Kommentar

Trangt i statsministerfeltet – og Eriksruds hukommelse

Er det uvanlig med mer enn to statsministerkandidater? Hvor dårlig hukommelse bør en politisk kommentator ha før velgerne villedes? Burde SP lært av fiaskoen i 1997?

Aslak Eriksrud, kommentator i TV2, på Arbeiderpartiets landsmøte i 2011. Foto: Arbeiderpartiet CC.BY.SA.
Aslak Eriksrud, kommentator i TV2, på Arbeiderpartiets landsmøte i 2011. Foto: Arbeiderpartiet CC.BY.SA.

I forrige uke uttalte TV2s kommentator Aslak Eriksrud seg i forbindelse med nok en politisk spørreundersøkelse på kanalen. Flere vil ha det til at årsaken til SPs fall er at det var et taktisk feilgrep å erklære Trygve Slagsvold Vedum som statsministerkandidat. Ifølge Eriksrud var det så sjelden med mer enn to statsministerkandidater at han ikke kunne huske sist det var en slik situasjon som i år.

Jeg skal komme tilbake til Senterpartiets strategi, men først er det grunn til å se nærmere på Eriksruds hukommelse. Naturligvis skal vi gi en kommentator litt takhøyde for ikke å ta alt på stående fot i en direktesending. Men hvor langt bør hukommelsen til TV2s ledende politiske kommentator strekke seg? Faktum er at selv om Jens Stoltenbergs rødgrønne regjering fra 2005 brakte en viss normalitet inn i statsministerracene i norske valg, så var det valg på rekke og rad før 2005 der det var mer enn to statsministerkandidater. La oss se nærmere på den nære (og litt fjernere) historien – som enhver politisk kommentator med respekt for seg selv og sitt fag bør kunne på fingrene.

1989: Duellen om velferdsstaten

Kommune- og fylkestingsvalget i 1987 gav FrP et gjennombrudd som Norges tredje største parti. FrPs landsmøte i 1988 ble direktesendt i monopolkanalen NRK. Galluper efter landsmøtet viste at FrP ble større enn Høyre. Dagbladet laget en tenkt Hagen-regjering under vignetten «Hagen større enn Høyre». Ved inngangen til stortingsvalgkampen i 1889 var situasjonen den samme. Siden Hagen og FrP hadde fremhevet at partiets ikke bare fremmet en systemkritikk til den sosialdemokratiske velferdsstaten, men også hadde et helhetlig alternativ, valgte NRK å starte valgkampen med en duell om velferdsstatens fremtid, mellom statsministeren og FrP-formann Carl I. Hagen. På dette tidspunktet var FrP Stortingets minste parti, med bare to mandater. Da Ap og LO begynte å regne på FrPs pensjonsmodell havnet Carl og co på defensiven, og endte på 13%. Det ble ingen regjeringen Hagen, men Høyres Jan P. Syse som styrte i et år (H, KrF, SP), før SP valgte å gå ut av regjeringen. Og da kommer vi til valgene som for alvor viser at Aslaksrud må skjerpe seg.

Carl Ivar Hagen. Foto: FrP Media CC.BY.
Dagbladet utnevnte Carl Ivar Hagen til statsministerkandidat i 1989. Foto: FrP Media CC.BY.

1993: EF-kampen preger stortingsvalget

Senterpartiet åpnet valgkampen 1993 med å erklære partiets leder Anne Enger Lahnstein som statsministerkandidat. Ap hadde sittende statsminister Gro Harlem Brundtland, mens Høyres leder Kaci Kullmann Five også var statsministerkandidat. Senterpartiet ville markere avstand til de to store partiene på grunn av EU-saken, som for alvor hadde begynt å dra seg til efter 1989-valget. SP marsjerte ut av den borgerlige regjeringen i november 1990, og forsøkte å bryte opp blokktenkningen i norsk politikk og skape et «tredje hjørne». I november 1992 ble EØS-avtalen vedtatt. Om det var at Lahnstein ble statsministerkandidat, eller motstanden mot EU og EØS som gav utslaget skal jeg ikke påstå så mye om, annet enn at valget ble en total fiasko for Høyre. Sp ble Stortingets nest største parti, og Stortingets fremste opposisjonsparti. Lahnstein ble «nei-dronningen» og neisiden vant kampen mot norsk EU-medlemskap i november 1992.

Trøbbel i Paradis

Kampen mot norsk medlemskap i EU fikk en pussig epilog i dagene efter folkeavstemningen 28. november 1992. På spørsmål svarte Lahnstein at SP håpet at kampen mot ja-siden også ville prege stortingsvalget i 1997. SP ville kjempe for sitt samfunnssyn og SPs leder ville være kandidat til å bli statsminister. Og Lahnstein hadde ingen planer om å gi seg som SP-leder. Dette ble veldig negativt mottatt hos resten av nei-siden. Og hos velgerne. I motsetning til i 1972 sluttet nei-siden i Ap opp om partiets statsminister Gro Harlem Brundtland. Hun hadde ikke, som Bratteli i 1972, varslet noen avgang som statsminister. Tvert imot ville hun fortsette å styre. Også Erik Solheim håpet at nei-koalisjonen skulle klare å sette sitt preg på valget i 1997. Men velgerne vendte tommelen ned. Ingen orket en fortsettelse av EU-kampen i nesten tre år til. Gros måte å håndtere tapet på inngav bred respekt både hos folket og i alle politiske leire.

Anne Enger Lahnstein i 2012. Foto: Redningsselskapet CC.BY.NC.SA.
Anne Enger Lahnstein i 2012. Foto: Redningsselskapet CC.BY.NC.SA.

1997: «Alle» vil bli statsminister

Også i 1997 var det mer enn to statsministerkandidater. Som nevnt hadde SP Anne Enger Lahnstein som statsministerkandidat, men det gikk dårlig og tok fokus vekk fra sakene. Midt i valgkampen byttet SP statsministerkandidat, til Johan J. Jakobsen. I løpet av valgkampen fikk KrF vind i seilene og Kjell Magne Bondevik ble mer og mer aktuell som statsminister. Høyres nye leder Jan Petersen håpet naturligvis å bli den samlende kandidaten på borgerlig side, men i feiringen av Bondeviks femtiårsdag uttalte FrP-leder Carl I. Hagen at han hadde smakt på tittelen «statsminister Bondevik», og likte den. Det var ved dette valget at statsminister Thorbjørn Jagland (Ap) uttalte at Ap måtte minst samme nivå som i 1993, altså 36,9-ultimatumet. For Høyre gikk det enda verre enn i 1993, og partiet måtte nøye seg med tredje plass, efter Ap, og FrP. Det hører med til historien at Anne Enger Lahnstein var fungerende statsminister i en lengre periode, fordi Bondevik var sykmeldt.

2001: Høyre dummer seg ut

Sentrumspartiene var fornøyde med at Sentrumsregjeringen i 1997 brøt opp toblokkinndelingen av norsk politikk. At Ap og Høyre gikk sammen om å felle regjeringen i mars 2000 svekket ikke de tre partienes argumenter om andre konfliktlinjer enn de som gikk mellom Ap og Høyre. Derfor gikk KrF, SP og Venstre til valg på en ny sentrumsregjering i 2001, der Bondevik igjen skulle være statsminister. Høyre ved Jan Petersen var uenig. Valget resulterte i at Sp ble alvorlig svekket sammenlignet med rekordvalget i 1997, og det var uaktuelt å bli med i regjering. KrF ville gå i forhandlinger med Høyre om regjering, men ikke uten Venstre. De tre partiene begynte sonderinger, men det gikk dårlig. Høyres forhandlere ble kjeppjaget tilbake til forhandlingsbordet av sine egne. Dermed var det duket for en ny Bondevik-regjering. Den fikk navnet Samarbeidsregjeringen, og Høyre fikk flertall av statsrådene. FrP stod fortsatt sterkt i Stortinget, og den nye regjeringen var avhengig av Hagens folk. Men FrP ble så misfornøyde med regjeringen at Hagen i 2005 gikk til valg på å felle den.

Norges statsminister, Kjell Magne Bondevik og Sveriges statsminister, Göran Persson,på møte i Nordisk Råd i Stockholm i 2004. Foto Magnus Fröderberg CC.BY.
Norges statsminister, Kjell Magne Bondevik og Sveriges statsminister, Göran Persson,på møte i Nordisk Råd i Stockholm i 2004. Foto: Magnus Fröderberg CC.BY.

Med den rødgrønne valgseieren i 2005 kom det tre valg på rad med kun to kandidater til å bli statsminister; Høyres og Aps ledere.  Mener Aslak Eriksrud at 1993, 1997, og 2001 er så lenge siden at det ikke er verdt å huske disse valgene?

Før EF-striden

Da Ap mistet sitt rene flertall i 1961 hadde Høyres John Lyng i flere år jobbet for å få de fire ikke-sosialistiske partiene til å komme nærmere hverandre og utvikle et felles syn på utviklingen under Ap. I 1963 oppstod en «politisk situasjon» som gjorde at Ap-regjeringen ble felt. Lyng var den naturlige statsministeren for den kortlivede borgerlige regjeringen.

Da de borgerlige vant valget i 1965 var det derimot ikke opplagt hvem som skulle bli statsminister. Lyng ville ikke. Venstre var valgets vinner og Bent Røiseland pekte seg ut, men i forhandlingene spilte partiet kortene sine dårlig. Biografien om Røiseland heter betegnende nok «Statsministeren vi ikke fikk». Da Høyres stortingsgruppe skulle stemme over om Venstres Røiseland eller Senterpartiets Per Borten skulle bli statsminister, vant sistnevnte overraskende. Mange år senere kom det frem at en del av Høyres stortingsrepresentanter var misfornøyde med Høyres politiske linje under Lyng, og mente Røiseland var for liberal. I 1971 gikk Bortens regjering i oppløsning på grunn av Lekkasjesaken.

Da Aps statsminister Tryggve Bratteli gikk av efter folkeavstemningen i 1972 var det duket for en nei-regjering, den første sentrumsregjeringen. Per Borten hadde blamert seg under lekkasjesaken året før, og Venstre var blitt splittet på EF-saken. Dermed var det duket for KrFs Lars Korvald. Det ble en kortlivet regjering, som gikk av som følge av venstresidens valgseier i 1973.

Statsministerkandidat Trygve Slagsvold Vedum – en tabbe av SP?

La meg tilslutt vende tilbake til årets valgkamp. SP har i flere år vært en tydelig opposisjon mot de fleste av Solbergregjeringens reformer, og distriktspolitikk i ulike varianter har vært en av flere tydelige konfliktlinjer mellom regjeringen og opposisjonen. SP har kunnet utfordre Ap og Høyre om å være det største partiet – på meningsmålingene. Men FNs klimarapport ble en såkalt «gamechanger» i valgkampen. Efter å ha kunnet fremføre enkle, slagordpregede talepunkter har Vedum og co nå blitt utfordret på konkret politikk. Samtidig har de andre partiene trappet opp egne markeringer. Han må konkurrere med de andre om velgernes og medias oppmerksomhet. Den ellers lattermilde Vedum går fort sur når han blir utfordret på innholdet i sin kritikk av regjeringen, og på konkretisering av Senterpartiets politiske alternativ.

Hovedproblemet til Vedum er likevel ikke manglende troverdighet på politikken. Det er snarere at ingen andre partier peker på Vedum som aktuell statsminister efter valget. Det norske politiske systemet fungerer slik at det største mindretallet i Stortinget kan danne regjering, forutsatt at det ikke finnes noen som kan mønstre flertall for sitt alternativ. Senterpartiets problem er at ingen av de andre rødgrønne partiene peker på Vedum. Hverken SV, Rødt eller MDG vil ha Vedum fremfor Støre. Det er nå SP betaler prisen for et valg de tok i 2001; om å forlate samarbeidet i sentrum (med Venstre og KrF), og efterhvert formalisere linjeskiftet til fordel for et regjeringsalternativ på venstresiden i 2005. Senterpartiet har lenge kritisert Venstre og KrF for å ha forlatt sentrum, og valgt høyresiden. Men kritikken kan like gjerne rettes mot SP, som valgte venstresiden.

Jonas Gahr Støre (Ap) svarer i partilederutspørringen i vandrehallen. Ellers ser vi (F.v.) Bjørnar Moxnes (Rødt), Une Aina Bastholm (MDG), Audun Lysbakken (SV) og Trygve Slagsvold Vedum (Sp). Foto Stortinget. CC.BY.NC.ND.

Kanskje kunne Vedum og SP lært noe av 1994 og 1997. Det hjelper ikke om man på en kraftfull måte målbærer kritikk av den sittende regjeringens politikk, dersom velgerne ikke oppfatter kritikerens politikk som et troverdig alternativ. Det er ikke nødvendigvis noen sammenheng mellom å være opposisjon og å være alternativ. Jagland kan kritiseres for at han gav fra seg makten i 1997, men ved å nekte å samarbeide med Sentrumsregjeringen tvang han KrF, SP og Venstre i armene på Høyre og FrP. Når man så i de neste valgkampene kritiserer sentrum for å være en del av høyresiden har man sørget for at velgerne ikke så noe 3.alternativ til blokkene.  Senterpartiets strategiske valg med å gå til valg i 2005 på et regjeringsalternativ med Ap og SV har også bidratt til å svekke partiets troverdighet som en tredje kraft i norsk politikk.

Det holder ikke med å utrope partilederen som statsministerkandidat hvis ingen andre vil ha ham, og partiets strategiske valg ved de foregående valgene bidrar til manglende troverdighet som eget alternativ.

5 4 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Mest lest

Fra arkivet