Magasin

To former for kollektivisme

Kommunismen og nasjonalsosialismen blir som regel betraktet som motpoler. Til tross for at ideologiene er i konflikt, deler de et kollektivistisk grunnsyn som forutsetter individuell underkastelse.

Propagandaplakatene i Sovjet og Nazi-Tyskland spilte på lik symbolikk.
Foto: EM Press

I en tradisjonell politisk akse plasseres kommunismen på ytre venstre og nasjonalsosialismen på ytre høyre. Ideologiene er riktignok i grunnleggende konflikt; kommunismen er egalitær, mens nazismen er hierarkisk. I det tjuende århundre konkurrerte de om hvem som skulle erstatte den spede liberale orden.

Motsetningsforholdet skyldes imidlertid ikke at idégrunnlaget er så radikalt ulikt: det eksisterer sterke likheter mellom kommunismen og nazismen, som praktisert på 1900-tallet, også utover deres anti-demokratiske, kamporienterte og utopiske idealer. Begge ideologiene er varianter av sosialismen; de fremmer individuell underkastelse og økt statlig eierskap og kontroll.

Ideologi og begreper

En ideologi er en helhetlig måte å betrakte verden på. Ethvert menneske med antagelser om hvordan virkeligheten fungerer, samt formeninger om rett og galt, besitter en slags ideologi. Dette kan sammenlignes med en bygning. Vi vet at et bygg eksisterer selv om vi ikke kjenner til alle byggesteinene som utgjør helheten. Dogmatiske politiske ideologier har derimot fastlagte byggesteiner som må adopteres i sin helhet for at bygningen skal være fullstendig. I de fleste tilfeller representerer staten denne idékonstruksjonen: Individet er intet uten staten, som Hitler sa i sin første Riksdagstale i 1933.

Begrepsapparatet er ideologienes byggesteiner. En intellektuell kamp mellom konkurrerende ideologier utspiller seg primært om å vinne betydningen av begreper. Dette er en velkjent innsikt blant dyktige maktpolitikere for å implementere et ideologisk teorigrunnlag til praktisk politikk. I den tyske propagandafilmen Der Ewige Jude (1940) beskrives jødene som kulturelle og økonomiske profitører, lignende den leninistiske omtalen av jordeiere som kulakker. Kulakker og jøder ble i Sovjet og Nazi-Tyskland ansett for å være henholdsvis klassefiender og folkefiender. Begreper som profitt og landeiere ble forbundet med utbytter og kjeltring.

Foto: akg-images

Språkkategorisering blir dermed et redskap for å skille grupper som befinner seg innenfor og utenfor et definert felleskap. I marxistisk litteratur er kapitalister undertrykkere som stjeler arbeidernes overskudd, mens jødene har denne parasittrollen i nasjonalsosialismen. Felles er at disse angivelige undertrykkerne egentlig er moralsk og intelligensmessig underlegne, noe som kan virke som et paradoks. Dette blir forklart med stereotypien om at kapitalisten og jøden egentlig er svindlere, som er dyktige til å manipulere, men som er ute av stand til å gjøre et reelt ærlig arbeid. Frivillige avaler og fredelig sameksistens beskrives som en konspirasjon, der arbeiderne eller rasen egentlig blir behandlet som slaver.

Kapitalisten har i så måte en lignende rolle i marxismen som det jøden har i nazismen. Begge ble beskrevet som parasitter – altså en organisme som livnærer seg på bekostning av andre, i dette tilfellet arbeiderne eller den ariske rase. Når slike assosiasjoner fester seg vil bare det å høre ordet jøde eller kapitalist vekke negative følelser, ettersom begreper fungerer som et nettverk av intellektuelle og emosjonelle forbindelser.

Individet og felleskapet

Mennesket har en naturlig trang til å kontrollere omgivelsene sine. De færreste, om noen, verdsetter en tilværelse som passiv tilskuer i sitt eget liv. Dette er ikke forbeholdt personlige anliggender; vi er sosiale og moralske vesener som søker å påvirke våre øvrige samfunnsrammer. Politisk deltagelse er kun en liten del av dette; vår underleggelse av naturen, kriger og teknologi, ja til og med utviklingen av språket, springer utfra menneskets behov for innflytelse over eget liv og sosiale rammer.

