Kommentar

Listhaug kuppet rusreformen i FrP – i strid med vedtektene?

Sylvi Listhaug kuppet FrPs behandling av rusreformen. Måten det skjedde på har satt i gang en prinsipiell debatt mellom tungvektere som Kristin Clemet, og Fredrik Mellem, ivrig applaudert av Snorre Valen i avisen Nidaros.

Det er kanskje ikke helt enkelt å forstå spørsmålet, som likevel er nokså grunnleggende for demokratiet: Bør partiets organer kunne instruere folkevalgte representanter i hvordan de skal stemme, eller hvordan de bør behandle konkrete saker?

La oss kort minne om hva som skjedde før påske: FrPs stortingsgruppe skulle finne ut hvordan de skulle forholde seg til regjeringens forslag til rusreform. En reform FrP hadde godtatt i to runder med forhandlinger om regjeringsplattform; før Venstre kom inn i regjeringen i januar 2018, og før regjeringen ble utvidet med KrF i januar 2019. Da FrP valgte å gå ut av regjeringen et år senere erklærte de seg fristilt fra alt de hadde blitt enige om i forhandlingene om regjeringsplattformer. Erna Solberg erklærte motsatt; regjeringen ville fortsatt styre på den plattformen FrP hadde vært med på å forhandle frem. Inkludert forslaget om rusreform. Regjeringen la frem forslaget i mars.

FrPs ruspolitiske talsperson Kari Kjønaas Kjos hadde forberedt stortingsgruppens behandling ved å lage et sammendrag av alle høringsuttalelsene som hadde kommet inn til regjeringen. Hun har for øvrig vært en drivende kraft i rusreformarbeidet, noe hun har fått en fin attest for fra Arild Knudsen. 1.nestleder (og påtroppende partileder) Sylvi Listhaug ville instruere stortingsgruppen gjennom et vedtak i partiets landsstyre, og informerte Kjos om dette kvelden før. Ingen av partiets helsepolitiske talspersoner er medlemmer av partiets landsstyre, og var ikke invitert til å innlede om saken. Dermed vedtok landsstyret Sylvi Listhaugs forslag om å si nei til regjeringens rusreform. Partiets stortingsgruppe er dermed bundet, og satt på sidelinjen i Stortingets behandling. Det blir dermed Ap som får mulighet til å påvirke innholdet i rusreformen. Vedtaket fra landsstyret ble ikke offentliggjort før VG skrev om saken.

Ifølge VG reagerte Kjos så sterkt på denne måten å binde gruppen på at hun trakk seg som ruspolitisk talsperson. Før dette hadde hun sagt nei til gjenvalg, efter 16 år som stortingsrepresentant.

Sylvi Listhaug. Foto: FrPMedia

En prinsipiell debatt om partienes forhold til sine folkevalgte

Denne saken har prinsipielle sider. Kristin Clemet i tankesmien Civita skrev et innlegg om saken på sin egen Facebook-vegg, som så ble publisert på Trønderdebatt, efter initiativ fra redaktør Snorre Valen. Clemets hovedpoeng er dette: Selv partiene må underlegge seg normale demokratiske prosesser og innse at de ikke står over landets nasjonalforsamling. Men flere av stortingspartiene har partimodeller hvor partiets organer i større eller mindre grad står over partiets folkevalgte. Det gjelder også FrP. Spørsmålet er om landsstyrets vedtak er i strid med intensjonen i FrPs partimodell. Blant dem som reagerte på Clemets innlegg på egen Facebook-vegg var Fredrik Mellem, mangeårig leder i Oslo Aps største lokallag. Han formulerte seg slik: «Langt flere er involvert i politiske avgjørelser – og langt flere blir også ansvarlige aktører – når partiene definerer politikken.» Og i tillegg: «De folkevalgte er instrumenter for partiene sine. Ikke omvendt. Jeg synes faktisk dette er helt greit. Jeg synes til og med at det ser slik det bør være. Dette helt uavhengig av den aktuelle saken.»

Ulike partimodeller for ulike fløyer i politikken

Grovt forenklet kan man si at i partiene til venstre har en partimodell der partiorganisasjonens organer står over de folkevalgte gruppene, mens hos partiene som ikke på en eller annen måte definerer seg som sosialistiske står de folkevalgte gruppene og representantene i en friere stilling til å følge partiprogrammet og sin samvittighet.

I årene efter 1814 var det «mannen som skulle tale på tinget». Da kampen mellom parlament og konge tilspisset seg innså Johan Sverdrup at representantene måtte organisere seg og samordne sin virksomhet. Slik ble Stortingets Venstreforening stiftet i 1884. Som en motvekt mot dette ble Høyre stiftet samme år. Dermed overtok partiorganisasjonene efterhvert jobben med å nominere kandidater til Stortinget, og utforme programmer som representantene gikk til valg på. Arbeiderpartiet ble stiftet i 1887, av fagforeninger. I 1918 valgte Ap å tilslutte seg den sosialistiske internasjonale. Efter Aps valgseier i 1927 sendte partiets sentralstyre brev og forlangte at partiet skulle overta regjeringsmakten. Men slik fungerer ikke parlamentarismen. Den kjenner partienes representanter i Stortinget. Makten utgår som kjent fra Stortinget, ikke partienes organer utenfor landets parlament.

FrP innførte en leninistisk partimodell

Jeg nevnte innledningsvis at måten Listhaug brukte landsstyret til å binde FrPs stortingsgruppe kan være i strid med intensjonene som lå til grunn da FrP innførte sin «sosialistiske» partimodell. La oss se nærmere på bakgrunnen.

Efter suksessvalgene i 1987 og 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle finne ut hvordan partiet kunne ruste opp sin organisasjon til å ivareta nye medlemmer, og bygge videre på suksessen. Kommunevalgene i 1983 og 1987 hadde vært en suksess partiet var uforberedt på (det samme kan sies om nedturen i 1985). Det ble lagt frem en plan om «Fremskrittsbevegelsen mot 1991 og 1993». Partiet skulle gi flere mulighet til å påvirke partiets politikk, og derfor skulle makten ligge i organisasjonen. Det såkalte overordningsprinsippet skulle innføres i vedtektene. Ved uenighet blant de folkevalgte om tolkningen av partiprogrammet skulle 1/3 kunne anke saker inn for partiets organer på tilsvarende nivå, altså til lokallagsstyre, fylkesstyre og landsstyre. En av dem som var rykende uenige i planene, var Jan Simonsen, og han flagget dette høyt i media. Likevel ble de nye vedtektene vedtatt på landsmøtet i 1990, og det ble dermed laget normalvedtekter for alle folkevalgte grupper. Alle skulle ha likelydende vedtekter.

Planen var også å ha bare en nestleder, men isteden ha valgt partisekretær (slik de sosialistiske partiene har). Partiets generalsekretær på denne tiden var Hans Andreas Limi. Noen ganger tar virkeligheten styringen.  I november 1990 gikk regjeringen av, og FrP havnet i skyggenes dal på Stortinget. Landsmøtet i 1992 fokuserte mer på politiske saker, som ja til norsk EF-medlemskap.

Borgerlige politikere har ofte raljert med fenomenet de kaller partipisken, spesielt overfor Ap. Når partiet har fattet et vedtak, er de folkevalgte representantene bundet. Men dette kan også ses på som vanlige flertallsvedtak. Partiene har efterhvert utviklet prosedyrer får hvordan man skal forholde seg hvis man som enkeltrepresentant ikke kan akseptere et flertallsvedtak. I Einar Gerhardsens bok Tillitsmannen ble det uttrykt at det skulle være «debatt innad, enighet utad». I FrP er dette forstått på en helt spesiell måte. Om det var i forbindelse med splittelsen i 1994 eller oppgjøret med «verstingene» i 2000/01 at FrP fant en måte å kneble debatt vet jeg ikke, men i FrP er det et begrep som heter «aktivt utmeldt». Det betyr at hvis du går ut offentlig og kritiserer partiet kan du anses som aktivt utmeldt. Det innledes prosess med eksklusjon. Dette fikk en lokallagsleder på Sørlandet nylig erfare, da hun gikk ut og kritiserte at Sylvi Listhaug skulle bli partiets nye leder.

Et tema som splittet Venstre

Den som tror at spørsmålet om partiorganisasjonens forhold til partiets folkevalgte kun er et spørsmål for politiske feinschmeckere kan tygge på denne: I 1972 ble Venstre splittet i to på nettopp dette grunnlaget. 2/3 av Venstres velgere hadde stemt nei til norsk medlemskap i EF. Landsmøtet i 1972 var forskjøvet til efter folkeavstemningen, og ble avholdt på Røros. Trygve Brattelis regjering gikk av, og KrFs leder Lars Korvald fikk i oppdrag å danne regjering. Både KrF, SP og V hadde sagt nei til norsk medlemskap, og spørsmålet ble om disse partiene da skulle danne regjering for å få avklart hvilken tilknytning Norge skulle ha, eftersom medlemskap var uaktuelt. Ikke alle i Venstre mente at partiet skulle delta i en slik regjering. Åtte av 13 i stortingsgruppen hadde stemt ja til medlemskap. Disse mente at Venstre ikke uten videre skulle gå med i noen nei-regjering. Venstres landsstyre anmodet med 12 mot 5 stemmer stortingsgruppen om å medvirke til å danne regjering. Men stortingsgruppen vedtok med 8 mot 5 stemmer at den ikke ville at anmodningen til følge. Da vedtok landsstyrets flertall å be mindretallet i stortingsgruppen om å medvirke til regjeringsdannelsen. Landsstyret fikk en rekke støtteerklæringer fra Venstres lokal- og fylkeslag. Partiet kunne ikke unnslå seg å ta regjeringsansvar.

Landsmøtet på Røros vedtok å presisere partiets vedtekter: «Representantene er ansvarlige overfor sine velgere og sitt parti og er bundet av det program de er valgt på. I samvittighetsspørsmål er de bare bundet av sin egen overbevisning.» (Kilde: Da Venstre sprakk, Olav Garvik 1982).

Kan man unngå å blande prosedyre og sak?

Jeg var med i FrP da overordningsprinsippet ble vedtatt, og hadde opplevet at problemet med frittgående folkevalgte uten respekt for partiorganisasjonens vedtak. Jeg forstod godt at når man får mange folkevalgte som ikke har noen form for organisatorisk eller politisk skolering i partiet kunne det innebære manglende respekt for fattede vedtak, og manglende forståelse for interne prosesser. Men opptakten til splittelsen i 1994 viste også at en partiorganisasjon kunne støtte folkevalgte som ville sette til side programmet organisasjonen selv hadde vedtatt i partiets høyeste organ; landsmøtet.  

Jeg heller til å være enig med Fredrik Mellem i hans syn på ansvarliggjøring av partiets medlemmer og tillitsvalgte gjennom programprosesser og vedtak. Men samtidig er jeg i tvil om det er mulig å skille mellom de prosedyrene for å håndtere uenighet som et parti lager i sine vedtekter og reglementer og den aktuelle saken som settes på spissen. Som EF-saken i Venstre i 1972, og spørsmålet om rusreform i FrP i 2021.

Folkevalgte verv er personlige – et uløselig dilemma

Kandidater til folkevalgte verv er nominert av et parti. Partiets aktive medlemmer driver valgkamp for kandidatene, og for et program som er vedtatt for de fire neste årene efter en intern prosess på 1 – 2 år der alle medlemmene kan delta. Ikke alle kan bli folkevalgte, det er for få mandater til det. Men alle kan delta i en programprosess, en nominasjonsprosess – og i en valgkamp. Når kandidater tilslutt er valgt, må medlemmene ha tillit til at partiets folkevalgte følger opp partiprogrammet. Partiets medlemmer kan også delta i mer ad hoc-utforming av politikk, gjennom partiets organer, som fylkesårsmøter. For det vil dukke opp saker det ikke står noe om i programmet. Partiets medlemmer velger også personer inn i organer som landsstyre og sentralstyre. Dette er organer som skal følge opp og samarbeide med partiets folkevalgte.

Det er de folkevalgte som til syvende og sist står ansvarlig. Ikke bare overfor partiets velgere, men før det for partiets tillitsvalgte og medlemmer. Det er nemlig disse som blant annet tar stilling til renominasjon av de folkevalgte, før velgerne får si sitt. Selv om de folkevalgte i våre dager fungerer som instrumenter for partiene som har nominert dem, så kjenner grunnloven fortsatt ikke partiene. Vervet som folkevalgt er personlig. Dette gir en ekstra dimensjon til en eventuell uenighet mellom partiets organer og den folkevalgte. Den folkevalgtes siste maktmiddel, ut over å stemme i tråd med egen overbevisning, er å melde seg ut. Da vil partiorganisasjonen ikke sitte igjen med noen mulighet for påvirkning eller innflydelse på den folkevalgtes arbeid. Derfor er det ikke gitt at partiets organer bør operere med instruks fremfor dialog.

Listhaug jakter konservative, trygghetsorienterte velgere

Jeg er ikke i tvil om at Sylvi Listhaug opptrådte i strid med både god organisasjonsskikk og med intensjonene bak overordningsprinsippet i vedtektene (med forbehold om at praksis i partiet har utviklet seg annerledes enn intensjonen med vedtektsprinsippet).

Listhaug kan ha valgt å skjele til hvilke velgertyper partiet appellerer til, og hvilke partier FrP konkurrerer med om disse velgertypene. Noen velgere er konservative, i betydningen at de ikke ønsker store endringer i samfunnet. Noen velgere er trygghetsorienterte. De vil ha trygghet for at de får hjelp av det offentlige ved behov, f.eks politi og helsevesen. Både Ap, FrP og SP er partier appellerer til disse velgertypene.  Når SP har markert seg sterkt mot rusreformen, samtidig om det er uenighet i Ap, kan FrP tjene velgere på å ta opp konkurransen med SP.  De som siden John Alvheims dager har oppfattet FrP som et progressivt parti i russpørsmål har grunn til å være skuffet. Partiet kommer nok til å godta at landsstyret instruerer stortingsgruppen. Spørsmålet er om stortingsgruppen kommer til å gjøre det.

4.3 6 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra Liberalerens arkiv

  • Vekk med kontanter?Vekk med kontanter?
    Er det virkelig så enkelt at kontanter bare er en bakstreversk museumsgjenstand?
  • Fritt kjøtt!Fritt kjøtt!
    Labkjøtt. Kunstig kjøtt. Syntetisk kjøtt. In vitro-kjøtt. Alternativt kjøtt. Etisk kjøtt. Eller bare framtidens “kjøtt”?
  • Et korrumpert monopolEt korrumpert monopol
    Norsk Tipping har skaffet seg et monopol på gambling i Norge gjennom "bestikkelser" av idrett og kultur.
  • På tide å stanse trosstøtten?På tide å stanse trosstøtten?
    Når Staten skal støtte alle, må den også velge hva som er innenfor og utenfor. Det er ikke uproblematisk.
  • I møte med fiendenI møte med fienden
    Jeg har sett en svært god film om amerikanske høyreekstreme. Jeg deler her noen av mine tanker.
  • En hyllest til politikerneEn hyllest til politikerne
    Politikere fortjener ofte mer respekt enn de får. Samtidig bør vi ha mindre tro på det politiske systemet.
  • Fransk feminist henrettetFransk feminist henrettet
    Sterk kost i feministisk manifest: forfatteren henrettet i dag efter parodi av en rettssak.