Høyre foreslår et pilotprosjekt der man deler inn klasser på barneskolen etter ferdighetsnivå. Partiet bør heller bruke tiden frem mot stortingsvalget til å endre Opplæringsloven.
Vilkårlige klasser fremmer sosial ulikhet
Til tross for at tilpasset opplæring har blitt et hovedmål for norsk skole, er faglig nivåinndeling over tid ikke lov i henhold til Opplæringsloven. I praksis er det vanskelig for én lærer å gi korrekt individuell faglig tilpasning dersom klasserommet er vilkårlig sammensatt av elever med ulike ferdigheter, motivasjon og modenhet, med lik aldersgruppe som eneste allment kriterium.
For å unngå at forslaget strider mot Opplæringsloven, ønsker Høyre å teste ut faglig nivåinndeling i «kortere perioder». Faglig nivådeling er en viktig reform vi burde forventet at en borgerlig regjering gjennomførte tidligere. Høyres prøveprosjekt vil trolig bli raskt reversert av en ny regjering uavhengig av de faktiske resultatene på ideologisk grunnlag. Derfor burde Høyre heller arbeide for å endre Opplæringsloven slik at den enkelte skole står friere til å differensiere klasser etter ferdighetsnivå. Det vil gjøre det vanskeligere for en ny regjering og gå tilbake til status quo, spesielt med tanke på at nivådeling blir positivt mottatt blant norske skoleelever.
I barne- og ungdomsskolen har elevene i hver klasse et felles undervisningsopplegg i alle fag. Videregående skole har større valgfrihet i fagnivå og fordypning, men har likevel de samme utfordringene som følger en slik utforming. Årsaken til at norske elever ikke inndeles etter ulike kriterier ligger i en manglende betraktning av undervisning som et individualistisk prosjekt, med målsetting om å styrke den enkelte elevs ferdigheter ut i fra deres egne forutsetninger. I stedet omtales skolen som en konkurransearena; graden av suksess måles i karakterer, som helst bør være høyere enn sidemannen. Da er det fort gjort å overse at det viktigste med utdanning ikke er elevens nivå i en gitt alder, men at eleven har vedvarende faglig og sosial utvikling.
Denne tankegangen gjør at faglig nivåinndeling har blitt avvist fordi det angivelig fremmer sosial ulikhet. Paradoksalt nok vil de fleste erkjenne at klasser som er bedre tilpasset elevenes reelle nivå gir økt mulighet til å tilrettelegge undervisningen. Likevel er mange skeptiske fordi de frykter at samfunnet i praksis vil sortere unge mennesker inn i ”vinnere” og ”tapere”. Også Høyres Mathilde Tybring-Gjedde og Henrik Asheim, som hevder å være tilhenger av nivådelt undervisning, fremhever behovet for at «elever, uavhengig av faglig nivå, skal fortsatt gå i samme klasse.» De begrunner partiets motstand mot permanent nivåinndeling med ønske om å beskytte «det sosiale fellesskapet i skolen».
Jeg frykter at dette er å snu virkeligheten på hodet, og at dagens skolesystem i realiteten forsterker sosiale forskjeller. Dette vises av høyt frafall både i oppmøte og i det faglige innholdet blant svakere elever, og manglende utfordringer og motivasjon blant sterkere elver. Med vilkårlig blandede klasser har skolen og læreren begrenset mulighet til å forhindre denne utviklingen.
Faglige forskjeller er ikke kun resultat av miljø
En mer alvorlig ideologisk oppfatning som ligger til grunn for at klasser blandes tilfeldig, er forestillingen om at prestasjonsforskjeller hovedsakelig skapes av miljøet – i familien og på skolen – og ikke i genene.
Da jeg arbeidet som lærer hadde jeg ansvar for elver som slet med å formulere enkle setninger, mens andre elever flommet over av kreativitet og kunne skrive sidevis om det samme tema. Slike store nivåforskjeller kan vanskelig forklares gjennom ulik miljøpåvirkning siden elevene har hatt nøyaktig samme undervisning. I tillegg har svake elever gjerne hatt større individuell oppfølging gjennom skoleløpet.
Denne tendensen har blitt forsterket gjennom hjemmeundervisning i koronaåret; skoleflinke elever har opprettholdt læringsutbytte på grunn av deres evne til selvstendig læring, mens svakere elever har falt ytterligere fra. Det er ellers liten grunn for å være redd for nivåkategoriseringer, da elevene selv har god innsikt i eget og ofte hverandres faglige nivå. Nivåinndeling innebærer å ta elevenes behov på alvor, fremfor å tilsløre virkeligheten ved å insistere på at ulike elever skal ha lik undervisning.
Stabile og ressurssterke familier er riktig nok en avgjørende faktor i om barn lykkes på skolen. Likevel avhenger velfungerende familier av at foreldrene har et visst kognitivt nivå og at de er tilpasningsdyktige, egenskaper som arves av barna. Adferd og interesse er også faktorer som delvis forklarer prestasjonene og forståelsen til en elev, men dette er ikke avgjørende. Forskning bekrefter at høy IQ fremmer en naturlig intellektuell interesse, og ikke motsatt.
Dette forklarer hvorfor man ser eksempler på strukturerte og pliktoppfyllende elever som sliter med å vise nok selvstendighet til å oppnå høy måloppnåelse, sammenlignet med mer analytiske og mindre strukturerte elever. Dessverre har dette medført at mange intelligente elever prokrastinerer, fordi de har mindre behov for å arbeide systematisk før vurderingssituasjoner, noe som igjen fører til dalende faglig motivasjon.
Opplæringsloven må endres!
Til tross for at faglige sterke elever kjennetegnes av mer selvstendighet, trenger også denne gruppen mye tilpasset oppfølging, slik at de kan utnytte abstraksjonsevnen sin på en faglig hensiktsmessig måte. På samme måte trenger svake elever systematisk gjennomgang av grunnleggende ferdigheter og kunnskap om ulike tema.
Med 25 elever med sprikende ferdigheter er det krevende å gi elevene tilpasset oppfølging slik at de får utnyttet sitt potensial. Læreren må allerede møte elevens behov med en mild form for nivåinndeling i klasserommet, i form av oppgavetilpasning. Dette blir enda mer komplisert når man er bundet av et felles undervisningsopplegg og nasjonale kompetansemål. Det er naivt å forvente at alle lærere evner dette på en god måte.
Det er et godt signal at regjeringen vil teste ut nivådeling i barneskolen. Dette kan enkelt organiseres uten at det krever økt menneskelige eller økonomiske ressurser. Tybring-Gjedde og Asheim bør ikke henge seg opp i ideen om at «eleven skal gå i samme klasse». Det bør snarere tilrettelegges for at foreldre og elever kan få større valgfrihet, slik at skolen primært kartlegger og foreslår nivå fremfor å ta endelige avgjørelser. Et slik system bør naturligvis heller ikke låse elever i klasser; nivået kan forandres underveis, og et fokus bør være at motiverte elever går opp i nivå etter at de behersker grunnleggende ferdigheter.
Det er puslete av regjeringen å ikke tilrettelegge for mer nivådeling også på ungdoms- og videregående skole. Det ville gitt et bedre tilpasset karaktersystem, ved at karakterene blir vektlagt ulikt på de forskjellige nivåene. Læreren kan dermed gi større uttelling til hardtarbeidende elever på lavere nivå, noe som gir mer motivasjon enn at disse elevene stadig opplever å få lav måloppnåelse.
Utdanningens fremste oppgave er å utvikle elevene best mulig ut fra deres egne forutsetninger. Nivåinndeling gagner svake, middelmådige og sterke elever, og deres videre muligheter. Opplæringsloven tar ikke hensyn til at mennesker er født med kognitive forskjeller, som skaper forutsetningene for deres skoleprestasjoner. Derfor må regjeringen endre Opplæringsloven. Skolen skal tross alt ta utgangspunkt i elevenes nivå fremfor å forvente at elevene skal tilpasse seg nivået i skolen.
