Kommentar

USA: unionsoppløsning best?

Den verste støyen fra den forrige amerikanske presidenten har lagt seg. Det er i for seg behagelig, men medaljens bakside er at «normal» maktutøvelse får finne sted i ro og mak. Men presidenten heter Biden, og da er det vel greit? Glemt er «all» skepsis mot at én mann har så mye makt. Nå kan vi glemme at problemene med at atomkofferten følger én mann tjenestetiden igjennom – til vi får neste «Trump».

Hva med de andre presidentene?

Men vi skal jo huske på at han var den verste presidenten i amerikansk historie. Glemt er alle presidenter som har skapt ganske mange katastrofer i verden, blant annet med aggressiv neokonservativ utenrikspolitikk. Vi må jo huske på at det er orangemannen. James Bovard har kalt dette «Trump-washing» av amerikansk historie.

Biden-administrasjonen gir klar beskjed til dem som vil komme til USA, om at de ikke bør komme og vil bli avvist. Det er visst greit hvis det ikke er orangemannen eller hans folk som sier det.

Stormingen av Kongressen 6. januar iår var svært alvorlig, og det kan godt argumenteres for at riksrettsgrunnlaget var bedre i den saken enn både den første riksrettssaken mot Trump og den mot Clinton, men grunnlaget virket allikevel ganske tynt. Grunnlaget for å ta ham for sin plikt til å beskytte institusjonene virket betydelig sterkere. Han påpekte at det skulle skje fredelig, og da blir medvirkning til det hele noe svakt, men når man ser på presidentens plikt til å verge konstitusjonen, blir det plutselig et spørsmål om han var for passiv i en rolle hvor det kreves at han er aktiv. Det skal bli interessant å se hva som blir resultatet av undersøkelseskommisjonen.

Amerikanske terrorister stormer Kongressen under et Trump-rally 6. januar 2021. TapTheForwardAssist CC.BY.SA.
Amerikanske terrorister stormer Kongressen under et Trump-rally 6. januar 2021. TapTheForwardAssist CC.BY.SA.

Trump truet med å sende inn føderale tropper uten den enkelte guvernørens godkjennelse. Slikt bør ikke falle og falt ikke i god jord hos dem som tror på desentralisert makt. Hvis man med «United States» i den relevante bestemmelse i den amerikanske føderalkonstitusjonen tolker som de enkelte delstater, ville slik fremferd fra føderalmyndighetene være å betrakte som forræderi. Ved slik argumentasjon kommer man fort i kontakt med borgerkrigen på 1860-tallet.

Ingen har klart å påvise fusk eller uregelmessigheter som har gjort noe utslag ved valggjennomføringen i november 2020. Og bevisbyrden har den som vil påvise slikt. Det er ikke dermed sagt at slikt ikke finnes. Det ble gjennomført mange endringer i forbindelse med pandemien som potensielt kunne gi tvilsomheter. Det er også naivt å tro at i prosessen med å velge den person som skal bekle verdens mektigste stilling, vil det ikke være folk som vil forsøke seg på tilsnikelser. Men det kan ikke reduseres til at Trump og hans tilhengere står for det gode, mens motstanderne står for det motsatte. Ei heller kan det være motsatt. Noen har kanskje fått seg selv til å tro at den ene kandidaten er så god, og den andre så dårlig, at den eneste mulighet for at et «perfekt folk» velger den dårlige kandidaten må være juks. Nei, det kan være at de tar feil i vurderingen av kandidatene, og det kan faktisk være at det «perfekte folk» ikke er så perfekt allikevel.

Manglende tillit til valgsystemet var der før Trump. Det ble ikke skapt av Trump. Han ga den manglende tilliten oppmerksomhet, og han kan ha forsterket den. Av og til kan man få inntrykk av at norske USA-kommentatorers og -eksperters løsning på denne manglende tilliten er flere meningstekster om at orangemannen er farlig.

Hvor går USA?

Mange mener at det er flerpartidemokrati som er løsningen for USA. Mulig det? Det har potensialet for å få flere syn representert. Samtidig vil det kunne svekke mulighetene for klar plassering av ansvar (ikke at jeg tror det aspektet fungerer perfekt nå). Kanskje er ikke det største problemet valgprosessen, men at det er for mye politikk, spesielt på føderalt nivå? Og nå sitter man altså med et føderalsenat med senatspresidenten i vippeposisjon. Man kan spørre seg om Trumps seiglivede standhaftighet bidro til dette i forkant av ekstraomgangen i Georgia, men gjort er gjort. Vi skal ikke overvurdere betydningen av ulike partiflertall hos de politiske myndigheter i Washington. Det er politikere der som ikke alltid følger partilinjen, og de finner på mye galskap sammen også.

Minstelønn er et av temaene som har vært oppe. Minstelønn har sine problemer, men dersom man har én minstelønn for et land med så varierte levekostnader som USA, vil man kunne få et problem i tillegg. Men mange synes visst at føderal minstelønn er en god idé. USA har tradisjoner for desentralisert politikk, men det er blitt svekket med årene. Blant det som svekket det, var NLRB v. Jones & Laughlin Steel Company and Wickard v. Filburn.

I Norge liker «vi» å bruke mye penger over offentlige budsjetter fordi «vi» har så mye sort gull i forhold til befolkningstallet. USA er den største økonomien i verden. I tillegg har de seddelpressen for verdens reservevaluta. De må da kunne bruke litt mer penger. Og enda litt. Og enda litt til. Ja, og så er jo USA det eneste industrialiserte landet uten en «sivilisert velferdsstat», må vite. Hva kan gå galt?

Det krangles om valgmannskollegium, utvidelse av den føderale høyesterett, unionsutvidelse (delstatsstatus til føderalhovedstaden og Puerto Rico), slaverierstatning fra folk aldri har vært slaveeiere til folk som aldri har vært slaver. Filibusterordningen, som innebærer at et stort mindretall i føderalsenatet kan sette foten ned for vedtak, rasles det sabler mot. Den er ikke konstitusjonelt forankret, men en skranke mot maktbruk er en skranke mot maktbruk.

Capitol-politiet utvider med kontorer i delstater. Man kan undres om det blir mer overvåking av slikt, og man kan undres om amerikanere som sier at «vi var ikke ment å være noe demokrati», følges ekstra godt med på i kjølvannet av 6. januar. Stormingen var alvorlig nok, men det er fortsatt mulig å overvurdere den, både i forhold til andre aksjoner mot statsinstitusjoner og opptøyer som først og fremst går ut over privat eiendom. Statsinstitusjonene er viktige, men det er også viktig å huske på at staten er der for innbyggerne, ikke omvendt.

Bør unionen oppløses?

Den amerikanske unionen begynte med 13 delstater, 13 tidligere kolonier som hadde fått sin uavhengighet ved traktat i Paris i 1783. Nå er det en union som består 50 delstater og over 300 millioner innbyggere. Det kommer stadig vekk tegn på at føderalmyndighetene ikke eier mavemål. Når det er så mye konflikt, kan man lure på om det beste ville vært om de gikk hver til sitt. Kanskje kan unionen lære seg gamle kunster igjen ved å overlate mye til delstatene. Ellers kan det være at det beste er en unionsoppløsning. Det betyr ikke nødvendigvis at det blir hver delstat for seg, men det kan betyr mindre unioner, med mulig unntak for folketallsmessig store delstater som California, Texas og New York. Men det kommer ikke uten ulemper: hvis du ikke liker hvor svak den amerikanske føderalkonstitusjonen er til å begrense statsmakten, er sannsynligheten stor for at du vil like nye unionsgrunnlover enda mindre.

En unionsoppløsning er muligens den mest realistiske veien til å bli kvitt «the swamp». Det bør skje fredelig, i motsetning til forsøket på 1860-tallet.

4 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Mest lest

Fra arkivet