Ved å straffe og demotivere sparing blant store deler av befolkningen kan formuesskatten fremme sosial ulikhet.
Fra tid til annen forteller stortingsrepresentant og statsministerkandidat Jonas Gahr Støre oss at han jobber for å gjøre det verre for slike som ham selv. Nylig uttalte han:
Det er ingen hemmelighet at min skatteregning blir høyere dersom Arbeiderpartiet vinner valget. Det synes jeg er greit.
Han får det dermed til å lyde som han skal ta folk på sin egen størrelse, og gjerne litt større. Det er også det skatteretorikken handler om: det er de aller rikeste som har stukket av med lukrative skattelettelser, og nå skal de tas. SV og Rødt er enda hardere i denne retorikken. Det ropes om forskjells-Norge. Retorikken rår.
I likhet med Petter Stordalen kommer Støre til å fortsette å ha det veldig godt økonomisk, selv med de rødgrønnes foreslåtte skjerping av formuesskatten. Han kommer til å være økonomisk uavhengig resten av livet. Hverken Arbeiderpartiets eller de andre rødgrønnes skjerpelser kommer til å endre på det. Han kunne klart seg veldig fint uten å jobbe resten av livet. Mens livremmen strammes for middelklassen.
Det er nemlig slik at når de rike skal tas, er det middelklassen som blir tatt mest.
Og økningen av formuesskatten kan komme til nettopp å øke forskjellene.
Ja, formuesskatten kan være et virkemiddel til å redusere forskjeller. Hvor effektivt virkemiddelet er, kan man spørre seg om. Men den kan faktisk også bidra til å fremme forskjeller.
I en rapport om formuesskatt fra 2018 skriver OECD:
Supporting wealth accumulation by households with medium or low levels of wealth is also critical to narrowing wealth gaps, which implies that the design of taxes on capital or on capital income should not discourage households in the middle or at the bottom of the wealth distribution from saving.
[…]
[I]f the wealth tax applies to (part of) the middle class, it might have regressive effects. For instance, taxpayers with a large portion of their assets in regular savings accounts, for which the rate of return is close to zero, are taxed for a return they generally did not realise, while wealthier taxpayers who have invested a lot of their savings in shares tend to realise higher gains than they are taxed for.
Verdens hardeste formuesskatt rammer svært moderate formuer, med høy andel midler med lav avkastning. Ikke akkurat et incentiv til sparing. Forslagene til marginal økning av bunnfradraget endrer ikke på det.
Slik sett kan faktisk den norske formuesskatten fremme ulikhet. Men dét bryr neppe Støre eller hans rødgrønne kamerater seg noe om. Retorikken rår. De skal gjøre det vanskeligere for alle som tjener over 750.000 (hans rødgrønne kamerater er enda mindre rause og går ned mot 600.000 – rikinger liksom!), mens de rike kommer til å fortsette å være rike. Forskjellene kommer dermed til å øke.
Den norske formuesskatten kan ende med å skape mer av det de rødgrønne kamerater sier de ikke vil ha, nemlig forskjeller, men da får de enda bedre anledning til å klage i fremtiden.
Imens er det middelklassen som blir tatt mest.
