Regjeringen Solberg har økt offentlige utgifter og fortjener ikke gjenvalg.
Siden Solberg-regjeringen tiltrådte i 2013 har offentlige utgifter økt jevnt og trutt. Norge er dessuten ifølge regjeringens egen perspektivmelding landet som har høyest offentlige utgifter som andel av BNP og andel sysselsatte i offentlig sektor. Det er bekymringsverdig.
Tankesmien Civita har kartlagt hvor de store pengene har gått, og skriver at utgiftene i gjennomsnitt har økt med 2,3 prosent hvert år i budsjettårene 2014-2021. Til sammenligning var tilsvarende tall 1,7 under Stoltenberg II-regjeringen. Erna Solbergs regjeringer har med andre ord økt offentlige utgifter mer enn Stoltenbergs regjeringer noensinne gjorde. Spør man Høyres representanter i storting eller regjering vil man trolig få forklaringer som oljepris-krise, migrasjons-krise og korona-krise. I dette ligger det, i rettferdighetens navn, en viss sannhet, men det er også et underliggende problem.
Begrepet «den Solbergske parlamentarismen» har blitt brukt for å beskrive Erna Solbergs manøvrering i Stortinget og forhold til sine samarbeidspartnere. Gjennom åtte år med varierende mindretallsregjeringer – med eller uten samarbeidsavtaler – og, i en kort periode, en borgerlig flertallsregjering har den galopperende utgiftsveksten fortsatt uten at noen har sagt stopp. Når fire såpass ulike partier skal finne penger til sine såpass ulike formål er det kanskje ikke overraskende. Allikevel er det skuffende og lite tillitsvekkende at «storebror» Høyre ikke har evnet å være den voksne i rommet når pengene skulle prioriteres. Derfor fortjener ikke regjeringen Solberg fornyet tillit.
Selv om Norge er i en særstilling blant verdens land hva gjelder anledning til å bruke offentlige midler uten å settes i gjeld på grunn av oljefondet, er det ikke slik at utgiftsveksten kan fortsette for alltid. På et eller annet tidspunkt må ansvarlige politikere – liberalistiske eller ikke – forstå og forholde seg til at når nærmere 60 – seksti – prosent av BNP er offentlige utgifter er det ikke bare til hinder, men direkte skadelig for det private marked. Det er ikke sunt for noen økonomi. Det er dessuten ikke bare et spørsmål om i hvilken grad det offentlige skal dominere økonomien, men også hvor inntektene skal komme fra dersom stadig mindre verdi skapes i privat sektor.
Det er ikke rart at norsk politikk er preget av hvor mye penger vi har, og at norske partier tilsynelatende har et mindre kritisk forhold til offentlige utgifter enn politiske partier i andre land som i større grad må forholde seg til å dekke inn utgiftene sine. Men, selv om det norske oljefondet forvaltes godt kan det tenkes at man med stadig økende utgifter og potensielt sviktende inntekter i en ganske nær fremtid må prioritere mellom økte skatter, kutt i offentlige utgifter eller begge deler – slik som andre sammenlignbare land.
Når verken Høyre eller FrP er tør å stå opp for å kutte oljepengebruk kan vi bare spekulere i hvordan utviklingen blir med, potensielt, det rødeste Stortinget noensinne etter valgdagen 13. september.
