Kommentar

Konservativ og ufri skolepolitikk

Kunnskapsministeren har stoppet godkjenningen av alle nye privatskoler. Grunnen er enkel. Regjeringen ønsker et offentlig skolemonopol. Det er viktig for politikerne å ha «demokratisk» kontroll på opplæringen av alle unge mennesker. Alle skal lære like lite eller like mye. Det skal skje på den samme måten.

Offentlig sektor er konservativ. Ting skjer slik det alltid har skjedd. Offentlige monopoler er ikke særlig gode på nyvinning og endring. Det hjelper litt når de er truet av private aktører, men det er stort sett hos de private at det nye skjer.

Bortsett fra litt mer data, har det skjedd lite i skolen de siste hundre årene. Fagene er stort sett de samme. Metodene endrer seg lite.

Vi får den tradisjonelle motstanden fra Høyre mot at nye skoler ikke skal godkjennes. De understreker imidlertid hvor lite frihet private skoler har. Og ser på det som et gode.

Hva da med de private skolene? Og her kommer artikkelens hovedpoeng. Disse vil neppe protestere særlig på regjeringens politikk. De ønsker selvsagt ikke konkurranse fra flere nye private skoler. De trives med å være det eneste alternativet til den trauste offentlige skolen, uten at nye aktører kommer inn på det markedet.

Eksisterende privat næringsliv er ofte også konservativt og vil helst slippe å måtte forholde seg til brysomme nye skoler som kommer med nye og bedre løsninger. Selvsagt er det unntak. Mange private skoleeiere er mer radikale enn den offentlige skolen som de ønsket å skape et alternativ til. Mange tror nok på sitt eget produkt til at de ikke frykter nye skoler. Tendensen er der imidlertid uansett.

Dessuten har de intet å tjene på å legge seg ut med de politiske myndighetene. Det er bedre å sitte stille og være lydige. De er nemlig avhengige av politikernes velvilje. For det vi snakker om her er neppe helt private skoler. Når journalister skriver om private skoler, handler det så godt som alltid om privateide friskoler. De er avhengige av offentlige læreplaner, offentlige penger og godviljen til byråkrater og politikerne. Selvsagt tirrer de ikke politikere som egentlig ikke liker dem.

På den måten sikrer de sin egen eksistens. Resultatet er en konservativ skole som er slik den alltid har vært. Det passer jo de fleste. Lærerne liker ikke endring. Høyre kan skryte av at de vil godkjenne flere privatskoler enn Arbeiderpartiet. Arbeiderpartiet kan glede sine kjernegrupper med at ingen nye skoler. Kristelig Folkeparti får sine kristne skoler og Senterpartiet beholder sine distriktsskoler. Ytterste venstre kan sende sine barn på alternative Steinerskoler samtidig som de er mot alle privatskoler.

Den store taperen er elevene. Alle de elevene som sitter fast i en offentlig skole. I et klasserom. 5 dager i uken. Først i 10 år. Så tre år til. Slik deres foreldre gjorde. Og deres foreldre gjorde før dem. Og deres foreldre gjorde før dem.

Og 20 prosent av norske elever kan ikke lese og skrive ordentlig når de er ferdige i grunnskolen. Og på eksamen i matematikk i 2015 var det omtrent 25% av elevene som ikke klarte å regne ut 102 · 98.

Løsningen til regjeringen er å satse «på en sterkere offentlig fellesskole for alle.» Slik som regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det. Og regjeringen før det.

«Galskap er å gjøre det samme om og om igjen og forvente et annet resultat»
– Albert Einstein

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet