Magasin

Uinspirert om renessansemesteren

Botticelli, Florence and the Medici

Dokumentar, Italia 2021

 Regi: Marco Piangiani

Botticelli, Florence and the Medici er, eller skal være, historien om renessansemaleren Sandro Botticelli (ca. 1445-1510), byen hans og den ledende Medici-familien, som på Botticellis tid gjorde Firenze til et sentrum for kunst og åndsliv. Filmen lykkes i å presentere Botticellis verk for seeren, men formatet gir oss aldri konteksten og tidskoloritten som skal til for å transportere oss ut av vår egen tid og inn i Botticellis.

Botticelli

Gjennom Botticellis verker følger vi hans utvikling fra ung mann under den mektige Medici-familiens vinger, som portrettør, som maler av religiøse motiver med samtidens mektige figurers ansikter, og som eksperimenterende ung kunstner med noen av de første portrettene av kvinner som ser direkte på tilskueren. Vi får vite veldig lite om kunsten som den var før Botticelli, så helt hvor revolusjonerende noe av dette kan ha vært, får vi dessverre ikke særlig innblikk i. Det kan hende tilskueren forventes å vite dette på forhånd, men det er allikevel ikke åpenbart at filmen primært henvender seg til folk som allerede kan en del kunsthistorie. Vi får vite litt om hans familiebakgrunn – for eksempel at faren var garver og at navnet Botticelli er et klengenavn som betyr «den lille tønne», mest sannsynlig etter en eldre bror som enten var litt tykk eller hard på flaska – eller begge. Det er allikevel sparsomt med biografiske opplysninger, noe som selvfølgelig ikke trenger å være dokumentarens feil. Det er mange historiske skikkelser vi egentlig ikke vet så mye om, og vi kan alltids google om det er noe vi lurer på. Det ville vært mindre påfallende om vi fikk litt mer tidskoloritt og innsikt i den tidlige renessansens Firenze, som tittelen mer enn antyder at skal spille en viktig rolle i denne filmen.

Firenze og Medici-familien

Bilde: Botticelli, Kongenes tilbedelse, ca. 1476. Medlemmer av Medici-familien i sentrale roller ved Jesu fødsel. Det som antas å være kunstneren selv nederst til høyre, skuende ut av bildet og rett på tilskueren. Kilde: Wikimedia commons

Det begynner dramatisk og lovende med historien om Pazzi-konspirasjonen, hvor to av sønnene i Medici-familien ble overfalt, en av dem drept og den andre forsøkt drept. Medicienes hevn var mer vellykket enn Pazzi-familiens angrep på dem, og Medici sto igjen som Firenzes suverene familie, mens Pazzi ble forvist fra byen. Pazzi sto imidlertid paven i Roma nær, så for å søke forsoning med den høyeste religiøse makt ble Botticelli og andre prominente Firenze-kunstnere sendt til Roma for å jobbe på Det sixtinske kapell. Vi får se tidens ikonografi og bruken av gull, men igjen mangler det en del kontekst for å virkelig forstå hva det er vi ser.  Hva er det nye, og hvordan skiller det seg fra det gamle? Det er vakkert – tidvis nøyaktig så overjordisk vakkert som kunstneren må antas å ha etterstrebet – men igjen, om du ikke vet litt om hva som gikk forut for dette står du igjen med en opplevelse av å ha sett en del fine bilder, og det er det.

Vi følger Botticelli tilbake til Firenze, hvor han i de kommende årene skulle male flere malerier inspirert av den førkristne mytologien, som de mest kjente Primavera og Venus’ fødsel på 1480-tallet.

Primavera, ca. 1482. Kilde: Wikimedia commons

Og bildene er jo ikoniske. Det er flott å se nærbilder av uttrykket i ansiktene, linjene i fingrene til de dansende tre gratier, myten bak blomstene i Floras munn der hun føres bort av vindguden Zephyr. Blomstene på bakken minner nesten om malerier fra tidlig moderne tid (noe som blir utdypet mot slutten av dokumentaren). Dette er Botticellis gyldne tid. Men så kommer fallet. Firenze blir grepet av religiøs fanatisme. Borte er lekenheten, inn kommer alvoret. Vi får vite litt mer om byens historie gjennom munken Savonarola, som preket omvendelse og dommedag, og etter å ha dominert Firenze på 1490-tallet – med bok- og kunstbål – endte med selv å bli brent på bålet som kjetter. Det sies i dokumentaren at man ikke vet om Botticelli var en av Savonarolas tilhengere, men det går egentlig ganske tydelig frem at det har han vært. Skal man tro andre kilder brente Botticelli selv flere av sine egne verk i denne perioden. Botticelli overlevde Savonarola, men han hadde ikke lenger den samme suksessen som før. Ensom, fattig og glemt endte Botticelli sine dager i 1510.

Dokumentaren

Det er en spennende tid, et spennende sted og en spennende kunstner. Formatet er helt klassisk tv-dokumentar: Vi får se bilder Botticelli har malt, vi får noen eksteriørscener fra overdådige bygg i Firenze, og filmen er spekket med intervjuer med kunsthistorikere og andre eksperter på Botticelli, hans liv og hans tid. I tillegg har filmskaperne valgt å dramatisere enkelte øyeblikk med heller kitschy kostyme- og scenografibruk. Det er få realistiske gatescener eller andre sekvenser som viser det Firenze Botticelli opplevde. Også musikkvalget fremstår litt tilfeldig, som om det skal si til seeren at «her har vi sånn der høykultur» – Die Moldau av tsjekkeren Bedrich Smetana (1824-1884) akkompagnerer renessansekunsten.  Det er også vakkert, for all del, men det blir litt vel mange hundre år mellom bilde og lyd. Enkelt sagt har vi å gjøre med en relativt billig produksjon som egner seg godt til å vises på Netflix eller tilsvarende plattformer.

Film på tv og på kino

Innen medievitenskapen snakkes det om tv som et bildefattig medium, mens kino er bilderikt. I dette ligger – på spissen sagt – at på kino kan du egentlig fortelle historien uten ord. Bildene bærer historien i seg selv, du trenger ikke dialogen og det sagte, lyden understøtter historien, mens det er bildene som bærer historien. På TV er det nærmest motsatt: Du kan i prinsippet skru av bildene og høre på programmene. Botticelli, Florence and the Medici bæres selvfølgelig ikke av lyden alene, men av Botticellis malerier. Dessverre er dokumentarens billedspråk svært enkelt og uinspirert, i motsetning til sitt tema. Jeg ville gjerne hatt litt mer luft under vingene og litt større ambisjoner enn en gjennomsnittlig tv-dokumentar. Musikk fra samtiden, en følelse av å kunne vandre i gatene, se og oppleve noen av de samme impulsene som Botticelli og hans samtidige må ha hatt. Beklageligvis uteblir dette. Dokumentaren er allikevel grei nok, en hustrig novemberkveld hvor du gjerne vil se litt renessansekunst (om du da har slike tilbøyeligheter). Den blir vist på utvalgte kinoer i Norge i september til oktober og planlegges antakelig for et lengre liv på en strømmeplattform. Der passer den til syvende og sist også best.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet