Magasin

Biografi: Finn Gustavsen – i evig opposisjon

Finn Gustavsen var en person som få forholdt seg likegyldig til. Biografien Folkesosialisten forklarer hvordan han ble sentral i å bygge opp et parti til venstre for Ap. Klare prinsipper plasserte ham i evig opposisjon.

Gjennom tre tiår var Finn Gustavsen en sentral person i det demokratiske sosialistiske miljøet til venstre for Ap. Gjennom bladet Orientering fikk motstandere av Aps utenriks- og sikkerhetspolitikk en plattform og en kanal. Gjennom dannelsen av Sosialistisk Folkeparti i 1961 ble Gustavsen sentral i å bygge et parti i opposisjon både til Arbeiderpartiets byråkrat- og statssosialistiske tenkning, og til NKP som haleheng til diktaturet i Sovjetunionen. Gustavsen ville vise at sosialisme kunne være noe annet enn politikken til Ap og NKP. Drømmen om et samlet demokratisk sosialistisk parti til venstre for Ap fikk ny fart efter nei’et i folkeavstemningen om EF i 1972, men gikk i knas da Moskva-lojale NKP ble inkludert i forhandlingene. I samlingsprosessen havnet Gustavsen på kant med viktige miljøer i eget parti. Noe gikk i stykker i Gustavsens forhold til eget parti. Han klarte aldri å komme tilbake, selv om han forsøkte både i 1981 og 1985. Folk som Berit Ås, Stein Ørnhøi og Hanna Kvanmo får passet påskrevet i boken. Ås innrømmet senere at Gustavsen hadde rett og hun tok feil om NKPs vilje til samling.

Folkesosialisten

Gustavsen var som journalist et skrivende menneske, og skrev sine egne memoarer; Rett på sak (1968) og Kortene på Bordet (1979). Efter regjeringskrisen i 1963 var Gustavsen kjendis i A-klassen. Rett på sak var en sensasjon. Han var ifølge biografien den første politiker efter 1945 som skrev om norsk politikk i efterkrigsårene i dette formatet. Memoarene hans ble opplagssuksesser, både i 1968 og 1979. Ikke til å undres over, med det politiske livet og kampene han hadde å fortelle om. Terje Rasmussen har i arbeidet med biografien Folkesosialisten likevel valgt å holde distanse til Gustavsens egne bøker.

Folkesosialisten er holdt i en nøktern og beskrivende tone, men innholdet er spennende nok. Til forskjell fra Gustavsens egne bøker forteller biografien om hvordan han ble oppfattet av andre, og hvordan han påvirket mennesker og miljøet rundt seg. Finn Gustavsen fortjente en biografi som dekker helheten i hans liv og virke. Forfatteren skriver at biografien ikke er ment å reise noen bauta. Gustavsen var et menneske av kjøtt og blod, med styrker og svakheter. Begge deler er tilstede i fullt monn i biografien. Det er mulig å forstå hvorfor han ble så sentral. Verre synes jeg det er å forstå de valgene andre tok på grunn av ham, og til tross for ham. Spesielt gjelder det eksklusjonen fra Ap, og hvordan han ikke ble lyttet til i samlingsprosessen i SV i 1975.

Et politisk menneske

Forfatteren understreker at Folkesosialisten er en politisk biografi. Gustavsen var et politisk menneske i hele sitt liv. Forfatteren bruker ikke mye plass på Gustavsens bakgrunn eller privatliv. Kun i den grad og de perioder privatlivet påvirket politikken og omvendt. Gustavsen hadde den rette klassebakgrunnen for et liv i arbeiderbevegelsen, og hadde jobbet i industrien. Av profesjon var han journalist, i diverse aviser i A-pressen (inkludert AUF-avisen Fritt Slag), inntil han begynte i Orientering i 1953. Årene i Orientering var viktige ikke bare for opposisjonen i og til venstre for Ap, men det var også en god trening i spissformuleringer og retorikk. En trening han fikk god bruk for som stortingsrepresentant.

Det var ikke bare den politiske situasjonen som ble annerledes på Stortinget med SFs inntreden i 1961. Også den retoriske situasjon ble en annen, skriver forfatteren. Finn Gustavsens brukte et enkelt sprog mange år før Carl I. Hagen gjorde det til et varemerke. Evne til å spissformulere seg og hans opposisjonelle synspunkter både i forsvars- og sikkerhetspolitikken gav de andre noe å bryne seg på. Han brakte med seg helt andre perspektiver i utenrikspolitikken, og forsvaret for Aps sosialistiske program Grunnsyn og retningslinjer fra 1949 som han mente Ap hadde forlatt, skapte hodebry for Ap og feststund i Stortingets presselosje. De borgerlige partiene tok stadig replikk og gikk gladelig i debatt med Gustavsen. Det ble umulig for Ap å tie i hjel SF, slik A-pressen hadde gjort med Orientering mens partiledelsens eksklusjonsgiljotin gikk varm over partiets venstreopposisjon.

Tittelen på biografien er begrepet som spesielt borgerlige politikere og aviser brukte om Gustavsen, muligens med dårlig skjult referanse til folkedemokratiene under Sovjets kontroll. En passasje i boken forteller om Gustavsens første møte med Einar Gerhardsen, fra landsmøtet i 1955 (da Gustavsen var delegat som formann i Oslo AUF):

«Dette var den første politiske replikkvekslingen mellom Gerhardsen og Gustavsen, to norske politikere med et usedvanlig politisk øyemål. Den ene var alt landsfader og symbol for en bevegelse. Den andre skulle forbli seg selv, i evig opposisjon.» (s 30).

Med tanke på hele den journalistiske og politiske løpebanen til Gustavsen inneholder den en karakteristikk som passer godt. I evig opposisjon.

Finn Gustavsen. Foto: Lasse Klæboe (CC BY-SA 4.0)

Orientering samler og skaper en opposisjon: Berge Furre hadde skylden – Gustavsen fikk den

Tidsskriftet Orientering startet for alvor i 1953, med sentrale samfunnsdebattanter som helsedirektør Karl Evang og forfatterne Sigbjørn Hølmebakk og Sigurd Evensmo. I og rundt redaksjonen ble de som var i opposisjon til Aps utenriks- og sikkerhetspolitikk samlet. Orientering er blitt beskrevet som «en råk i isen» i denne tidlige fasen av den kalde krigen. Berlinblokaden og kuppet i Tsjekkoslovakia var bare noen av hendelsene som vestvendte Ap og sørget for at Norge gikk med i NATO i 1949. Gustavsen kalte ekstrabevilgninger til Forsvaret efter kuppet i Tsjekkoslovakia for «krigspsykose.» Under Kråkerøytalen utropte statsministeren kommunistene som den største fare i landet, og de ble satt under overvåkning. Opposisjon fra venstre mot Aps kurs ble oppfattet som kommunisme, og en storstilet overvåkning ble satt i gang. Forslaget til beredskapslover i 1950 skapte frykt for internering av opposisjonelle. I dette klimaet ble Orientering til.

Gustavsen ble den journalistiske fagmannen som holdt sin profesjonsfane høyt og skapte et tidsskrift med høy kvalitet og bidrag fra mange kjente skribenter og forfattere. Da Gustavsen ble kastet som AUF-formann i Oslo kom tilnærmingen mellom redaksjonen og Sosialistisk Studentlag. Der traff han Berge Furre, og de to kom til å danne en sterk allianse som holdt gjennom mange stormer i og rundt SF/SV i årene fremover. Folkesosialisten viser at Gustavsen med sin stil og retorikk ble en torn i øyet på Ap-ledelsen, men det var Berge Furre som var ansvarlig for både Påskeopprøret i 1958 (en påskekrim fra virkeligheten!) og 01. mai-nummeret i 1959 med et helhetlig utkast til alternativt og rødere program for Ap. Gustavsen hadde akkurat overtatt som redaktør, og akkurat denne utgaven av Orientering fikk begeret til å flyte over for Ap-ledelsen. Opposisjon i Ap endte i eksklusjon.  

Jeg må ærlig si at jeg sliter med å forstå hvordan miljøet rundt en avisredaksjon kunne anses som en organisert fraksjon. Jeg forstår ikke hvordan en opposisjon som var så liten og spredt kunne bli oppfattet som en så stor trussel at den måtte nedkjempes med alle midler. Men spennende lesestoff, bevares!

SF – en ny verden

Sosialistisk Folkeparti ble dannet våren 1961, med kort tid til valget. Ap forsøkte å spenne ben på et parti uten andre ressurser enn medlemmene. Valgkampen viste at Gustavsen ikke bare var god til å skrive, han var også en god taler og i møte med velgerne. SF stilte lister i få fylker og fikk 5,5% oppslutning i de fylkene. Totalt ble det 2,4%, to på Stortinget – og vippeposisjon. Ap havnet i mindretall, Og Gustavsen i sentrum. Stortinget fikk del i en ny verden, der nord-sør ble en dimensjon i tillegg til øst-vest. Med tilgang til Stortingets talerstol ble Finn Gustavsen for alvor SFs frontfigur utad, spesielt efter regjeringskrisen i 1963. Samtidig holdt han lenge tømmene i Orientering. SFs valgte formann Knut Løfsnes skapte utfordringer for Gustavsen og SF. Løfsnes’ naivitet overfor DDR-ledelsen og hans østvendte holdninger kan ha bidratt til å skape forestillingen både i Ap og blant de borgerlige helt fra 1953 og fremover; at SF var like sovjetvennlige som NKP. Leser man både det Gustavsen skrev, biografien om ham og boken om Orientering (Pax, 2011) og SVs historie (Spartacus, 2011) fremstår det helt meningsløst, men Løfsnes ødela mye for SF. At forsøket med mer menneskelig sosialisme i Tsjekkoslovakia ble knust i 1968, og at SF forsøkte samling med sovjetdyrkende NKP fra 1972 og frem til 1975, må også ha ødelagt mye for forestillingen om et demokratisk sosialistisk parti.

Til tross for fremgang til 6% i 1965 havnet SF i skyggenes dal, og mye av tiden internt ble brukt til å bli enige om hvordan man skulle forholde seg til de maoistiske stormtroppene i partiets ungdomsorganisasjon. Det endte med splittelse på landsmøtet i 1969.

Finn Gustavsen var sliten av interne stridigheter, ekteskapet var i oppløsning. Han valgte å si nei til gjenvalg ut fra et demokratisk prinsipp få forstod eller aksepterte. Senere innså han at det var en tabbe. Terje Rasmussen fokuserer mye på Finn Gustavsen selv og interne forhold i SF, men jeg synes det er rart at han ikke ser litt videre utover; Bortenregjeringen kan ikke ha fremstått som et særlig skremmebilde, selv ikke for sosialister til venstre for Ap. Og Ap fikk i opposisjon under Bratteli en ny vitalitet. Bratteli ville lufte ut. I tillegg til de interne forholdene tror jeg at det delvis kan ha hatt betydning for SFs oppslutning i 1969.

Tok oppgjør med stalinister og maoister

Hans drøm om et demokratisk sosialistisk parti gjorde det nødvendig å holde partier på en armlengdes avstand hvis de ikke hadde et avklart forhold til diktatur. Derfor holdt han NKP unna spaltene til Orientering. Derfor tok han et oppgjør med maoistene Øgrim, Steigan og Allern i SUF (m-l) i 1969, og derfor advarte han mot å inkludere NKP i omdannelsen av Sosialistisk Valgforbund til parti efter valget i 1973. Han ble ikke hørt, hverken av Berit Ås (som ble partileder for SV), eller av Stein Ørnhøi. SF og Orientering ble forhandlet bort i meningsløs «dialog» med NKP, som uansett måtte bestå. Samlingsstriden i SV rundt 1975 viser at Gustavsen havnet på utsiden. Han var rett og slett «ut» i eget parti. Han kjempet mot autoritære i Ap og A-pressen, og totalitære svermere i NKP og SUF (senere AKP og Rødt).

En av de viktigste

Det er mange politikere i SF/SV som har gitt ut memoarer. I tillegg er det gitt ut bok om både SVs partihistorie og historien til tidsskrifter Orientering. Likevel må det være fortjent at Finn Gustavsen får sin biografi.

Han stod i mange kamper og holdt på sine prinsipper selv om det kostet. Han åpnet opp den politiske debatten i Stortinget, hans Orientering bidrog til fremragende journalistikk og journalister i norske medier, og til at avisene frigjorde seg fra partitilknytningen som holdt den frie meningsutvekslingen nede. Han førte enkelt og klart sprog før Carl I. Hagen, og var åpen om psykisk helse før Kjell Magne Bondevik. Han stilte spørsmål ved fagbevegelsens mantra om «mer i lønningsposen» ville bidra til større lykke for arbeiderklassen. I møter med menneskelig nød rundt om i verden ble fokuset på mer i lønn et utilfredsstillende svar på spørsmålet om solidaritet. Det er ikke sikkert at alle vil være enige i at Gustavsens sosialistiske samfunn nødvendigvis er sosialisme. Men at det er et alternativ til statsbyråkrati og ensidig fokus på forbruk, er sikkert.

Like interessant som det er å lese om Orientering, dannelsen av SF og Finn Gustavsens stjernetid på Stortinget på 1960-tallet, like trist er det å lese om hans siste stortingsperiode, samlingsstriden rundt SV og hans forsøk på å bli nominert til Stortinget i 1981 og 1985. Uansett politisk uenighet i standpunkter må Finn Gustavsen anses som en meget viktig person i historien om Norge i efterkrigstiden. Også partiene til høyre for Ap skylder ham mye. Han vitaliserte det norske demokratiet.

Folkesosialisten. Biografien om Finn Gustavsen
Terje Rasmussen
Manifest forlag 2020

0 0 vurdering
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Verdt å lese fra Liberalerens arkiv

  • Keynes versus keynesianerneKeynes versus keynesianerne
    John Maynard Keynes var en økonom for depresjoner. Hans politiske forslag på 1930-tallet var ment for ekstreme forhold, og ikke som en medisin for enhver økonomiske forkjølelse, slik hans etterfølgere later til å tro.
  • La pensjonistene betale full prisLa pensjonistene betale full pris
    I Norge er det slik at den rikeste gruppen må betale mindre enn andre i kollektivtrafikken.
  • Godt nytt for pessimisteneGodt nytt for pessimistene
    I rapporten A World of Research presenterer Ipsos et utvalg av studier og analyser fra 2019, med innsikt om en rekke ulike temaer.