Vi har nylig hatt stortingsvalg, og vi slår oss på brystet med at vi har et så mye bedre valgsystem enn amerikanerne og britene. Det er en grunn til at våre enmannskretser i sin tid ble avskaffet og aldri er gjeninnført. Som om det skulle være så saliggjørende at det er en grunn til noe. Det var også en grunn til at RMS Titanic gikk ned.
I det nylig avviklede stortingsvalget hadde vi ni stortingspartier å velge mellom. Nå kom også en alternativ liste inn i tillegg fra Finnmark. I USA er hovedregelen at det er to store partier å velge mellom. Valgordningen gjør at alternativene faller utenfor i enda større grad enn hos oss.
Hva ga disse valgmulighetene oss? Mange sier at velgerne tydelig valgte å gå kraftig til venstre. Men det var kun såvidt over 16 prosent av velgerne som stemte på SV, MdG og Rødt. Tyngdepunktet ligger til høyre for Arbeiderpartiet, og det teoretiske regjeringsalternativet Senterpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har flertall i det nye Stortinget.
Med hestehandel og av hensyn til at Arbeiderpartiet ikke skal lekke for mye til venstre ved neste valg kan selvsagt de tre partiene til venstre for det som nå ser ut til å bli regjeringskonstellasjonen, få innrømmelser. Dette gjelder kanskje spesielt gjennom at Senterpartiet kan selge seg til de mer venstreradikale ved å få distriktspolitiske gjennomslag.
Det er ikke store forskjeller i norsk politikk. Dette gjelder spesielt mellom de to store styringspartiene. I retorikken kan de gå i tottene på hverandre, men i den praktiske politikken er det enda mindre forskjeller. Det står mellom en blokk som mener at en esende offentlig sektor ikke er bærekraftig, men likefullt eser samme sektor, og en blokk som mener at en stor offentlig sektor ikke er noe problem.
Vi får en suppe i sentrum.
Man kunne kanskje ønske seg et regime betydelig lenger til venstre, slik at man får det unnagjort og folk får øynene opp for den stadig esende offentlige sektors manglende bærekraft, istedenfor en langpining med henvisning til den mytiske frosken som lar seg koke. Men skadevirkningene er reelle konsekvenser for virkelige mennesker.
Så vi får vel håpe at tilstrekkelig mange og de riktige menneskene i tide ser lyset og innser den manglende bærekraft i den retningen vi er på vei – på tross av staters i alminnelighet og demokratiers i særdeleshet tendenser til å utvide statens makt og omfang.
I vårt system synes det enklere å etablere partier som er alternativer til den etablerte politiske makten. Men i det amerikanske systemet ser vi eksempler på at alternative stemmer på kant med partiledelsen har nådd frem i politikken ved å være populære i sin valgkrets. Det er ikke gitt at vårt system alltid er det beste for de alternative stemmenes representasjon i de folkevalgte forsamlinger.
Og hvor mye større muligheter har egentlig folket i vårt system til å påvirke retningen? Vi bør kanskje slå oss litt mindre på brystet?
