Kommentar

Opposisjonen: Tre suksesshistorier og én fiasko

Det borgerlige prosjektet har holdt i to stortingsperioder. Hva har opposisjonen fått til? Det avtegner seg tre suksesshistorier og en fiasko. Hva vil det ha å si for eventuelle regjeringsforhandlinger?

De borgerlige partiene lovet før valget i 2013 at borgerlig flertall skulle gi borgerlig regjering. Det har vi nå hatt i snart åtte år – i flere varianter. Erna Solberg har klart å beholde makten, men alt tyder på at det blir regjeringsskifte efter valget.

Opposisjonspartiene ligger samlet godt over de borgerlige partiene i oppslutning. Mest bemerkelsesverdig er naturligvis suksessen til Senterpartiet. Også Rødt har en markant oppslutning. Skulle meningsmålingene indikere valgresultatet blir det oppsiktsvekkende forskyvninger i styrkeforholdet mellom partiene – ikke minst mellom partiene på rødgrønn side.

Hvis man deler opposisjonen inn i fire blokker, har tre av dem hatt suksess, mens den fjerde så langt må betegnes som en fiasko. Suksesshistoriene viser hvordan opposisjonen har tatt eierskap til viktige saksområder.

Trygve Slagsvold Vedum. Foto: Ragne B. Lysaker, Senterpartiet (CC BY 2.0)

Suksesshistorie nr. 1

Senterpartiet er suksesshistorie nr. 1. Partiet som både er strukturkonservativt og verdikonservativt har markert seg i sin vanlige tradisjon som distriktenes beste venn. Dette har de gjort ikke bare ved å fremstille det som om distriktspolitikk = landbrukspolitikk og næringspolitikk = landbrukspolitikk, men ved å fange opp den motstanden som finnes mot regjeringens mange reformer, og utryggheten disse reformene har skapt. Partiet har markert sin motstand også i verdikonservative saker, ved å være mot endringer på bioteknologiområdet og mot rusreformen.  Senterpartiet kan ende opp med 15 – 20% oppslutning, og bli helt uunnværlig for en rødgrønn regjering efter valget. Senterpartiet går til valg på en regjering med kun SP og Ap.

Suksesshistorie nr. 2

SV og Rødt er suksesshistorien nr. 2. Partiene markerer seg på kamp mot forskjeller i samfunnet, for sterkere omfordeling. Et tradisjonelt sosialistisk og sosialdemokratisk budskap. Skulle Rødt for første gang komme over sperregrensen vil det skyldes en meget dyktig markedsføring av ikke bare partileder Bjørnar Moxnes, men spesielt journalist, forfatter og lokalpolitiker Mimir i Stavanger. Han er meget dyktig til å markedsføre seg og partiet. At landsmøtet i Rødt valgte å skrote sluttdato for oljeproduksjon var en meget viktig seier for ham, og hans mulighet til å fri til oljearbeidere i Rogaland. De to partiene kan få 10 – 15% oppslutning, forutsatt at Rødt holder hele veien inn.

Suksesshistorie nr 3

MDG er den tredje suksesshistorien, selv om målingene har buttet i det siste. Godt hjulpet av Gretha Tunberg og klimastreikende ungdom samt partiets deltagelse i byrådet i Oslo har MDG tatt eierskap i miljøsaken, og i tillegg fremstilt seg som blokkuavhengige. Spesielt hardt går det ut over Venstre. At MDG også markerer seg som verdilberale gjør ikke hverdagen enklere for Venstre. Et valgresultat over sperregrensen vil kunne plassere MDG i en viktig vippeposisjon.

Fiaskoen

Opposisjonens fiasko er naturligvis Arbeiderpartiet. Partiet tar ikke eierskap hverken i kampen mot forskjeller eller for industriarbeidsplasser, og Jonas Gahr Støre fremstår ikke som opposisjonens leder. Tvert imot har det virket som om SP-leder Trygve Slagsvold Vedum er opposisjonens leder. Arbeiderpartiet sliter med å konkurrere med SV og Rødt om den rødeste politikken, og med SP om å være et parti også for distriktene. Ap på sitt beste er et parti som gjennomfører nødvendige reformer, men har ikke klart å komme opp med troverdige alternativer til kommunereform, regionreform, politireformen eller organiseringen av sykehusene. Aps problem er at partiet egentlig er et sentrumsparti der SV/Rødt, SP og MDG fremstår som ytterpunkter på hver sine områder. Ap burde i kraft av sin størrelse og historie ha den naturlige lederrollen. Når andre partier tar eierskap og vinner velgere svekkes oppslutningen om Ap, og dermed også lederrollen. Da SP konkurrerte med Ap om å være største parti i opposisjonen (på målingene) oppstod også spørsmålet om Vedum kunne bli statsminister. Selv vil Vedum ikke snakke så mye om det, fordi det kan være utfordrende for SP å håndtere en slik rolle før valget. Fokuset på troverdighet i løsninger og budsjettforslag, samarbeidsevner etc vil være en utfordring. I rollen som et middels stort sentrumsparti har vært vanskelig for Ap å håndtere. Ingen er i tvil om Vedums folkelighet. Mange sliter derimot med å se at Gahr Støre er en av dem.

Jonas Gahr Støre (Ap) svarer i partilederutspørringen i vandrehallen. Ellers ser vi (F.v.) Bjørnar Moxnes (Rødt), Une Aina Bastholm (MDG), Audun Lysbakken (SV) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Foto Stortinget. (CC BY-NC-ND 2.0)

Aps tre utfordringer

Utfordringen for Ap er neppe at SP blir større ved valget. Da skal det gå virkelig ille for Ap. Valgkampen må spore helt av for at noe slikt skal skje. Den første utfordringen for Ap er at partiene bak den rødgrønne regjeringen til Jens Stoltenberg ikke får flertall, men må lene seg på Rødt eller MDG – eller begge. Støre har tidligere forsøkt å fri til KrF, men det er helt åpent om partiet kommer over sperregrensen. Den andre utfordringen er at SP ikke vil at en ny regjering skal bestå av andre enn Ap og SP. Kanskje kan KrF komme over sperregrensen og i vippeposisjon. Både SP og KrF er konservative partier i alle sammenhenger, og SP kan foretrekke å ha med seg KrF. Det vil også innebære at det tradisjonelle sentrum i norsk politikk (uten Venstre) kan samle seg – og dra Ap inn mot sentrum. Det kan være fristende for Gahr Støre, men neppe for LO. Den tredje utfordringen er at Ap blir mindre alene enn samarbeidspartiene til sammen. Hvis SP får 15% og SV 10% kan dette fort skje. Det samme gjelder hvis flere partier må regnes inn i flertall.

Det har vært en suksess for Ap i flere valgkamper å fokusere på borgerlige samarbeidsproblemer og politisk avstand mellom partiene. Men det samme kan fort vise seg å gjelde for rødgrønn side. Partiene er uenige om mye. Ap har tradisjon for å gjennomføre nødvendige reformer, men det kan virke som om SP bare har bremsebetaler til rådighet. Borgerlig kaos har vært et trumfkort for Ap, men ikke denne gangen.

Norske velgere er stort sett lei av sittende flertall og regjering efter åtte år, og er klar for noe nytt. De rødgrønne er nærmest dømt for å lykkes, og Jonas Gahr Støre kan innkassere drømmejobben som statsminister. Men drømmen kan fort vise seg å bli et mareritt.

4.8 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra Liberalerens arkiv

Verdt å få med seg