Politiske ideologier berører denne trangen etter kontroll over egen tilværelse. Det forklarer kommunismen og nasjonalsosialismens folkelige suksess i det tjuende århundre; arbeiderklassen og rasen skulle styre fremfor å bli styrt av “de andre”. Dette lå til grunn for både Sovjet og Nazi-Tysklands utopiske visjon om å skape “Det nye menneske” – som ville oppstå etter at den “gamle” borgerlige orden ble erstattet.

Dette nye mennesket måtte imidlertid først underlegge seg kollektivet for å oppnå opplysning og befrielse – enten i et klasseløst, kommunistisk samfunn eller i et forent rasefelleskap. Propagandaministeren i Nazi-Tyskland Joseph Goebbels, oppsummerte den anti-individualistiske dyden slik: “Å være en sosialist er å underlegge jeg-et til vi-et; sosialisme er å ofre individet til helheten.”

Dersom individet ikke har egenverdi utenfor gruppetilhørigheten, vil kulturell pluralisme anses som galt. Ideologiens korrekte byggverk vil bli ufullstendig hvis individene står fritt til å skape byggesteinene. Individer som befinner seg innenfor gruppen har dermed en plikt til å fremme gruppens interesser. Når folks identitet knyttes til et felleskap, vil alt som havner utenfor oppfattes som en trussel. Det er enklere å legitimere massevold dersom det er en selv som er det reelle offeret. Sosialistisk tenkning, i forskjellige varianter, baserer seg i betydelig grad på en offermentalitet. Det etablerte fiendebilde tærer angivelig på fellesskapet, og er dermed årsaken til ens personlige mangler og misnøye.

Kultur og ideer

I Vesten har opplysningstidens idealer stått sterkt siden slutten av 1700-tallet. Første verdenskrig symboliserte et brudd med doktrinen om individuelle rettigheter som preget 1800-tallet. Etter andre verdenskrig har imidlertid den liberale idétradisjonen gjennomgått en renessanse i den demokratiske og kapitalistiske verden – uttrykt med menneskerettighetserklæringen.

For at vi som er vokst opp i Norge – et land med sterkt fokus på likestilling, sosial likhet og individets egenverdi – skal kunne forstå brutalitetene i det tjuende århundre, må vi erkjenne at vår egen moral er kulturelt formet. I kulturer hvor individualismen står sterkt, vil mennesket tidlig utvikle en forståelse av at de er avgrenset fra – og har en selvstendig verdi utenom – kollektivet.

Dette er ikke naturgitt. I mer kollektivistiske kulturer er det vanligere å tenke at enkeltindividers handlinger kan vanære familien eller gud. I dets tragiske ytterpunkt kan dette resultere i æresdrap. I slike tilfeller blir individet ikke betraktet som et selvstendig individ som står ansvarlig for egne handlinger, men som et uløselig subjekt knyttet til familien og stammen. Et medlem av kollektivets handlinger anses som direkte relatert til en selv.

Totalitære samfunnsprosjekter har på sin side ansett barn for å være et middel for å fremme statens interesser. Familiens sfære blir dermed en trussel for statens mulighet til å forme kulturen, slik en fremtredende pedagog i Sovjet sa: Vi må redde barna våre fra familiens skadelige innflytelse… Vi må nasjonalisere dem. Fra de første dagene i deres små liv må de underlegges kommunistiske skolers gunstige innflytelse… Å tvinge moren til å gi sitt barn til den sovjetiske staten – det er vår oppgave.

Kollektivisme kan med andre ord ta mange varianter. Felles er at individets verdi blir underlagt gruppen, enten det dreier seg om familien, gud, nasjonen, rasen eller arbeiderne. Den private sfære blir sett på som smålig og ubetydelig; menneske skal kjempe for noe større enn sitt eget liv, derav ofre sine egne interesser for felleskapet. Det bestemte kollektivet representerer det gode og det som havner utenfor dette avgrensede felleskapet er ondt.

Det er dermed ikke sagt at kollektivistiske idealer ikke kan ha mange gode sider. Folk har behov for stabile, sosiale felleskap, enten det er i familien, i religionen eller i nasjonen, noe politiske maktmennesker historisk har misbrukt. Nasjonalsosialismen og kommunismen i det tjuende århundre begrunnet overgrepene sine med pliktetikk og altruistiske dyder.

Altruismen, som moralsk doktrine, forfekter at det er en dyd å ofre egne interesser for å fremme andres interesser. Dette kan lede til heroiske utslag, men det er et stort faremoment å gi avkall på sitt egoistiske jeg. Veien til å underkaste seg andre menneskers dominans er meget kort hvis man gir avkall på sine egne rasjonelle interesser. Felles for totalitære ledere er deres kamp for å få individer til å gi avkall på sine ønsker og behov til fordel for en større visjon.

En todeling av verden

Dette er ikke et forsøk på å moralsk likestille sosialismen og nazismen, men det er en forklaring på hvorfor sosialistiske eksperimenter leder til lignende undertrykkelse og nød. Dette er heller ikke et forsøk på å relativisere nazistenes behandling av jødene; samtidig er et uskyldig liv tapt i Gulag like tragisk som et liv tapt i Sachsenhausen, selv om de nesten to millioner menneskene som døde i Gulag ikke var offer for et like målrettet massemord.

Bolsjevismen og stalinismen er ikke representativ for alle sosialistiske prosjekter, og det har svært lite til felles med visjonene til dagens venstreside. Nazismen er også åpenbart i konflikt med visjonen til andre sosialister. Dette er heller ikke et forsøk på å diskreditere det politiserte begrepet “høyreekstremisme”, ved å gruppere sosialismen og nazismen i samme bås. I motsetning til kommunismen, respekterte nazistene til en viss grad tyskernes materielle eiendomsrett, og sto dermed for en mindre fundamental revolusjon i økonomiske relasjoner. Den internasjonale sosialismen, som søker å forene verdens arbeidere, er i en eksistensiell konflikt med nasjonal sosialismen, som forsøkte å skape en arbeiderstat for tyskere i et globalt rasehierarki.

Det er likevel nødvendig å korrigere oppfatningen om at kommunismen, som utrykt på 1900-tallet, er nazismens motstykke. Allerede i 1944 demonstrerte den liberale tenkeren Ludwig von Mises at kommunismen og nazismen er beslektede ideologier med sterke likhetstrekk i Omnipotent Government: The Rise of the Total State and Total War. Mises identifiserte at eierskapet over de vesentlige produksjonsmidlene i Nazi-tyskland var under de facto statlig kontroll; staten bestemte hvem som skulle produsere hva og hvor mye, og innførte pris- og lønnskontroll allerede i 1936.

Hovedproblemet med den politiske venstre/høyre-aksen er imidlertid at det skaper en todeling av verden, ikke minst fordi det gir en illusjon om at man må støtte det minste ondet for å bekjempe det større onde, eller at ens fiendes fiende er ens venn.

Europeiske liberale ble i det nittende århundre skvist mellom revolusjonære på ytre venstrefløy og konservative monarkister på høyrefløyen. Av frykt for at de revolusjonære ville oppløse sivilisasjonen allierte mange liberale seg med monarkistene. I mellomkrigstiden ble liberalister, de få som var igjen, satt i en lignende politisk skvis da individuell og økonomisk frihet mistet mye av sin legitimitet, ikke minst etter børskrakket i 1929.

I dag føler mange på den liberale høyresiden et naturlig tilholdssted med høyrekollektivister mot den postmodernistiske venstresiden. Det gjør det spesielt viktig å understreke at den reelle motpolen til autoritær kollektivisme er liberalismen. Individuell frihet gir mindre rom for grandiose politiske byggverk, men det er en forsikring mot krenkelser av borgernes rettigheter.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

1 Comment
Inline Feedbacks
View all comments
Roald Ribe
7 months ago

En artikkel som jeg mener har betydelig relasjon til denne:
https://www.liberaleren.no/2020/03/21/hva-med-de-som-trenger-hjelp/

Fra arkivet