Magasin

Brennas budskap

22.juli og alle dagene etterpå er Tonje Brennas personlige fortelling om terrorangrepet mot Utøya i 2011, og oppfatningen av hvilken retning Norge (og hun har tatt) i alle dagene efter. Det er en sterk bok – som det gjør vondt å lese.

Tonje Brenna var generalsekretær i AUF da terrorangrepet mot organisasjonens sommerleir skjedde, og i en tid efterpå. Hun tok efterhvert et valg om å fortsette med politikk, fordi det var det mest meningsfulle for henne. I dag er hun fylkesrådsleder i Viken (altså regjeringssjef), og dermed en sentral folkevalgt i Arbeiderpartiet.

Boken er kort, på under 200 sider. Den er skrevet på en rett frem måte. Hun pakker ikke inn noe som helst; hverken hvordan kaoset og redselen var på Utøya, eller følelsen av at sentrale Høyre-folk sviktet AUF og Ap i den politiske debatten i årene som har gått. På den ene side er det en styrke for budskapet hennes at hun skriver så rett frem. På den annen side er det formuleringer jeg finner problematiske. De kunne vært skrevet av en ungdomspolitiker, men en sentral Ap-politiker vet at politikk er mer komplisert enn hun velger å fremstille den.

Da alt var kaotisk og farlig

Av bokens 191 sider er ca 40 viet datoen 22.juli og terrorangrepet mot Utøya.  Dette er den delen som gjør mest vondt. Over 600 ungdommer samlet på en liten øy. Det tryggeste stedet i verden, var budskapet Brenna selv gav da bomben i smalt i regjeringskvartalet. To timer senere kom utryggheten og ondskapen til AUFs sommerparadis. Brenna skildrer kaoset, utryggheten og redselen. Hun legger ingenting imellom. Det er ikke nødvendig å male frem en actionfilm. Kjensgjerningene sier alt: 600 ungdommer som løper for livet på en bitte liten øy, omgitt av en kald fjord med farlige understrømmer. Jaget av en som efterhvert blir massedrapsmann. Lukten av blod, synet av døde kropper, tanken på at Norge var rammet av invasjon eller statskupp.

Rettssaken skildres over 20 sider. Den plukket fra hverandre gjerningsmannens selvbilde og verdensbilde, og viste ham slik han var, «.. til vi sitter igjen med en arbeidsløs, ensom mann som fortsatt bor hjemme hos moren sin.» Kontrasten er stor mellom vitnesbyrdene om hvordan de 77 ble drept, hvordan de overlevende og etterlatte har det, og gjerningsmannens reaksjonsmønster. Breivik tar ansvar, men viser ikke anger. Han ville dette, skriver Brenna. Men samtidig vitner alle meldinger under og efter rettssaken om noe annet: «Han er ikke alene om å hate Arbeiderpartiet. Og han er ikke alene om å ønske oss døde.» Med denne vissheten er det ikke vanskelig å forstå at AUF og Ap kan føle seg sviktet i de ti årene som har gått. Og heller ikke vanskelig å forstå dem som gav seg med politikk.

Det meste sviktet da – og alle har sviktet siden

22.juli sviktet Norge sin primære oppgave; å beskytte sine innbyggere. Gjørvkommisjonen oppsummerte alt som gikk galt den fatale dagen med at det handlet om ressurser som ikke fant hverandre: Grubbegata var ikke sperret. Derfor ble det mulig å parkere en bombebil rett utenfor regjeringsbygget. Det ble ikke slått riksalarm. Tips ble ikke fulgt opp. Det fantes ikke politihelikoptre. Sambandet som skulle sikre kommunikasjon var for dårlig, og beskjeder ble misforstått. Gummibåten som holdt på å synke. Norge hadde de ressursene som skulle til, men var efter et tiår med terror (New York, Madrid, London) ikke forberedt.

Tonje Brenna gikk efterhvert av som generalsekretær i AUF, og fikk en stilling ved statsministerens kontor. Dermed opplevet hun reaksjonene på Gjørvkommisjonens rapport. Og diskusjonene om statsministeren burde ta ansvar for svikten. I Norge er det mange som sitter på ansvar, men det går en linje opp til toppen. Til politidirektoratet, til justisministeren, og til statsministeren. Å beskytte landets innbyggere er grunnen til at staten holder seg med Forsvaret, Politiet, rettsvesen og fengsler. Likevel maktet ikke statsministerens rådgivere å erkjenne at de som lager lover, de som bevilger penger til oppgavene, og planlegger og koordinerer bruk av ressurser, sviktet – i et tiår mer preget av grufulle terroraksjoner enn på lenge. Brenna forteller om sin kamp for å få Stoltenberg til å ta det (innlysende) ansvaret for at det som skulle forhindre terror på norsk jord ikke fungerte. Det handlet ikke på noen måte om ansvaret for terroren og massedrapene. Her synes jeg Brenna er for snill i sin beskrivelse av den manglende erkjennelsen på toppen av beslutningspyramiden av hvor mye som faktisk sviktet.

Brenna er til gjengjeld krystallklar på hvem som har sviktet i årene efter 22.juli 2011; det er de borgerlige partiene, og spesielt statsminister Erna Solberg og hennes Høyre.  Statsministeren kritiseres for å ha unngått å nevne at terroren var rettet mot AP og AUF, for å ha tatt FrP inn i regjering, og spesielt for ikke å ta det nødvendige oppgjøret med Sylvi Listhaugs retorikk – men tvert imot gitt Listhaug tillit som statsråd gjentatte ganger. Som motsetning til Erna Solbergs unnfallenhet holdes Knut Arild Hareide opp.

Den nasjonale fortellingen – og AUFs

Brenna kritiserer at det ikke finnes noen nasjonal enighet om hva som skjedde 22.juli 2011. I et innledende kapittel skriver hun fem setninger hun mener oppsummerer det som skjedde – men at hun har innsett at dette er det ikke enighet om:

«22.juli 2011 ble Norge utsatt for to høyreekstreme terrorangrep. En mann ved navn Anders Behring Breivik sprengte en bombe i Regjeringskvartalet i Oslo, som tok livet av åtte mennesker og skadet mange flere. Deretter reiste han til Utøya og skjøt og drepte 69 barn, ungdommer og voksne. Mange kom seg fra Utøya med livet i behold, men med fysiske og psykiske skader som vil prege dem så lenge de lever. Terrorangrepet ble utført av en mann som ville ramme Arbeiderpartiet og AUF, fordi han er uenig i politikken deres.»

Langt ute i boken, i kapittelet om alle dagene efter terrorangrepet konkluderer Brenna slik: «Vi er tilsynelatende verken enige om hva som skjedde, hvorfor det skjedde, hva vi skal minnes eller hvordan det skal gjøres.»  

Selv om formuleringen handler om minnesmerket ved Utøya kan det stå som et svar på konklusjonen Brenna trakk innledningsvis, om de innledende fem setningene som hun mener er en oppsummering av terrorangrepet 22.juli 2011.

Det er egentlig to fortellinger som oppstod efter 22.juli-terroren. Jens Stoltenberg stod i spissen for den ene; at det var et angrep på det norske demokratiet – for å ødelegge demokratiet. Breivik hadde stilt opp et alternativt samfunn i sitt manifest. Rosetogene og samholdet de første dagene kan ses på som en spontan felles reaksjon; et forsvar for demokratiet. Et helt folk stilte også opp for AUF og Ap i solidaritet og medfølelse med det enorme tapet de hadde lidd.

I det nasjonale samholdet der man slo ring om demokratiet forsvant noe av fortellingen om hvorfor 22.juli skjedde; en motstand mot politikken og verdiene som AUF og Ap stod for; enten det gjaldt det flerkulturelle samfunnet, likestilling, eller demokrati. Et angrep på AUF og Ap skulle straffe dem for deres verdier, hindre fremtidig rekruttering, og få folk til å våkne opp og se hva som var i ferd med å skje med det norske samfunnet. Dette var det terroristen selv som gav uttrykk for. Det merkes, ikke bare i Tonje Brennas bok, men i flere debattinnlegg og medieutspill som har kommet; AUFs plass i fortellingen om det som skjedde er kommet i skyggen av det nasjonale samholdet.

Det behøver ikke være noen motsetning mellom disse to historiefortellingene. Hensikten og begrunnelsen til terroristen er krystallklar; AUF og Ap skulle rammes, på grunn av politikken og verdiene de stod for. Men et angrep på regjeringsbygget er et angrep på det norske demokratiet, uansett hvem som har regjeringsmakten. Andre partier og ungdomsorganisasjoner som delte og deler AUFs verdier kunne stille seg ved siden av AUF og si at et angrep på AUF er et angrep på dem alle. AUF føler tydelig at dette ikke i tilstrekkelig grad og tidlig nok ble gjort. Noe Unge Venstres leder Sondre Hansmark også har bedt om unnskyldning for.

Den idealistiske AUF’eren – og toppolitikeren

Jeg nevnte innledningsvis at det var noen av formuleringene Brenna bruker, som jeg reagerer på. Hvorfor? Fordi de kunne vært skrevet av en idealistisk AUF’er, men passer dårlig med vissheten om at det er en av Aps toppolitikere som har skrevet dem. En som er vel kjent med strategi og taktikk for å oppnå politisk makt.

Det går en linje fra det rasistiske drapet på Benjamin Hermansen i 2001, via terrorangrepet mot regjeringsbygget og AUFs sommerleir på Utøya i 2011 og til moskeangrepet i 2019. I 20 år har Norge flere ganger vært rammet av drap og terror begrunnet i et rasistisk menneskesyn. Da må det vel tas et oppgjør med disse oppfatningene? Tonje Brenna vokste opp på Holmlia i Oslo. Benjamin Hermansen gikk to årskull over henne på skolen. Hun skriver at allerede i femte klasse arrangerte de demonstrasjonstog mot rasisme i skolegården. Begrunnelse? «Vi var lei av at Carl I. Hagen snakket stygt om vennene våre.» Jeg forstår at dette er følelsen en femteklassing kunne få. Men dette fremstår som en veldig forenklet fremstilling av debatten om innvandring og integrering. Som voksen politiker vet Tonje Brenna dette.

Det er ikke vanskelig å forstå raseriet mot Document.no, Resett og Human Rights Service, og frustrasjonen over det manglende oppgjøret med deres konspirasjonsteorier og løgner om det norske samfunnet. Det er ikke vanskelig å forstå sjokket og raseriet over Sylvi Listhaugs påstand om at Ap beskytter terroristers rettigheter, som hun kom med i mars 2018. Dette var mer enn seks år efter terroren. I disse seks årene var ordbruk og utsagn om innvandring og integrering blitt verre, og motsetningene større. Det er grunn til å minne om at det ikke var terroristen som påstod at Ap ville bytte ut norsk kultur med flerkultur. Det var det Christian Tybring-Gjedde som gjorde i kronikken «Drøm om Disneyland» i Aftenposten, året før terroraksjonen. I 2021 er han Oslo FrPs førstekandidat ved stortingsvalget. Listhaug måtte trekke seg som statsråd, for å unngå å bli felt. Grunnen var at KrF ville stemme for et mistillitsforslag. Men Erna Solberg hentet Listhaug inn igjen i regjeringen, og har ifølge Brenna ikke tatt godt nok avstand fra tankegodset Listhaug nører oppunder. I 2021 er Sylvi Listhaug blitt partileder. Brenna skriver godt om tilliten som er et av de viktigste kjennetegn i det norske samfunnet. Det er ingen i Ap som tror Høyre vil rasere det norske samfunnet og omvendt. Men tilliten til at Høyre stiller opp mot konspirasjonsteoriene og splittende retorikk har åpenbart fått seg en knekk.

Tonje Brenna vet at uten FrP kommer ikke de borgerlige til regjeringsmakt. Når 10 – 15% av velgerne foretrekker FrP fremfor Høyre, Venstre eller KrF vil ikke de tre sistnevnte kunne regjere – enten sammen med eller gjennom en forståelse med FrP. Å slå kiler inn mellom FrP og de tre andre, eller mellom KrF og Venstre på den ene siden og Høyre og FrP på den andre, er å bidra til rødgrønn dominans. Naturligvis er det urettferdig å påstå at Tonje Brenna tenker partitaktikk rundt det verste terrorangrepet på norsk jord i fredstid. Det er lett å forstå frustrasjonen over at ikke flere tar avstand fra terroristens konspirasjonsteorier, ikke bare i ord men også i konkret handling og politikk. Samtidig handler 22.juli om hva Norge er og skal være i fremtiden. Innvandringspolitikk og integrering er en naturlig del av den debatten. Spørsmålet er hvordan den debatten skal foregå.

En nødvendig og viktig fortelling

Boken er en sterk fortelling, både om terrorangrepet, rettssaken – og om samfunnsdebatten og livet som skulle leves alle dagene efter 22.juli 2011. Den er nødvendig og viktig. Tonje Brenna overlevde. Hun har gått videre med livet, men lever med terrorangrepet hver dag. For noen er ti år veldig lang tid. For andre har tiden stått stille. Det finnes ikke én fasit, ikke én fortelling. Ikke én måte å sørge eller å leve videre på. Bak de 77 drepte står mange pårørende, familie, venner og kolleger. Det står også mange som overlevde. Vi som ikke var der kan knapt forestille oss det, eller forstå hvordan det var. Men vi kan lytte til fortellingene. Høre på, og høre efter. Det er viktig at Tonje Brenna og de andre som stod midt i terror på norsk jord forteller om sine erfaringer. De er minst like viktige som fortellingene om nødnett som ikke virket, om politihelikoptre som ikke fantes, om tips som ikke ble fanget opp, og gummibåten som sank. Vi bør lytte til Tonje Brennas budskap. Det handler om noe annet enn det beredskapsmessige oppgjøret, og det juridiske oppgjøret. Det handler om det verdimessige oppgjøret.

22.juli – og alle dagene etterpå

Tonje Brenna

J. M. Stenersens forlag,2021

3.7 3 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

22. juli 2011