Magasin

Sosialrealistisk persisk perle

Sun Children

Iran 2020

Regi: Majid Majidi

På kino fra 1. oktober 2020

Traileren gir inntrykk av en slags sosialrealistisk The Goonies fra Teheran, men det er mer Oliver Twist – uten eventyrlig slutt – over denne bittersøte historien om gategutten Ali, glimrende spilt av debutanten Rooholah Zamani.

Gategutter

Vi møter Ali og vennene hans, Reza, Mamad og den afghanske flyktninggutten Abolfazl, mens de er i ferd med å tjene til livets opphold ved å stjele dekk fra biler i et parkeringshus. Ali er tydelig lederen, som tar ansvar for at alle kommer seg trygt vekk fra vakten når de blir oppdaget. De er gutter av litt ubestemmelig alder, kanskje mellom 11 og 14, og deres forhold til voksenverdenen består stort sett i å jobbe for småkriminelle og løpe så fort de kan fra alle andre. Ali blir innhentet av en kriminell han åpenbart er redd for, og gitt et oppdrag: Under Solskolen – en gutteskole for gatebarn – er det en passasje til en skatt som ligger begravet under gravplassen. Ali og vennene hans må starte på denne skolen og grave seg fram til skatten. Til gjengjeld skal Ali få et sted å bo, slik at han kan få moren sin ut av sykehuset og passe på henne selv.

F.v. Abofazl, Reza, Mamad og Ali i The Usual Suspects-positur på rektors kontor. Foto: Storytelling Media

Veien inn på skolen er ikke lett. Skolen er full og har økonomiske problemer, og det krever sin mann å få dem inn på prøve. Igjen er Ali mannen: Han sniker dem inn i en bil, han trygler og ber, og han vinner viserektor Rafies (Javad Esati) sympati. De får slippe inn på prøve. Alis eneste mål der er å komme seg ned i kjelleren og begynne å grave tunnel, uten å bli oppdaget. Skolen er preget av hard guttejustis. Noen gutter slenger med leppa om Alis mor, og Ali banker egenhendig tre av dem. Viserektor er imponert. Ali får bli.

Flash fiction

Filmen kan sies å være full av såkalt flash fiction, ultrakorte beskrivelser som forteller en hel historie tilskueren forstår, men må fylle ut detaljene i selv. Det mest berømte eksempelet på sjangeren er tillagt Ernest Hemingway (selv om historien neppe er sann) og lyder som følger:

Til salgs. Babysko. Aldri brukt.

Scenen hvor guttene skal tas opp på skolen er en slik. De blir i tur og orden spurt om fedrene sine. Faren min sitter i fengsel. Faren min er død. Faren min er borte. Dette «borte» viser seg å være en eufemisme for narkoman. Og våre gutter er bare fire. Der ute er det en hel skole full av dem. Hvor mange det er utenfor skolens murer kan vi bare tenke oss. Skolens rektor og viserektor gjør hva de kan for å berge Solskolen og guttene som går der: Reza blir oppdaget av et fotballag. Den begavede Abofazl ønsker de å sende til en eliteskole. Men de kan ikke redde alle. Mamad innhentes av sin «borte» far og tvinges til å dra sammen med en annen mann til uviss skjebne.  Abofazl må dra tilbake til Afghanistan. Bare Ali er igjen. Og Ali graver.

Kvinnene

Filmen foregår i mennenes sfære. Vi møter noen få kvinner og en jente, Abofazls søster Zahra (Shamila Shirzad), som Ali nærer en gryende kjærlighet til. Zahra kan ikke gå på skole, men bidrar til familien ved å selge småting på Teherans t-baner. Vi får et annet eksempel på flash fiction når Zahra blir arrestert og guttene får med seg viserektor Rafie til kvinnefengselet for å kausjonere henne ut. Vi ser hun er blitt barbert på hodet. Hvorfor? – Filmen svarer ikke. Gråtkvalt og stille, med den fine hårspennen Ali har gitt henne knuget i hånden, sitter Zahra i bilen hjem. Hvem Zahra er, og hvordan det går med henne og alle de utallige jentene i tilsvarende situasjon, får vi aldri vite mer om. Også Alis mor får vi se, skjelvende på et sykehus, utilgjengelig for Ali og for oss. Jeg kjenner ikke til andre filmer av regissør Majidi, men ser av hans imponerende filmografi at det godt kan befinne seg historier om kvinners skjebner blant dem. (Om man ønsker historier om iranske kvinner kan man for eksempel starte med Sirkelen (2000) av Jafar Panahi eller Nader og Simin (2011) av Asghar Farhadi. Begge hadde i sin tid norsk distribusjon og ble glødende omtalt av norske og internasjonale kritikere.)

Skatten

Er det noen – unntatt Ali – som tror at det faktisk befinner seg en skatt under gravplassen ved siden av Solskolen?

Gull! Sølv! Edle stener! Foto: Strand Releasing

Guttene tror det. De vil tro det. Kanskje de må tro det. Filmens Fagin, den kriminelle Hashem, sender dem på skolen for å finne den, så da må den vel være der? Som tilskuer vet du kanskje ikke helt hva du skal tro. Det kan jo ikke være noen skatt der. Eller kan det? Forventningen om at en lidende hovedperson skal få uttelling for sitt strev ved filmens slutt er sterk. Alis venner forsvinner. Solskolen må stenge. Hashem blir arrestert. Bare Ali er der nå og kan fullføre jobben, alene, uten venner, men også uten sin tvilsomme herre. Tunnelen raser og Ali drukner nesten i vann og gjørme under jorden. Alt dette for ingenting? – Å røpe mer vil være å røpe slutten og også styre leserens tolkning av filmens siste scener. Men jeg vil stille spørsmålet om hva den sanne skatten i denne filmen er. For den er der, hele tiden. Om vi ser den er en annen sak.

4.5 2 vurderinger
Vurdering

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet