Magasin

Serie på NRK: Hvorfor legger vi på oss og blir feite?

Er det ikke nå på tide at en tjukk fyr får lage et TV-program om helse? Med det spørsmålet starter serien ”Eit feit liv”, en NRK-serie med radiovert Ronny Brede Aase.

Idealisten Harald Eia

De gamle greske idealene. Når en person som Harald Eia i første episode snakker om det gamle Hellas og deres ideal av den slanke diskokasteren, i all sin prakt og markerte konturer, er det fort gjort å la seg rive med. Eias rolle i episoden er først og fremst som en representant av meningene til folkeopinionen. Ok, så er vi kanskje ikke der at folk flest har de greske idealene i bakhodet når de snakker om slanking, men poenget i budskapet står deg: ”Ta deg sammen, tren og slutt å spis potetgull, så kan også du bli kvitt det overflødige fettet!

Fedme handler kun om det. Det handler om viljestyrken til å spise mindre og trene mer. Ferdig snakka. Desto viktigere, dersom du ikke klarer dette, så er det din egen feil. Eia går til og med et skritt videre, for å snakke om velferdsstaten og hvordan ens fedme fører til en økt risiko for bruk av ordningene i velferdsstaten.

– Hver gang en fyr sitter hjemme og spiser potetgull og tar seg en øl og ikke tar seg en treningsøkt, så går det utover hjertet, det går utover diabetessituasjonen, og hvem tar regninga for det? Det er skattebetalerne, sier Eia mens han peker seg på brystet.

– Det er en type egoisme. Det er tilbud som egentlig skulle gått til folk som virkelig var sjuke, hvor det ikke var selvpåført. For med all respekt, så er det vel det.

Harald Eia. Skjermdump: NRK, Eit feit liv

Eia sier det hardt, men han mener det, og vi bør tro på at han sier det fordi han mener det er til det beste.

Mange lar seg sikkert overbevise av Eias argumentasjon. De tenker noenlunde likt. Tross alt ser man rundt seg i samfunnet at mennesker faktisk går ned i vekt. De går fra overvekt til gjennomsnittlig vekt, og en del klarer å bli der. Imidlertid er dette en feilslutningen. Å kun se på suksesshistoriene, og ikke alle de som mislykkes, gir ikke hele bildet. Det er selvsagt ingen som benekter at det er umulig å gå ned i vekt og bli der. Debatten handler om hva som er realistisk og sannsynlig, ikke mulig og umulig. I alle fall virker det som om dette er et nyttig perspektiv å ta innover seg.

Spørsmålet er: Er det å løsrive seg fra oddsen et hensiktsmessig, meningsfullt eller nyttig perspektiv? Hvordan? For hvem?

Kroppen overlater ikke vekta til den frie vilje

Kroppen tviholder på maksvekta. I andre episode drar Aase til Trondheim for å ha en alvorsprat med Bård Eirik Kulseng. Der får vi vite at det ikke er verken ønske, vilje eller motivasjon det skorter på. Mange med overvekt har skikkelig sterk viljestyrke, men det går ikke på viljestyrke. Dette handler om kjemiske/hormonelle systemer i kroppen som vil ha deg tilbake til det meste du har veid.

Ronny snakker med Bård. Skjermdump: NRK, Eit feit liv

Såpass får vi forklart i serien, men etter undertegnedes mening gjør serien en dårlig jobb med å konkret forklare hvorfor, så jeg gir det her et forsøk på å gå litt dypere til verks:

Kroppen oppfatter det som et faresignal når den går ned i vekt. Da slipper den ut sulthormoner (for eksempel ghrelin, som produseres i magesekken) som plager deg med sultfølelse, den gjør at metthetsfølelsen blir mindre av å spise den samme mengden som før (overvektige har lavere nivåer av ghrelin, derav føler de seg mindre mette), maten smaker i tillegg enda bedre enn før, og på toppen av det igjen setter kroppen seg på spareblus slik at du må spise enda mindre enn før for å fortsette å gå ned i vekt.

De fleste vet dessuten at det er individuelle forskjeller i fysiologi som for eksempel gjør at insulinfølsomhet eller forbrenninga mellom folk er forskjellig. Leder for Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst ved Sykehuset i Vestfold, og professor ved Universitet i Oslo, Jøran Hjelmesæth, sier det slik i en kritikk av Eias syn:

Jøran Hjelmesæth.

– Det er en arvelig disposisjon. De som er disponert for fedme, tåler veldig dårlig å leve i det samfunnet vi lever i. Det er samspillet mellom arvelig disposisjon og fett- og sukkerholdige matvarer, som gir en uheldig virkning. De som utvikler fedme er mer påvirket av arven enn normalvektige. De kan være disponert for senere metthetsfølelse og tidligere sultfølelse, og har kanskje enda større glede av fettrik og sukkerrik mat.

Selv hvis vi legger de individuelle fysiologiske forskjellene til side og antar lik fysiologi, er det som nevnt slik at menneskets forbrenning går ned etter en slankekur.

Man skulle tro at en person som har gått ned fra 100 til 90 kilo skulle trenge ti prosent færre kalorier per døgn for å vedlikeholde vekten. Men fordi kroppen går på sparebluss, må du spise 20 prosent færre kalorier enn du gjorde da du veide 100 kilo for å vedlikeholde vekten, sier Jøran Hjelmesæth i en artikkel Aftenposten.

Som alle skjønner, er det viktig at man ikke spiser for mye om man ønsker å gå ned i vekt, men det som er dårligere forstått, er at det er like viktig at man ikke får i seg for lite. Da vil nemlig kroppen skru ned forbrenningen etter kort tid, og paradoksalt nok går man opp i vekt av å spise mindre enn før. Altså må man passe på at man ikke får i seg verken for mye eller for lite kalorier, og dette er en vanskelig balansegang å holde vedlike av egen fri vilje. Klarer man ikke dette, fører det gjerne med seg dårlig mestringfølelse, som også er en faktor som senker forbenninga.

Kroppen saboterer vektnedgang fra alle hold. Dette gjør det utrolig vanskelig for oss å gå ned i vekt. For å sette det hele i et perspektiv: Dersom man slutter å røyke, forsvinner nikotinsuget etterhvert og det blir derfor enklere å leve uten tobakk. Når det kommer til slanking, blir det for mange bare verre og verre, og de blir nødt til å lære seg å takle sulthetsfølelsen.

I tredje episode møter Aase legen Øyvind Torp, som har gitt ut boka ”Selvforsvar mot overvekt”, og han nevner det samme, med andre ord:

– Evolusjonsmessig så er det jo lurt at man har evnen til å legge på seg, men så er det kanskje ikke så lurt i dagens overflodssamfunn. Kroppen overlater ikke disse prosessene til din og min vilje, å styre de fettreservene. Det er hormonelt regulert, akkurat som pusten, temperatur eller pulsen din. Det er veldig vanskelig å overstyre disse signalene. Kroppen vil beholde de fettlagrene.

Ronny Brede Aase og Øyvind Torp. Skjermdump: NRK, Eit feit liv

I Eias forsvar kommer ham med en nyanse, selv om han ikke ser helt ut til å ta den innover innover seg:

– Alle kan bli diskokasteren. For noen av oss koster det mer enn andre. Det er jeg enig i. Men det er noe å strekke seg etter. Å prøve å bli sånn.

La oss ta en sammeligning mellom overvektige og folks aktivitetsnivå under koronatiden. Under koronatiden har mange merket at de er i mindre aktivitet enn før. Det er ikke fordi de må det. De kan velge å trene inne eller være i aktivitet ute. Dette er ikke umulig for dem. Problemet er at dette har blitt vanskeligere å gjennomføre når man ikke har noe sted å gå på jobb til og ikke skal menge seg med for mange mennesker, samt at både idrettsarrangementer er avlyst og treningssenter stengt. De fleste vil mene at dette har betydning for om eller i hvor stor grad man skal gi noen skyld og ikke minst skam for å ikke være i aktivitet.

Trening er overvurdert

Slanking skjer på kjøkkenet, ikke på treningsstudio. Tidlig i episode tre, kommer Aase i kontakt med Rønnaug Ødegård om trening og slanking. Budskapet hennes er at trening ikke er veien å gå for å slanke seg, med mindre man er toppidrettsutøver. En vanlig oppfatning er at man øker forbenninga (inkludert hvileforbrenninga) ved å trene, og dessuten muskelmassen, som krever mer energi enn fettvev, og dermed øker man forbrenninga enda mer. Siden det er forbrenning som fører til vektnedgang, tenker man da at trening hjelper. Videre tenker man også da at fedme skyldes lathet.

Ødegård benekter ikke at dette stemmer, men påpeker hvor mye trening som skal til for å forbrenne ganske lite. Dette illustreres best med et enkelt eksempel: Dersom man drikker to liter appelsinjuice (cirka 1100 kalorier), krever det minst to timer med trening før man har forbrent alle kaloriene. I tillegg utløser kroppen stresshormoner som kortisol og du blir mer sulten av å trene, slik at du fort kompanserer for det du har trent bort – og gjerne litt til.

Du forbrenner heller ikke mye mer ved å erstatte fettvevet med muskelmasse. Ett kilo muskelmasse forbrenner cirka tretten kilokalorier i døgnet i hvile, sammenlignet med fett som brenner omtrent fire kilokalorier i døgnet. Differansen på ni kalorier for hvert kilo fettvev du erstatter med muskelmasse, er så å si betydningsløst. Du kan selv regne på det ved å regne ut x kilo fettvev du tror du klarer å erstatte med muskelmasse ganger ni.

Ronny Brede Aase og Rønnaug Ødegård. Skjermdump: NRK, Eit feit liv

Her er en av seriens mest kritikkverdige mangler. Vanligvis skal man passe seg for å kritisere noen for det de ikke sier og heller rette kritikken mot det som faktisk blir sagt. Dette er unntaket fordi det nærmest er uansvarlig å ikke nevne: Trening øker livskvaliteten, bedrer søvnkvaliteten, forebygger hjerte- og karsykdom og masse annen god helsegevinst. I serien – en serie nettopp om helse – underkommuniseres dette. Trening er ikke bortkasted tid i forhold til mange viktige aspekter ved livet.

Hvis det eneste målet – at det utelukkende er dette – er å gå ned i vekt, er ikke trening nødvendigvis verktøyet man bruker. Du kan faktisk gå fortere ned i vekt ved å slanke deg uten å gjøre styrketrening, fordi muskler veier mer enn fett. Men det eneste målet bør ikke være å gå ned i vekt. I så fall bør vi konkludere med at å kappe av en arm, er et gode. Dersom man imidlertid skal gå ned i vekt på en sunn måte, er trening et viktig verktøy.

En kalori er ikke en kalori

Alle mennesker trenger som kjent å få tilført energi gjennom maten i form av kalorier for å leve. Energi kommer inn via maten og kroppen bruker opp den energien, og kalori er egentlig bare måleenheten for hvor mye energi som er i maten vi spiser.

Mer presist definert er en kalori energien som skal til for å varme opp ett gram med vann én celsius grad, altså 1 C. Imidlertid er én kalori (betgnet med symbolet cal) nærmest meningsløst lite for mennesker. Det er mer praktisk å snakke om en kilokalori (betegnet med symolet ckal), som er energien som skal til for å varme opp ett kilo med vann én celsius grad, altså 1 C.

Dette er fysikken. En kalori er strengt tatt fremdeles én kalori. Problemet oppstår først når vi skal bruke kalorier til å regne på energibalanse og tillegger kaloriene fra de ulike makronæringsstoffene lik verdi.

Maten vår inneholder makronæringsstoffene karbohydrater, fett og proteiner. Disse har ulik mengde kalorier. De fordøyelige karbohydratene tilfører kroppen 4 kalorier per gram, protein tilfører kroppen 4 kalorier per gram og fett tilfører kroppen 9 kalorier per gram. Merkingen av næringsinnhold på matvarene tar selvsagt hensyn til dette.

Så langt, så enkelt. Imidlertid kommer vi nå til det litt innviklede, og det er når vi begynner å snakke om hvordan fordøyelsen av makronæringsstoffene er ulik.

Vi deler karbohydratene inn i de fordøyelige og de ufordøyelige karbohydratene. Kostfiber er strukturmessig en type karbohydrat, men til forskjell fra de fordøyelige karbohydratene – som sukker (monosakkarider og disakkarider) og stivelse (polysakkarider) – klarer ikke kroppen å fordøye kostfiber. Kostfiber er gunstig for bakteriefloriaen i magen, men desto viktigere, tas de ikke opp av kroppen og gir følgelig ingen kalorier. Det å bryte kostfiber ned krever faktisk energi. For hver kalori av en fordøyelige karbohydrat vi får, kan vi trekke fra mengden kostfiber. Netto karbohydrater er benevnelsen man bruker ved å ta det totale antallet fordøyelige karbohydrater trukket fra kostfiberet.

Sagt på en annen måte: Å spise mer eller mindre kostfiber, resulterer i at kaloriregnestykket forandrer på seg. Derfor er må man trekke fra dette i kaloribudsjettet sitt, slik at budsjettet står i minus for at du skal ned i vekt. Dersom man spiser lite fiber, trenger man også mindre kalorier.

Desto vanskeligere blir det når vi også skal ta med den termiske effekten av makronæringstoffene. En del av makronæringstoffene kommer nemlig til å forsvinne som varme. Karbohydrater har en termisk effekt på 6-8 %, som gir et tilskudd på 92-94 kalorier dersom vi spiser 100 kalorier karbohydrat. Mens 100 kalorier med protein gir et energitilskudd på cirka 75 kalorier, siden protein har en termisk effekt på cirka 25 %. Fett har en termisk effekt på 2-3 %, som betyr at 100 kalorier fett gir et tilskudd på 98 kalorier. Med andre ord, spiser du mye proteinrik mat, har du et mindre behov for å kutte i kaloriforbruket enn en som spiser mye fettrik mat, dersom begges mål er kaloriunderskudd (vektnedgang).

Enda har vi ikke nevnt komplekse karbohydrater. Dette er karbohydrater som gjør at blodsukkeret stiger saktere. En av forklaringene er at komplekse karbohydrater spaltes langsomt. Til tross for at for eksempel mange belgfrukter har et forholdsvis høyt innhold av karbohydrater, gjør kompleksiteten i karbohydratene at den glykemiske indeksen – som måler hvor raskt og hvor mye en matvare øker blodsukkeret – er lav. Når blodsukkeret er lavt, blir man sulten. I motsatt ende påvirker de enkle karbohydratene, sukker og stivelse, appetitten til å bli mer og fortere sulten.

I tillegg har man vann i mange matvarer, især bær, frukt og grønnsaker. Disse fyller opp magen og gir en lengre metthetsfølelse enn kaloriene alene skulle tilsi at de ga. Samme mengde kalorier uten vannet, hadde gjort deg sulten fortere.

I siste episode tar Ronny og Harald en ny prat. Skjermdump: NRK, Eit feit liv

Poenget er dette: Med et overdrevent fokus på kalorier og ikke hvilke type mat kaloriene kommer fra, kommer både kaloriregnskapet og opplevelsen av å slanke seg til å se annerledes ut. Flere kalorier er ikke ekvivalent med vektoppgang/energioverskudd og færre kalorier er ikke ekvivalent med vektnedgang/energiunderskudd. En kalori er fremdeles bare én kalori, men fra hvilke makronæringstoffer og matvarer vi får kaloriene fra, spiller en avgjørende rolle for hvor mange kalorier en har behov for, enten for å oppnå energibalanse eller for å gå ned i vekt på den mest komfortable måten.

Konklusjon: Et individualisert fokus?

Når det gjelder helse, kosthold og trening, finnes det få temaer som er så belastet med myter som nettopp helse, kosthold og trening. Slik var det for over 100 år siden, og slik er det nå. Den nye dimensjonen ”Eit feit liv” ga, er at fokuset tillegges Aase selv. Han sitter selv i førersetet og tar valgene for hva han vil gjøre med informasjonen ernæringsfysiologer, treningseksperter, leger og forskere forteller ham.

Aase er helt tydelig på hva målene hans er, og de er realistiske, basert på han som enkeltmenneske egnes behov for hva den skal brukes til. Samtidig tar de hensyn til godene Aase får ved den livsstilen han allerede har. På den måten får serien fram at det er mer enn utseende og helse som spiller en rolle for et godt liv, men også livets mange andre nytelser, som god mat og drikke, dog med måte. Et overdrevent fokus på egen helse og kropp bør ikke komme i veien for ens egen velvære. Det er kanskje den viktigste lærdommen fra serien, et prinsipp som vi observerer funker i så mye annet: Alt med måte.

5 8 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet