I Napoleons bakgrunn lå kimen til hans nederlag. En av de største hærførere i historien, men også en samfunnsreformator av rang. Var han også en frigjører?
I dag er det 200 år siden Napoleon døde på St. Helena, en øde øy i Atlanterhavet utenfor kysten av Afrika. Seierherrene forviste ham dit; England ønsket ikke konkurranse på havene, Østerrike, Preussen og Russland ønsket ikke at revolusjonens ideer om frihet og likhet skulle få fotfeste.
Han er best kjent ved sitt forfranskede fornavn, hans fulle navn var Napoleon Bonaparte. Hans klassereise var stor og rask. Fra en svært vanskelig start demonstrerte han sine evner, og toppet det ved å krone seg selv til de franskes keiser i 1804. Men hans fall fra maktens tinde var like spektakulært. Et forsøk på å gjenerobre makten endte i nederlaget ved Waterloo i 1815. De siste seks årene av sitt liv dikterte han memoarene sine, og viste at de evnene til propaganda han brukte som katapult for karrieren slett ikke var gått tapt. Napoleonsmyten var skapt.
Ved statskuppet i 1799 erklærte han at den franske revolusjon var slutt. Han bragte stabilitet inn i statsstyret, efter 10 år med revolusjon, statskupp og krig. Han forandret Frankrike – og Europa – for alltid. Gjennom vasallstater i Italia gav han støtet til samlingen av Italia til én stat. Ved oppløsningen av det hellige tysk-romerske rike la han grunnlaget for at de tyske statene startet sin prosess for å bli ett land. Ved invasjonen i den gamle kolonimakten Spania i 1808 la han også grunnlaget for at de spanske koloniene i Latin-Amerika for alvor kunne starte sin kamp for frigjøring.
Han er mest kjent som general og erobrer, og han blir oppfattet som en diktator. Er det rettferdig? Både England, Østerrike og Russland hadde begått store erobringer i årene før den franske revolusjon, og Frankrikes rivaler på det europeiske fastlandet var langt fra noen demokratier. Tvert imot, var deres styreform enevelde (kongelig diktatur). Selv i England var mange rettigheter sterkt begrenset. Efter revolusjonen i 1789 ble det først forsøkt å skape et konstitusjonelt monarki i Frankrike, men Ludvig XVI og hans slektninger konspirerte med sine kongelige kolleger rundt om i Europa, det endte med at kongen ble avsatt i 1792 og henrettet. De revolusjonære i gikk til krig mot Europas monarker for å bringe revolusjon og frihet til Europa. Først med Napoleon fikk Frankrike en kapabel hersker som stabiliserte og utviklet landet – og samtidig en dyktig militær som kunne stagge landets fiender.
Hans rolle som samfunnsreformator bør løftes frem. Han stabiliserte landets økonomi, og gjennomførte en rekke reformer. Han har også en problematisk arv; han gjeninnførte slaveriet i koloniene, fordi den inntekten de kunne gi var viktig for Frankrikes statskasse. Han var ingen venn av likestilling, og reformene hans i lovverket og skolesystemet ble et tilbakeslag for kvinner.
Napoleon er en av historiens mest omtalte og omstridte personer. Også i Frankrike. Derfor har det stått strid om hvordan jubileet bør markeres.
Fire elementer som skapte og preget Napoleon
Hva gjorde at han kunne komme seg opp og frem? Hva preget ham? Napoleon ble født som det fjerde barnet i en lavadelig familie på Corsica i 1769. Corsica hadde lenge blitt styrt av Genova, men året før Napoleons fødsel ble den overdratt til Frankrike. Frigjøringshelten Pasquale Paoli måtte gå i eksil i England. Corsica var et samfunn preget av klaner og familier som lå i konstante feider med hverandre. Napoleon ble flasket opp på betydningen av familie. Bare ti år gammel ble han sendt til Frankrike for å få utdannelse, innen militæret. Han ble utdannet artillerioffiser. Fire år efter at han fullførte utdannelsen kom revolusjonen i 1789 og gav muligheter for mobilitet. Den gav Napoleon og mange andre uten titler og rikdom sjansen til å vise sine evner og skape seg en karriere uavhengig av arv, familie og privilegier. Da han begynte på sin utdannelse viste Napoleon en enorm kunnskapstørst. Han ville kompensere for sin beskjedne bakgrunn, og leste seg opp på historie, geografi og litteratur. Ifølge biografen Adam Zamoyski hadde han mindreverdighetskomplekser samtidig som han hadde stor tro på seg selv, og store ambisjoner. Han viste store matematiske evner under skolegangen.
Klassereisen 1793 – 1799
Det var spesielt to anledninger som gjorde at Napoleon fikk vist sine evner som militær. Han viste seg i sine tidlige år først og fremst som en sønn av Corsica mer enn som en franskmann. Han drømte om et selvstendig Corsica, og han ville spille en stor rolle i frigjøringen. Familien hadde støttet Paoli, og da denne ble invitert hjem av myndighetene efter revolusjonen forsøkte både Napoleon og hans brødre Joseph og Lucien å bli en del av maktapparatet rundt Paoli. Men feidene med andre klaner førte til at Napoleon og hele hans familie måtte rømme Corsica i juni 1793. Han kom tilbake til et Frankrike der revolusjonen var i sin mest blodige fase, under jakobinernes styre. Landet var herjet av borgerkrig. Havnebyen Toulon var kontrollert av rojalistiske styrker og støttet av britisk marine. Napoleon var støttet av Augustin Robespierre, den yngre broren til Frankrikes «sterke mann»; Maximilien Robespierre, leder for jakobinerne. Napoleon fikk oppgaven med å frigjøre Toulon og det klarte han i desember 1793. Efter dette fikk han ansvar for forsvaret av Middelhavskysten. I 1795 var han blitt arbeidsledig, men han fikk ansvar for å avverge et rojalistisk kupp i Paris i oktober 1795. Det gjorde han med slik suksess at han ble øverstkommanderende for innenriksstyrkene, og for Italia-armeen. Den var i en elendig forfatning, men han startet i 1796 med å frigjøre Nord-Italia fra Østerrike, og gjennomførte dette med stor suksess – til tross for at han aldri hadde hatt en selvstendig kommando eller deltatt i noen store slag. Det endte med en fredsavtale i 1797. Han opprettet et par franske vasallstater, og fikk øve seg på å regjere. Samtidig ble Italia plyndret for kunstskatter og rikdom.
Napoleon viste seg ikke bare å være en dyktig og nyskapende general uten respekt for krigens lover. Med propaganda gav han folket «sirkus», og stolthet. Han startet to aviser for å informere allmenheten om seirene, og engasjerte kunstnere til å skape malerier og tegninger for å glorifisere felttoget i Italia. Han kom hjem som Frankrikes største helt. Han fikk ryddet rivaler til siden. Blant annet ble en annen av tidens store militære helter, Jean Bernadotte fra Rhin-armeen sendt til Wien som Frankrikes første ambassadør efter revolusjonen. Selv fikk Napoleon lede en stor ekspedisjon til Egypt. Ekspedisjonen fikk stor vitenskapelig betydning, men britene ødela Frankrikes flåte. Napoleon valgte å dra tilbake til Paris fordi den revolusjonære regjeringen (direktoriet) hadde store problemer. Napoleon og flere andre planla et kupp, Brumaire-kuppet ble gjennomført 09.november 1799. Napoleon utmanøvrerte sine allierte i direktoriet, og skapte en ny styreform; konsulatet. Han ble selv førstekonsul, og overtok med det styringen av Frankrike. En ny grunnlov ble godkjent gjennom en folkeavstemning.
Reformer!
Som nevnt er reformene Napoleon gjennomførte underkommunisert utenfor Frankrike. Han hadde en enorm arbeidskapasitet. Napoleon stabiliserte økonomien, reformerte statsforvaltningen og skolesystemet. Han investerte i infrastruktur som veier og kanaler. Det revolusjonære styret hadde ligget i krig med den katolske kirken, men gjennom konkordatet med Paven i 1801 ble katolisismen anerkjent som majoritetens religion, men samtidig ble det innført religionsfrihet. Protestanter og jøder kunne fritt dyrke sin religion. Han fikk opprettet en statsbank, systematisert skatteinnkrevningen, opprettet et statistikkbyrå, og laget et eiendomsregister. Han forstod at det var umulig å kontrollere kolonier i Nord-Amerika. Louisiana (som Frankrike hadde overtatt fra Spania) ble solgt til USA i 1803, og USAs areal ble dermed doblet. Under revolusjonen hadde slaveriet i koloniene blitt opphevet. Blant de mindre positive sidene ved Napoleons virke er at han gjeninnførte slaveriet, på grunn av inntektene dette ville gi den franske statskassen. Skolesystemet ble reformert, og løsrevet fra religion. Elever skulle få utnytte sine evner, og fikk dermed utdannelse i en rekke emner. Napoleon opprettet også eliteskoler. En hake ved denne reformen var at den kun skulle gjelde gutter. En ny, samlet lovbok og en sentralisert statsforvaltning gjorde Frankrike til en langt mer moderne og samlet stat enn før revolusjonen. Privat eiendomsrett ble anerkjent.
Samtidig som han stabiliserte økonomien og gjennomførte viktige reformer måte han igjen gå til krig mot Frankrikes fiender. Østerrike hadde gjenerobret Nord-Italia, men på kort tid måtte de gå med på fred. Fredsavtale ble også undertegnet med England (selv om den bare holdt et år). Attentater og kuppforsøk de første årene fikk ham til å innse faren som både rojalister og jakobinere utgjorde. Ved å få hertugen av Enghien kidnappet, ført tilbake til Frankrike og henrettet demonstrerte Napoleon at det ikke var noen vei tilbake for Borboun-slekten. Kombinasjonen av belønning for all fremgangen og for å sikre Napoleons styre ble at han ble våren 1804 tilbudt å bli Frankrikes keiser. Til tross for at han to år tidligere hadde blitt konsul på livstid. Alt velsignet ved folkeavstemninger. 02.desember 1804 ble han kronet til keiser i Notre Dame.
Frankrikes fiender gav seg ikke, og Napoleon måtte igjen gå til krig. Slaget ved Austerlitz et år efter at han ble keiser ble en stor triumf. Men seks uker tidligere var den franske flåten igjen knust av England gjennom Nelsons seier ved Trafalgar. Selv om England dominerte verdenshavene var det europeiske fastlandet Frankrikes domene. Italia ble styrt av Napoleon, det samme ble Holland og deler av Tyskland. Gjennom freden i Tilsit i 1807 ble også Russland alliert. Napoleons søsken ble innsatt som konger og dronninger, i Napoli (Joseph, så Caroline og Murat), Toscana (Elisa), Holland (Louis), Westfalen (Jerome) og i Nord-Italia (stesønnen Eugene). Flere av dem forsøkte å gjennomføre reformer efter mønster av Frankrike. Slik ble revolusjonens ideer utbredt i Europa. Søsknene maktet ikke å vise seg sin brors eksempel verdig. Klanstankegangen fra Corsica dominerte Napoleons tankegang, og kan ha bidratt til nederlagene som kom.
Nederlagene
Da Napoleon stod på høyden av sin makt begynte det å rakne. Kontinentalsystemet, som skulle stenge britene ute fra handel med det europeiske fastlandet fungerte ikke. Smugling var utbredt. I 1808 avsatte Napoleon den spanske kongen og innsatte sin bror Joseph (som de to siste årene hadde vært konge av Napoli). Engelskmennene invaderte også, og spanjolene gjorde sterk motstand. Spania ble Napoleons Vietnam. En hengemyr som bandt opp militære ressurser i flere år fremover. Mens Napoleon var opptatt med å bekjempe Preussen forsøkte engelskmennene seg på invasjon i Holland. Politiministeren Joseph Fouché stampet opp en hel hær hjemme i Frankrike, og satte Bernadotte (som nå var i unåde) til å organisere forsvaret og stanse invasjonen. Det ble et sjokk for Napoleon. Han ble redd for at hans fiender skulle gjennomføre kupp. Han ble bekymret for at han skulle falle fra uten en arving. Til tross for den enorme klassereisen og suksessen var han opptatt av å bli akseptert av Europas fyrstehus. I 1810 skilte han seg fra sin mangeårige hustru Josephine, og tvang gjennom et bryllup med Marie Louise, datter til keiseren av Østerrike. Hun gav ham også en arving. Men hans svigerfar allierte seg likevel med Russland, Sverige, England og Preussen for å nedkjempe ham. Invasjonen i Russland i juni 1812 ble en katastrofe. Russerne utnyttet geografien på en måte som gjorde at Napoleon måtte strekke forsyningslinjene, uten at det kom til avgjørende slag. Hæren kunne heller ikke leve av landet, slik de hadde gjort under tidligere felttog. Den russiske armé brukte den brente jords taktikk. Napoleon mistet hele sin hær under felttoget i Russland, og kom seg aldri på offensiven mot de allierte, som gjennom bidragene fra hans tidligere marskalk Bernadotte klarte å legge en strategi som bidro til Napoleons militære nederlag i Leipzig i oktober 1813. Hans kortvarige tilbakekomst fra eksilet på Elba våren 1814 ledet til det endelige nederlaget ved Waaterlo i 1814.
Napoleons betydning for Norden
Britenes krig med Frankrike og Napoleon førte til to angrep på København, i 1801 og 1807. Dette tvang Danmark-Norge inn i allianse med Napoleon – og offer for kontinentalsystemet. Napoleon gav sin allierte tsar Alexander grønt lys for å angripe Sverige, og dette førte til at Finland ble erobret i 1808/09. Den politiske uroen i Sverige førte til at kong Gustav IV ble avsatt og hans gamle og barnløse onkel ble satt på tronen som Carl XIII. Da denne trengte en arving ble marskalk Jean Bernadotte i 1810 tilbudt å bli kronprins av Sverige. Han hadde vært i opposisjon til Napoleon, og takket ja til dette overraskende tilbudet. Da han ikke efterkom Napoleons krav om at Sverige skulle stille seg på hans side angrep Frankrike svenske besittelser i Nord-Europa. Carl Johan (som Bernadotte valgte å kalle seg i Sverige) overtalte England og Russland til å inngå en allianse for å bekjempe Napoleon, og Norge skulle være Sveriges belønning. Carl Johans kjennskap til Napoleons strategi ble avgjørende for seieren ved Leipzig. Danmark mistet Norge, som hadde erklært seg selvstendig og laget egen grunnlov. Sverige mistet Finland, men de allierte insisterte på at avtalen om Norge skulle gjelde, Så Norge måtte dermed inngå en personalunion med Sverige, som varte til 1905. Krigen mot Napoleon i 1814 ble Sveriges siste krig.
