Det eksisterer en illusjon om staten som god og moralsk, og som en motsats til det profitthungrige næringslivet. Demokratisk kontroll over fellesressursene er en populært tanke hos store deler av venstresiden. Alt dette må imidlertid styres og kontrolleres av politikere, og da rakner idyllen.
Siv Jensen har utgitt sine memoarer og de illustrerer et viktig poeng. Både i omtalen hos NRK og VG synliggjøres det hvor mye hun misliker Carl I. Hagen. Det er kraftig kost. En person hun tidligere har omtalt som et stort idol, uovertruffent dyktig og et slags geni. 1
Hva er det som har skjedd? Det som har skjedd er rett og slett at det tidligere var i Siv Jensens interesse å være uærlig om hennes syn på Carl I. Hagen. Nå ønsker hun å være ærlig. Hun er jo ikke politiker lenger.
Dette er en del av politikken. En svært sentral del av politikken. Mennesker liker ikke ærlighet. De liker falskhet. Hvis du skal lykkes i et parti, så må du i hvert fall unnlate å fortelle sannheten. Ofte er en løgn enda bedre. Det gir venner. Det gir gjennomslag. Det unnlater å gi deg flere og bitrere fiender enn nødvendig.
Legg merke til mangelen på forargelse overfor Siv Jensen fordi hun har holdt inne i seg det hun egentlig mener om Hagen. Journalister og andre politikere forstår at det er slik det er. Hadde hun tatt dette oppgjør for 3, 5 eller 10 år siden, hadde det blitt et helvete. For henne og innad i partiet.
Douglas Adams er opphavet til dette sitatet som er relevant i denne sammenhengen: «Anyone who is capable of getting themselves made President should on no account be allowed to do the job.«
Jeg tenker ganske ofte på dette klippet fra det amerikanske presidentvalget i 2016:
Dette ødela Gary Johnsons kampanje og brukes regelmessig til å gjøre narr av ham og Libertarian Party. Ja, han viste kunnskapsløshet, men det er ikke det som er poenget her. Han avslørte en mye mer dødelig synd. Han var ærlig og innrømmet at han ikke visste hva Aleppo var. Hvis han derimot hadde vært uærlig og begynt å snakke om noe annet, ville hans karriere vært reddet.
Uærligheten er ikke et norsk fenomen. Det er selvsagt ikke et fenomen i kun Fremskrittpartiet. Feighet og uærlighet er sentralt for å ikke skaffe seg fiender. Ofte sier man ikke noe løgnaktig, men man unnlater å si det som faktisk kreves.
Det politiske poenget i denne sammenhengen er at dette undergraver tanken om at politikk er særlig moralsk og at politikerne er spesielt gode mennesker som er bedre enn oss andre til å ta beslutninger. Slik er det ikke. Slike blir i hvert fall ikke valgt. Politikk er skittent maktspill, og det er en god grunn til å ønske mindre politikk og mer privat.
1) Jeg har ikke lest boken, så jeg baserer meg på det som står i omtalene. Dette er imidlertid mindre relevant for mitt poeng.
