulle betale sin del av utenlandsgjelden til Danmark-Norge. Danmarks krav var i utgangspunktet 6 mill. riksdaler. Forhandlinger i 1815 bragte dette ned til halvparten. I politiske kretser i Norge var holdningen at gjelden var Norge uvedkommende. Ingen nordmann hadde satt sin signatur på Kieltraktaten, og i hvert fall burde Sverige ta en del. Forhandlingene endte med at Norge skulle betale over en periode på 10 år. Stortinget mente nedbetalingstiden burde forlenges til 30 år. Efter stormaktsmøtet i Aachen i 1818 hadde Carl Johan fått likelydende brev fra den russiske tsar, keiseren av Østerrike og kongen av Preussen. Han stod ansvarlig for gjelden, og de ventet at han ville rydde opp. Men ingen i Sverige ville akseptere at de skulle betale noe som helst. Norge hadde klart å oppnå en selvstendig stilling innenfor unionen, helt i strid med Kieltraktaten. Mange svensker var skuffet over “krigsbyttet” i 1814.

Riksforsamlingen på Eidsvoll hadde slått fast at ingen nye adelstitler skulle opprettes. Stortinget hadde i 1815 vedtatt å avskaffe adelen helt og holdent, noe som var gjentatt av Stortinget i 1818. på Stortinget i 1821 gjentok Christian Magnus Falsen forslaget. Ble det vedtatt måtte kongen signere på vedtaket. Om han sa nei til det ville loven gjelde uansett. Carl Johan hadde kommet til at adel kunne ha sin funksjon, og likte vedtaket dårlig. Kanskje hadde han lært av Napoleon, som opprettet en ny adel som keiser i 1804, efter at han brant broene til l’ancien regime da hertugen av Enghien ble henrettet. Carl Johan kontret Stortinget med et forslag om retten til å opprette ny adel.

Trykkefriheten var noe av en revolusjon: «Frimodige ytringer om statsstyrelsen ere enhver tilladte» het det i grunnloven fra Eidsvoll. Unntaket var « forsætligen og aabenbar enten selv har viist, eller tilskyndet andre til Ulydighed mod Lovene, Ringeagt mod Religionen, Sædelighed eller de constitutionelle Magter, Modstand mod disses Befalinger, eller fremført falske og ærekrænkende Beskyldninger mod nogen.» Carl Johan var lite begeistret for ytringer som hetset angrep unionen, kongehuset, eller politikken regjeringen førte på hans vegne. Selv om mange på Stortinget var oppgitt over pressen, spesielt Nationalbladet, ville de ikke stramme inn ytringsfriheten.

Bodøsaken startet som en smuglersak i Bodø. Noen briter ble arrestert for smugling. De klarte å komme seg unna, og fikk efterhvert støtte fra den britiske regjeringen. Det utviklet seg til en full diplomatisk strid. Her kom svakheten i unionen frem; Norge hadde ingen egen utenrikstjeneste. Forhandlingene i Stockholm foregikk mens Stortinget var samlet i Christiania.

Opprør i Napoli og Piemonte

Sommeren 1820 brøt det ut opprør i Napoli. Efter et møte i november 1820 bestemte den hellige allianse seg for å invadere, noe som skjedde efter et møte i Lubljana (da Laibach) Frigjøringsbevegelsen i Italia ble kalt Carbonari.

i januar 1821. I mars var opprøret knust. Det var ikke det eneste opprøret i Europa i årene efter Wienerkongressen.

Carl Johans trehodede trusel; Kieltraktaten, den hellige allianse -og amalgamasjon

I diskusjonene med Stortinget og regjeringen våren 1821 hadde Carl Johan et trehodet troll han kunne hente frem.

Utgangspunktet for unionen mellom Sverige og Norge var Kieltraktaten fra januar 1814. Carl Johan tilbød Norge en grunnlov, men før han kunne løsrive seg fra krigen mot Napoleon på kontinentet hadde Norge løsrevet seg fra den planlagte foreningen med Sverige. Efter en kort krig med fredsavtale (Mossekonvensjonen) var det klart for et «overordentlig» storting – eller en ny grunnlovgivende forsamling. Den vedtok alle paragrafene i grunnloven på nytt, og gjorde så få tilpasninger som mulig som var nødvendige for unionen med Sverige. Riksakten ble til sommeren 1815. Stortinget hadde ikke godkjent Kieltraktaten. Carl Johan hadde ikke godkjent Grunnloven av 17.mai. Mossekonvensjonen, Unionsgrunnloven av 04.november 1814 og Riksakten fra 1815 ble dermed det juridiske grunnlaget for unionen.

Carl Johan mente at nordmennene var utakknemlige, og i åpningstalen til Stortinget 08.februar 1821 (som stattholder Sandels leste opp) understreket han at få folkeslag hadde så lett hadde fått sin frihet og sine rettigheter. Efterhvert som debatten om utenlandsgjelden skred frem truet Carl Johan med å ta frem igjen Kieltraktaten, noe som ville skru tiden tilbake til før 17.mai 1814 – da Norges styreform var eneveldet. Etableringen av Norges Bank i 1816 førte til etableringen av den såkalte sølvskatten, på 2 millioner riksdaler. Når Stortinget kom til at det var umulig for Norge å betale utenlandsgjelden på 3 millioner riksdaler i tillegg, var svaret fra Carl Johan at en nasjon som ikke kunne bære sine økonomiske forpliktelser heller ikke kunne bestå. Da måtte Kieltraktaten hentes frem, som det første av de tre hodene på trollet.

Den hellige allianse var «politiet» som holdt Europa i et reaksjonært jerngrep. Dette var det andre hodet på Carl Johans trollfigur. Invasjonen av Napoli og andre aksjoner for å knuse liberale opprør og selvstendighetsbevegelser viste at Den hellige allianse mente alvor. Det kunne ikke utelukkes at også Norge og Sverige kunne bli utsatt for invasjon, dersom utenlandsgjelden ikke ble betalt. Carl Johan mente at også avskaffelsen av adelen i siste instans kunne føre til en opprydningsaksjon fra de europeiske stormaktene. Det skulle vise seg at hans noter til utenlandske hovedsteder om de opprørske nordmennenes republikanske takter ikke skremte så mange.. Men truselen utenfra (reell eller ikke) kunne virke overfor Stortinget. Særlig eftersom nyhetene fra kontinentet begynte å nå Christiania våren og sommeren 1821.

Amalgamasjon er et begrep som betyr sammensmelting.  Som franskfødt så ikke Carl Johan de store forskjellene mellom Norge og Sverige. Som militær så han den Skandinaviske halvøy som en geografisk enhet som hørte sammen og kunne forsvares. Han så på seg selv om den som hadde skjenket nordmenn og svensker fred, frihet og stabilitet. Målet var å smelte dem sammen til én nasjon. Den norske grunnloven var et hinder han hadde hoppet lett bukk over sommeren 1814, men som viste seg å bli et effektivt bolverk mot hans amalgamasjonstanker. Han kom ikke rundt den, og kranglene om kongens veto var utsettende eller absolutt ble ikke løst. Men i forlengelsen av truselen om å bruke Kieltraktaken lå også faren for iverksettelse av amalgamasjonspolitikken. Stortingets motstand mot endringer i grunnloven var deres beste forsvar mot en tettere union.

Våren 1821 rullet debatten videre i Stortinget om gjeldsoppgjøret, adelen og ytringsfriheten, mens Bodøsaken skapte hodebry for regjeringen. Carl Johans trusler og press, og nyheter fra Europa var ikke oppløftende for en liten og svak nasjon som knapt kunne forsvare seg militært eller opprettholde sitt finansvesen. Stortinget hadde bare Grunnloven å forsvare seg med men representantene var dristige i sine forslag og taler. Gunnar Bolstads fortelling om den dramatiske våren og sommeren 1821 er interessant og fengslende. 31.juli 1821 kom kongen selv ridende over jordene mot Etterstad.

Urutinert og uoversiktlig

Det er interessant å lese om hvordan Christian Magnus Falsen var den som foreslo at ordningen fra riksforsamlingen på Eidsvoll med at representantene satt geografisk burde avvikles. Men motstanden mot partidannelser og politisk taktikkeri (såkalte «kabaler») var stor, og han fikk ikke gjennomslag. 60 år før Sverdup foreslo Falsen at regjeringens medlemmer skulle få adgang til å delta i Stortingets debatter. Også dette ble avvist, med henvisning til at regjeringen ville bli styrket på Stortingets bekostning. Altså stikk motsatt av måten Sverdrup argumenterte på da parlamentarismen ble innført; makten skulle ligge i Stortinget og da måte statsrådene stå til rette for Stortinget – ikke for kongen.

Forfatteren hevder at utskiftningen av representanter fra storting til storting var stor, noe som forsinket behandlingen av sakene (s. 58). Boken gir ikke noe belegg for påstanden, så jeg måtte sjekke selv. 77 representanter var valgt til Stortinget i 1821. Hele 17 av dem var også valgt til Stortinget i 1818, og 13 av dem til Stortinget i 1815, og det var ikke de samme. Altså hadde 30 av 77 representanter erfaringer fra et av de to foregående storting. Ni av representantene i 1821 hadde vært på riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Av disse var fem også på det overordentlige Stortinget høsten 1814. Av de fire valgte forsamlingene i perioden 1814 – 1818 hadde syv av representantene i 1821 var tilstede på mer enn én. Sibbern hadde vært tilstede på alle fire og Jacob All på tre. Jeg deler ikke Bolstads oppfatning om urutinerte representanter på Stortinget i 1821. Uregjerlige derimot, er en beskrivelse som er lettere å akseptere.

Statskupp – siste utvei?

Ville Carl Johan begå statskupp? Stortinget sto på sitt i de mange stridssakene, og fremstod overfor regjeringen som overraskende utaktisk. Statsrådene kjente jo til Carl Johans humørsyke, og reagerte på at stortingsrepresentantene ikke så farene. Da kongen også utnyttet sine fullmakter i Grunnloven til det ytterste ved å sammenkalle 3000 svenske og 3000 norske soldater til øvelsesleir på Etterstad må truselen om et kongelig statskupp fremstått som overhengende. De svenske soldatene hadde fått utlevert skarp ammunisjon før avreisen fra Sverige. Når så den svenske marinen begynte sin øvelse i Bjørvika med drønnende kanoner må flere ha fått assosiasjoner til Flåteranet i København i 1807.

Carl Johan kunne true. Men han kunne også lokke. Statlige stillinger og posisjoner var fristende, og kongen var rundhåndet med pengegaver og lån. Mange også av de stortingsrepresentantene som ble ansett som opposisjonelle gjorde sine hoser grønne for å få bedre stillinger. Ifølge forfatteren var det tilslutt bare en hard kjerne av seks stortingsrepresentanter igjen som utgjorde en bastant opposisjon; Peter Flor, Jacob Hoel, Jørgen Young, Marcus Pløen, Peder Rosenkilde og Peter Deinboll.

Hvordan gikk det?

I en slags epilog forteller Gunnar Bolstad om efterdønningene av den dramatiske våren. Stortinget i 1821 behandlet ikke bare stridssaker. Samer fikk stemmerett, Norge fikk et flagg, og en forløper for det lokale selvstyret ble diskutert (formannskapslovene kom i 1837). To statsråder ble stilt for riksrett. Grunnlovens far, den politisk døde Christian Magnus Falsen fikk en ny stilling for å holde overoppsyn med de andre embedsmennene. Carl Johan lanserte noen grunnlovsforslag som fremtidige storting skulle ta stilling til. Opprørerne i Napoli fikk et sørgelig endelikt, mens stortingsmennene i 1821 klarte å sette ned noen grensestener i forholdet til Sverige og for kongemakten, og med list og lempe skyve noen problemsaker ut i tid.

Om Stortinget anno 2021 vil markere tohundreårsjubileet for «lystleiren på Etterstad» og de dramatiske sammenstøtene mellom Stortinget og Carl Johan vites ikke, men boken anbefales. Forfatteren står også bak nettstedet Oslohistorie.no

Nordens Napolitanere (Gunnar Bolstad, Munkedammen forlag 2015)

5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra Liberalerens arkiv

Verdt å få med seg