Debatt

Hvordan ville pandemien sett ut med privat helsevesen?


Helsa er det viktigste vi har, så hvorfor i all verden har vi overlatt ansvaret for den til staten? Statlige systemer har vist seg å svikte når du trenger dem mest. På et tidspunkt vil det dukke opp et reelt privat helsevesen i et eller annet land. Det landet kan se frem til å ønske meg velkommen, forhåpentligvis i god tid før neste pandemi!

Bildet er tatt av Elena Borisova fra Pixabay

I nesten alle land har staten ansvaret for folks helse. Det betyr en kalkulert underkapasitet og rask panikk når noe uventet skjer, som en pandemi. Privat helsevesen er noe som i dag har få tilhengere, hovedsakelig fordi «private» helsetjenester aldri er blitt fristilt fra statlig styring. Men det kan tvinge seg frem. Og bonus kan bli at neste pandemi blir bedre enn denne.

Man legger merke til at ulike lands myndigheter har en veldig lik tilnærming til koronaviruset. Det vil si drakoniske tiltak. Er det fordi de snakker sammen og legger planer? Trolig ikke, det er nok mest fordi stort sett alle land (med 14 unntak, ifølge Wikipedia) har en statlig basert finansiering av helsevesenet. Dødstallene i pandemien er ille. Noe annet som er ille er at pandemien har fratatt folk basale rettigheter til å bevege seg fritt, samt gjort at private virksomheter ikke kan holde åpent og tjene penger.

Myndigheter verden rundt har vært i konstant panikk, og vedtatt et utall av tiltak med kun noen dager eller timers varsel. Folk behandles som barn, istedenfor som voksne med rett til å velge sin egen risikoprofil i livet.

Hva om det offentlige var fritatt ansvaret for folks helse?

Staten kunne forholdt seg logisk til data og hatt et mer langsiktig syn. De ville fortsatt hatt myndighet til å stenge ned landets grenser, men ut over det kunne de slappet litt mer av og tenkt seg om to ganger før de fratok folk det man for inntil halvannet år siden antok at var standard menneskerettigheter.

Nordmenn i Thailand, som meg, har en idé om hvordan private helsetjenester fungerer. Her kan man valse inn på et hvilket som helst privat sykehus og bli mottatt med åpne armer og få behandling umiddelbart. Man kan også kjøpe tjenester som jevnlige check-ups, som er viktig, men som offentlig helsevesen gjerne ikke tilbyr. Dette kalles kapitalisme. Det er den beste mekanismen vi kjenner til for å håndtere tilbud og etterspørsel. Offentlig virksomhet er ikke godt egnet til å håndtere endringer i etterspørsel.

Den virkelige katastrofen med statlige systemer er at de svikter når du trenger dem mest.

Så er jo privat helsevesen dyrt. Det er hovedanklagen. Men hvorfor er det dyrt? Årsaken er at det kun er et fåtall aktører som klarer å få alle tillatelser fra myndighetene for å åpne et sykehus. Med liten konkurranse kan de ta seg godt betalt. Hva om markedet til private sykehus var hele befolkningen? Da ville man se helt andre forhold og priser.

Hva med kvaliteten på private sykehus? Hvis staten kunne holde fingrene av fatet vil det over natten dukke opp løsninger for å sikre kvaliteten, drevet av kundenes ønske om en høy standard, det være seg sertifiseringsordninger eller andre systemer. Det er ikke nødvendig at staten bestemmer hvem som kan få opprette sykehus. Sykehus av dårlig kvalitet vil uansett ikke ha en sjanse til å overleve når folk deler sine opplevelser online.

Med et privat helsevesen ligger det an til en betydelig overkapasitet. Det er nemlig ikke noe krav om hundre prosent belegg før et privat sykehus har et solid overskudd. 30–50 prosent belegg holder lenge. Den ekstra kapasiteten ville vært til uvurderlig hjelp under pandemien. Og private virksomheter ville også raskt kastet seg rundt og tilpasset sengeplassene til Covid-19. Mye raskere enn offentlige myndigheter.

Det klassiske motargumentet

Men mange har jo ikke råd til behandling på private sykehus, er motargumentet. Det stemmer, men det er situasjonen i dag. Hvis staten trakk seg ut av sykehusvirksomheten, vil markedet bli snudd på hodet. For det første vil folk ha mer penger om hendene, siden skatten vil måtte bli redusert. For det andre vil det dukke opp skreddersydde forsikringsordninger hvor folk kan velge hva slags dekning de skal ha. Noen vil velge dekning kun for alvorlige hendelser, som vil redusere forsikringspremien betydelig. For det tredje vil det dukke opp spareordninger i bankene hvor man kan sette av penger til egen helse, med gunstige vilkår.

Det vil også dukke opp private initiativ hvor medlemmer av en gruppe (f.eks. lokale yrkesgrupper) lager forsikringsordninger for gjensidig nytte… uten det dyre prispåslaget fra forsikringsselskaper. Dette var utbredt i tidligere tider f.eks. i USA, hvor folk garanterte for hverandres helseutgifter.

Men det vil fortsatt være folk som enten ikke har tenkt langsiktig, ikke er medlem av noen gruppe, eller rett og slett er gått tom for penger. Hva med disse?

Disse vil kunne få behandling på sykehus finansiert via veldedighet. Det er en mye givervilje blant velstående folk, og behandling for fattige folk uten adgang til sykehus vil havne høyt på lista. Til sist kan selvsagt staten ha en nødløsning hvor folk uten midler kan få støtte til behandling på sykehus. Eller støtte til folk som rammes av sjeldne sykdommer som krever dyr behandling som ikke er dekket av forsikring. Ja, selvsagt kan staten velge å ta seg av helsen til de som foretrekker det. Men de må da gi betydelig skattelette til de som velger å ta ansvar for egen helse via egen lommebok!

De fleste typer helsebehandling er i utgangspunktet ikke spesielt dyre. I USA finnes det nå private klinikker og små sykehus som kun gir behandling mot kontant betaling. Man eliminerer alt papirarbeid og kontakt med myndigheter og forsikringsselskaper. Det har vist seg å gi en stor reduksjon i kostnadene.

En konstruert flaskehals i helsesystemet

Helsetjenester i dag er dyrt blant annet fordi myndighetene fører streng kontroll med hvem som kan få bli lege, og i samarbeid med legenes fagforeninger holder antallet leger kunstig lavt. Dette har vært et anklagepunkt lenge, men ingen har klart å bryte legeforeningenes makt. Dette systemet fungerer dårlig under normale tilstander, og enda verre under en pandemi. Den virkelige katastrofen med statlige systemer er at de svikter når du trenger dem mest.

Bildet er tatt av Edgar Curious fra Pixabay

Det er ikke nødvendigvis snakk om mange ganger i livet, men de få gangene er det ekstremt viktig med rask hjelp. Det gjelder f.eks. når man havner i en juridisk knipe og må inn i rettsvesenet. Der tar det måneder og år før noe blir gjort, og livet blir satt på vent eller totalt ødelagt for de som rammes.

Samme når man blir syk. Når man virkelig trenger hjelp, blir man isteden sendt hit og dit til utredninger og må deretter vente i uker og måneder på behandling. Dette er helt uakseptabelt, spesielt i et så rikt land som Norge. Det juridiske systemet er det dessverre ingen andre enn staten som kan drive, men det er ingen grunn til at de også må drive helsevesenet.

Folk som har betalt skyhøye skatter et helt yrkesliv blir altså stående med lua i hånda for å motta helsetjenester fra staten. Akkurat som om helsetjenester er noe tilnærmet uoppnåelig som man må be pent om.

Folk er blitt vant til offentlig helsevesen og er engstelig for andre løsninger. Det er ikke noe som vil snu over natta, med mindre det dukker opp en krise. Denne krisen heter Eldrebølgen, og rammer etter hvert mange land. Det blir rett og slett ikke nok offentlige helsetjenester.

Det private helsevesenet kan tvinge seg frem

I Norge er det etter det jeg vet kun partiet Liberalistene som vil avskaffe det offentlige helsevesenet. Det er «bred politisk enighet» om velferdsstaten, hvor helsevesenet er en viktig brikke. Samtidig virker det å være overraskende stor oppslutning om å legge ned oljenæringen og samtidig bruke store summer på klimatiltak i inn- og utland.

Det vil gi et fattig Norge om ikke mange år. Et Norge med en gedigen eldrebølge i tillegg. Da har man ikke lenger råd til et godt offentlig helsevesen – enten man vil eller ei – så privat helse kan tvinge seg frem uansett. Og ja, det er etter hvert en god del nordmenn som unngår køene via behandling på private institusjoner i inn- og utland. Men dette er svindyrt, og stort sett kun forbeholdt folk med viktige jobber hvor arbeidsgiver betaler for gildet. Den situasjonen forteller lite om hvordan forholdene ville vært hvis all helse var privat.

Når jeg sier PRIVAT, så mener jeg altså at staten må HELT UT av beslutningsprosessen for folks helse. Glem alt partiet Høyre har sagt og gjort nå det gjelder «privatisering» av offentlig virksomhet. Den modellen gjør bare vondt verre, for staten slipper aldri taket, og «privatisert» virksomhet blir bare en dårlig halvstatlig løsning, hvor mellompersoner beriker seg basert på kontakt med ulike myndigheter og man må drive dyr lobbyvirksomhet for å få alle nødvendige tillatelser.

Det er da også årsaken til at privatisering, inkludert private helsetjenester, har fått et dårlig ord på seg. Det har nemlig aldri dreid seg om reell privatisering.

På et tidspunkt vil det dukke opp et reelt privat helsevesen i et eller annet land. La oss følge med å se hvilken statsleder som er så fremsynt at han vil fraskrive seg makt over denne svære sektoren og la hvem som helst få åpne et sykehus. Det landet vil oppleve en sjokkbølge av rimelige og gode helsetjenester uten køståing. Det blir den store revolusjonen. En gang i fremtiden.

Og jeg vil flytte til det landet – forhåpentligvis i tide før neste pandemi, for jeg tør ikke tenke på hva slags virustiltak myndigheter vil finne på hvis det dukker opp et farligere virus enn dagens. Man bør kunne være forberedt på å bli sperret inne i boligen din 24 timer i døgnet på ubestemt tid –enten du bor i et presumptivt utviklet land som Norge, eller i verste fall Australia, eller i et halvveis militært diktatur som jeg gjør.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet