Kommentar

Hvordan blir vi kvitt kommunitarismen?

Kommunitarisme er ifølge filosof Lars Svendsen en politisk teori som tar utgangspunkt i at den grunnleggende sosiale enheten, er lokalt forankrede grupper. Begrepet kommer fra det engelske order community og må ikke forveksles med kommunisme. Det er tegn til at kommunitarismen står sterkt i Norge, ettersom den vektlegger større fellesskap bestående av mennesker med felles kultur og historie innenfor et geografisk område.

Felles symbolsystem er et av elementene for fellesskapsfølelsen. Foto: Kigsz / CC BY-SA 4.0

Kommunitarisme trenger ikke bety statsautoritære grep og aktiv undertrykkelse av individet, men det er verdt å merke seg at de fleste kommunitarister er verdikonservative og mener at individets frihet oppstår innenfor rammene av et allerede etablert fellesskap. Dette synet setter utviklingen til noe annet en kommunitarisme i skvis, ettersom en «gjengs oppfatning» av hvordan ting bør og skal være er en del av det kulturelle fellesskapet, og noe man ikke skal rokke ved. For å trekke samfunnet i en mer frihetlig retning så må d få store fellesskapene deles opp i mange små, noe som er mulig å få til så lenge nordmenn flest blir opplyst om at norsk kultur er mye mer mangfoldig og splittet i dag enn for 30 år siden. Splittelse blir gjerne ansett som noe negativt, men er det negativt at eksempelvis et ungdomskorps med 30 medlemmer heller splitter seg opp i mindre band som driver med forksjellige sjangere som bandmedlemmene liker bedre?

Fellesskapsfølelsen som samfunnslim

Hvis man betrakter påstanden om at et nasjonalt fellesskap er nødvendig for å forhindre at samfunnet revner og at man ender opp med kaos og borgerkrig, så er det en ganske at sosial konservatisme og kommunitarisme henger sammen. Langs hele det norske politiske landskapet anser man individets rett til fri utfoldelse som et underordnet behov sammenlignet med behovet for å opprettholde fellesskapsfølelsen. Ofte kommunsieres også frihet som et nødvendig onde, og ikke noe vi egentlig synes noe om. Et typisk eksempel er statens syn på Vinmonopolet som nødvendig for at folk skal få små menger sprit for å hindre at mafiaen dekker etterspørselen og kontrollerer markedet. Det realistiske alternativet til Vinmonopolet er selvsagt at alkohol forbys, at man skal selge sprit på Rema 1000 slik som i Danmark er en helt fjærn tanke og ikke en gang en del av den offentlige debatten.

Kommunitarisme er typisk ansett å stå i motsetning til den kulturelt-
og økonomisk liberale individualismen. Foto: Thane / CC BY-SA 4.0

Ifølge McMillan & Chavis (1986) så er det fem grunnleggende elementer som inngår i felleskapsfølelsen:

  • Grenser
  • Følelsesmessig trygghet
  • Tilhørighet og gjenkjennelighet
  • Dedikasjon
  • Felles symbolsystem

Kommunitarismen truer ikke bare samfunnets evne til å gjøre kulturelle fremskritt for mer personlig frihet, fort tankegangen truer nemlig også forholdet vårt til resten av verden. I motsetning til filosofien bak kosmopolitisme, hvor man anser landegrenser som lite legitime for å begrense menneskets mulighet til å søke lykken, så hevder kommunitaristen Micheal Waltzer i boken Spheres of Justice (1983) at et land har rett til å forsvare kulturen sin og har derfor ingen plikt til å ta ta imot mennesker med andre verdier.

Det er lett å assosisere kommunitarismen til sosialisme og kommunisme, ettersom det er en kollektivistisk retning hvor gårsdagens fellesskap skal sette begrensninger for morgendagens løsninger. Likevel er norsk høyreside på ingen måte fri for kommunitarisme med sine sporadiske innslag av kristne rammeverdier, tradisjon som felles indentitetsbygger og sosial konservatisme som felleskapets beskyttelse mot individuell uansvarlighet.

Kosmopolitiske individualister har noe å lære av kommunitarister

Til tross for at vi bor i et av verdens rikeste og tryggeste land, så kommer det stadig vekk forslag til hvordan vi kan gjøre fellesskapet enda tryggere redusere hensynsløse egoister sitt handlingsrom. I de fleste tilfeller er kostnaden for en reduksjon i individuell frihet for alle, men ettersom vurderingen er kvalitativ og ikke kvantitativ så vil skademinimeringen seire. Et nokså aktuelt eksempel er den håpløse debatten om elsparkesykler som foregikk i sommer, hvor en blind dame som snublet i elsparkesykkel og brakk nakken ble brukt aktivt som sårt solidaritetspunkt for å påvirke samfunnsholdningene til å mene at kjøretøyene måtte fjernes. Et annet eksempel er motorvei som er designet for 10-20% høyere fart enn det som maksimalt tillates i Norge. Antakelig er argumentet at noen flere vil dø i trafikken hvert år dersom det blir tillatt med høyere fart, altså en prosentvis økning fra våre forsvinnende få 100 dødsfall i trafikken per år. Med såpass få dødsfall og samtidig såpass høyt potensiale for effektivisering, så skulle man kanskje tro at en god kommunitarist vil rettferdiggjøre fartsøkningen nettopp av hensyn til fellesskapet? Men kommunitaristen er mest opptatt av trygghet i fellesskapet og ønsker ikke å ta noe risiko.

Vi kan vel si at kommunitaristene på mange måter har lykkes bedre enn individualistene i å bevege den rådende samfunnsfilosofien i morderne tid. De spiller på folks behov for moderat sosial- eller økonomisk trygghet og overdriver risikobildet helt bevisst. De er også i mange tilfeller flinke på å organisere seg, og små nesten irrelevante demonstrasjoner får medieomtale og utvikler seg raskt etter en illusjon om flertall. Liberalere kan lære av kommunitaristenes organisasjonsiver og stunt for å skape blest rundt sin sak. Samtidig mangler det politiske stemmer som har et edruelig forhold til risiko, selv på fellesskapets regning. På det europeiske kontinentet finnes det massevis av eksempler på gjennomført politikk som både er liberal, etisk forsvarlig og helt udramatisk for fellesskapet.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet