Kommentar

Klarer vi å snakke om det som skjedde 22.juli 2011?

Når vi nærmer oss tiårsmarkeringene for terroraksjonen og massedrapene 22.juli 2011 dukker mange ubehagelige spørsmål opp igjen. Spørsmål vi ikke blir ferdige med, og som vi ikke bør bli ferdige med.

Samholdet som ble uttrykt i dagene efter terroraksjonen 22.juli var som plaster over blødende skuddsår i sjelen. Sårene kan gro, men arrene vil alltid være der. Arrene på det norske demokratiet.

Det er tre kjernespørsmål det norske samfunnet ikke klarer å bli enige om svarene på, om terroraksjonen i regjeringskvartalet og massedrapene på Utøya 22.juli 2011: Hva skjedde 22.juli 2011, hvorfor skjedde det, og hvordan kan vi unngå at det skjer igjen?

Hva skjedde?

Det var en terroraksjon og massedrap, utført av en etnisk norsk, hvit mann – uten en organisert gruppering bak seg. Vi så det allerede frem mot og under rettssaken. Mange ville betrakte det som en gal manns verk. Terroren ble en isolert hendelse. Et ekstremt verdensbilde og et politisk ideal (begge i manifestet) som skulle kunne oppnås ved bruk av vold (bombe og massedrap) var så unorsk at man ikke klarte å forholde seg til det politiske budskapet, og man slapp å forholde seg til vold som politisk virkemiddel. Terroristen ble funnet tilregnelig, og holdt ansvarlig ved at han ble stilt for retten og dømt.

Vold som politisk virkemiddel er ikke ukjent. Verden over brukes vold – både av makthavere mot opposisjon, og ulike politiske grupper for å skape oppmerksomhet om sin sak. Drap og terror har opp gjennom historien ikke bare blitt brukt av grupper, men også av enkeltpersoner. I Norge har vi tradisjon for en fredelig politisk kultur og offentlig debatt. Attentater og drap var ukjente fenomener. Kanskje er det derfor det var så vanskelig å ta inn over seg at noen ville ty til ikke bare bomber og drap, men rett og slett massedrap.

Ved å isolere terroren som en gal manns verk kunne den politiske debatten om innvandring og integrering skulle kunne gå videre som om dette ikke hadde noe med hverandre å gjøre. Men det forvridde verdensbildet og konspirasjonsteoriene tok nå en større del av debatten enn de hadde gjort. Hvorfor? Kanskje fordi terroristen overhodet ikke var alene om disse synspunktene.

Hvorfor skjedde det?

Terroristen hadde en politisk begrunnelse, og et politisk mål. Begge deler befant seg så langt fra den vanlige politiske debatten i Norge at det var vanskelig å ta det på alvor. Man blir likevel nødt til det, for det går rett inn i den politiske debatten; om hva Norge har vært, er og skal være. Hva er norske verdier og norsk kultur, og hvordan skal dette bevares i fremtiden?

Den store debatten om Norge handler om identitet. Og om innvandring, integrering og konsekvensene; at samfunnet endrer seg, blir mer mangfoldig og mer flerkulturelt. Mange misliker forandringene, tempoet, og hva Norge blir på grunn av forandringene. Mange er rett og slett motstandere av akkurat disse forandringene. Når man er mot noe, leter man efter noen som er ansvarlige. Man leter efter forklaringer på forandringene, og tillegger de man mener er ansvarlige motiver.

Terroraksjonen og massedrapene i 2011 ble begrunnet med hvem terroristen mente var ansvarlige for innvandringen til Norge, og for forandringene i samfunnet som skjer på grunn av innvandringen. Ikke minst ble det begrunnet med motivene terroristen tilla Ap og AUF. Man kan ikke la være å debattere hvorfor Norge ble utsatt for en politisk begrunnet terroraksjon. Nettopp derfor må begrunnelsene debatteres.

Dersom man er mot noe, må man nesten være for noe annet. Man må peke på hva slags samfunn man vil ha istedenfor den forandringen man er mot, og hvordan komme dit. Terroristen hadde i sitt manifest en visjon for hvordan det norske samfunnet burde være, og hvordan han ville komme dit. I de ti årene som har gått er det få som åpent har gitt uttrykk for at de støtter noe i nærheten av den visjonen, men langt flere ser ut til å akseptere deler av begrunnelsen; om at Norge som var blir ødelagt (av innvandring), de påståtte motivene og ansvarlige for forandringen. 

Hvordan unngå at det skjer igjen?

22.juli-kommisjonen slo fast at Norge var veldig dårlig forberedt på en terroraksjon. Selv 10 år efter angrepet på World Trade Center i New York, og de efterfølgende terroraksjonene i London og Madrid. Det var rett og slett en beredskapskatastrofe for Norge. I de siste seks av de ti årene før terroraksjonen hadde de rødgrønne partiene sittet med makten, og dermed både muligheten, midlene og ansvaret for å forberede Norge på tilsvarende terror som andre demokratiske land hadde blitt rammet av. Det var ikke urimelig å holde regjeringen Stoltenberg ansvarlig for manglende beredskap. Men de partiene som utgjorde flertallet de fire første årene efter angrepet på World Trade Center har også utgjort flertallet i de siste åtte årene. Kritikk av beredskapskatastrofen må rett og slett være en selvkritikk fra alle partiene som har sittet i styringsposisjon eller medvirket til flertall for budsjetter, lovforslag og lignende fra 2001 og frem til i dag.

Det var terroristens politiske begrunnelser som gjorde at det var regjeringskvartalet og AUFs sommerleir som ble rammet av terror. Det kunne vært Stortinget, Rådhuset, Slottet eller Oslo S. Når det nå har gått 10 år, med nye terroraksjoner i land nær oss er det ikke urimelig å stille spørsmålet om hvordan status er for beredskapsarbeidet. Men det kan ikke være det eneste spørsmålet som stilles.

Hvordan kunne vrangforestillinger om Eurabia, om snikislamisering av Norge og Europa få så sentral plass i forklaringen på innvandring til Norge at det ble til en konspirasjonsteori om at norsk kultur og tradisjon skal ødelegges, og at Ap står i spissen for dette? På hvilken måte har skoleverket og samfunnsdebatten sviktet, når slike oppfatninger får feste? Like mye som en beredskapskatastrofe kan 22.juli 2011 anses som en demokratisk katastrofe for Norge.

Skal man få bukt med slike vrangforestillinger om Aurabia-teorien, såkalt snikislamisering og det påståtte sviket mot Norge må man debattere vrangforestillingene. Rett og slett fordi ideer, standpunkter og holdninger ikke blir borte hvis man unngår å debattere dem. Selv om det også var terroristens vrangforestillinger, kan man ikke la være å debattere vrangforestillingene om at noen vil ødelegge Norge. Men en slik debatt trenger ikke å føres på premissene til de som lider av disse vrangforestillingene, enten de befinner seg i Document, Resett eller Human Rights Service.

Dessverre er det er fort gjort å ende i en metadebatt; noen ytrer noe om innvandring og integrering, andre svarer at dette minner om terroristens ideer og holdninger, og de første spør om de skal bli kneblet fordi de mener noe om innvandring. Enhver debatt om innvandring, integrering og et flerkulturelt samfunn risikerer å ende i en debatt om ytringsfrihet. Hvor går grensen for ytringsfrihet? Hva er det lov å si? Hva er det akseptert å si? Man diskuterer retten til å ytre seg fremfor innholdet i ytringene.  Altså i en debatt om debatten.  Det må være mulig å debattere de konkrete temaene, forslagene og standpunktene.

  • Et felles opprop om hovedlinjene i norsk innvandrings- og integreringspolitikk?

Unge Venstres leder Sondre Hansmark har bedt AUF om unnskyldning fordi AUF har måttet føre kampen alene de siste ti årene. Og han har rett; AUF skal slett ikke være de eneste som fører kampen mot vrangforestillingene. Dette bør derimot være noe som samtlige partier på Stortinget stiller seg bak. Det ville vært et godt tegn for den videre debatten om alle partienes ledere signerte et felles innlegg som tok et oppgjør med vrangforestillingene. Selv om det er meningsforskjeller når det gjelder innvandring, integrering og det flerkulturelle Norge bør partilederne understreke at samtlige partiers representanter er demokratisk valgt, at regjeringene som har styrt Norge er demokratisk valgt, og at det er bredt flertall for hovedlinjene i norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Et slikt opprop bør ta veldig tydelig avstand fra påstander om at partier står for en politikk som innebærer et svik mot norske verdier.

På tide å ta det politiske oppgjøret med tankegodset

Det er ytringsfrihet i Norge. Den er lovregulert, så det finnes grenser. Og grensene blir testet gjennom saker i rettsapparatet. Spørsmålet er hva det er akseptabelt å ytre. Ikke bare av standpunkter, men hvordan disse ytres. Det er lov å være mot innvandringspolitikken, og et flerkulturelt samfunn. Men det er grenser for hvordan motstanden ytres.

Å møte motstand mot innholdet i ytringene er ikke å bli nektet ytringsfrihet. Når man setter frem påstander, eller tillegger andre motiver, må man være forberedt på å møte motstand, og bli bedt om å konkretisere eller bevise innholdet i ytringene.

Som nevnt er det bred enighet om hovedlinjene i norsk innvandrings- og integreringspolitikk. Innvandringsstopp ble innført i 1975. Norge har tilsluttet seg internasjonale avtaler som gjør at vi har forpliktelser når det gjelder flyktning- og asylpolitikk, og når det gjelder familiegjenforening. Det er en ærlig sak å være mot denne politikken. Da bør man fortelle hvilken politikk man vil føre i stedet, og hvilke internasjonale avtaler man vil trekke Norge ut av. Det er likeledes legitimt å mene at integreringen ikke fungerer. Man bør i så fall både peke på hva integrering bør innebære, hva som har slått feil, og hva man vil gjøre istedenfor. Det er også en ærlig sak å mene at Norge ikke bør være et flerkulturelt samfunn. Og dermed at det ikke skal være religionsfrihet. Da bør man begrunne dette, og fortelle hvilke konsekvenser det vil ha.

Skal det bli en anstendig debatt om innvandrings- og integreringspolitikk, og om hva slags samfunn Norge skal være i fremtiden må det være mulig å unngå ordbruk som f.eks snikislamisering, påstander om svik mot norske verdier etc. Et inkluderende Norge betyr at de som debatterer må huske at det er mennesker det handler om. Familie, naboer, venner, kolleger, klassekamerater. Det er fullt mulig å være rykende uenige, men samtidig sørge for en sprogbruk som er anstendig og verdig. For vi skal alle leve i dette samfunnet, og vi må kunne se hverandre i øynene også når vi ikke debatterer. Når vi møtes i butikken, på foreldremøter, på idrettsbanen eller på jobben.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet