Magasin

Rottejegeren av Max Manus

Aslak Nore har skrevet en helt nødvendig innledning, som plasserer utgivelsen (2021) og manuset (1948) inn i sin rette sammenheng. Uten innledningen ville Rottejegeren vært en kuriositet.

Max Manus var en del av Oslogjengen, en krigshelt som utførte spektakulære sabotasjeaksjoner mot den tyske okkupasjonsmakten under 2.verdenskrig. Efter krigen utgav han Det vil helst gå godt (1945) og Det blir alvor (1946). Bøkene ble en kjempesuksess, og heltestatusen var etablert.

Rottejegeren er sannsynligvis skrevet i 1948, og forteller en annen historie. Som det står på bokens vaskeseddel: «De forsøker å finne kjærligheten og sin plass i samfunnet, men døyver de vonde minnene fra krigen på forskjellige måter.» Hovedpersonen Freddy har en livshistorie mye lik forfatterens egen. Selv om Manus ikke var en rottejeger. En rottejeger var en som under krigen stod for likvidasjoner av okkupasjonsmaktens lakeier i Norge.

Max Manus forfattet romanen Rottejegeren.
Max Manus forfattet romanen Rottejegeren.

Heltenes skyggeside – minner, samvittighet, nerver og fyll

Det er baksiden av medaljen Max Manus skriver om i Rottejegeren. Heltene har vanskelig for å finne seg til rette i fredens Norge, preget av nøysomhet, samhold og gjenoppbygging. Krigsveteranene sliter med å finne sin plass. Det er lett å forestille seg at dialogene mellom personene i boken faktisk fant sted blant nordmenn i efterkrigstiden. Temaene er landssvikoppgjøret, boligmangel, problemene med å finne jobb, småkongene i byråkratiet, og alle hjemme som skrøt på seg å nesten ha havnet i okkupantenes fengsler og torturkamre.

Jeg lar meg ikke engasjere så sterkt av teksten, selv om noen av temaene fortsatt er gjenstand for debatt 75 år senere; hvorfor ble vanlige NS-medlemmer dømt for medlemskap, mens folk som jobbet for okkupasjonsmakten ikke fikk noen straff? Hvorfor var det så mange benådninger av landssvikdømte? Sjargongen i boken vitner heldigvis om at det har vært en utvikling i omtalen av både kvinner og folk fra og under andre himmelstrøk. Freddy og de andre forsøker å klare seg i efterkrigstidens knapphet, rasjonering og byråkratiske irrganger, mens de sliter med minnene om hva de har vært med på. Ikke alle klarer det like godt. Det er ingen krim, snarere en psykologisk og tildels politisk roman, der frykten for Stalin, en ny krig, okkupasjon og totalitært styre formidles.

Fortsatt hemmelighold om likvidasjoner

I innledningen på 14 sider setter Aslak Nore boken inn i sin rette sammenheng. Nore skriver at det var et spent forhold mellom den norske eksilregjeringen i London og britiske myndigheter. Efter britenes bombing av tungtvannsanlegget på Rjukan sendte den norske regjeringen en skarp protest. Norske liv var viktigst. Viktigere enn å hindre Hitlers regime i å utvikle atomvåpen. Likevel ble det gjennomført likvidasjoner. Arnfinn Moland har kommet til at det ble gjennomført 82 slike, helst mot folk på «lavere nivå». Norske myndigheter var redde for represalier mot sivilbefolkningen. Likvideringen av statspolitisjefen Karl A. Marthinsen i februar 1945 er et godt eksempel. Da ble 34 nordmenn henrettet som hevn.

Nore sammenligner likvideringen av Karl A. Marthinsen med likvidasjonen av Reinhard Heydrich i 1942. Han var arkitekten bak Holocaust, og riksprotektor for det okkuperte Bøhmen og Mähren. Begge ble likvidert av lokale motstandsfolk som var blitt trenet av britene. Represaliene i begge tilfeller var fryktelige. Kontrastene i åpenhet rundt likvideringene er svært store. I Norge fortsetter hemmeligholdet rundt likvideringen av Marthinsen. Det er skrevet bøker og laget filmer om Heydrich. Og hemmeligholdet fortsetter gjennom Riksarkivet, som så sent som i 2008 forlenget taushetsplikten rundt likvidasjonene. Både Milorgs leder og senere statsråd Jens Christian Hauge og Oslogjengens leder Gunnar Sønsteby gikk i graven med sine hemmeligheter.

Det er fortsatt mye uavklart og hemmelighold om Norge og 2.verdenskrig. Marte Michelet har skrevet om jødeforfølgelsene i Hva visste Hjemmefronten (2018). Debatten om boken foregår fortsatt. Synne Correll utgav tidligere i år Likvidasjonen – historien om om holocaust i Norge og jakten på jødenes eiendom om hvordan eiendom og verdier som tilhørte de arresterte jødene ble beslaglagt og spredt for alle vinder. De som overlevet dødsleirene stod økonomisk på bar bakke da de kom tilbake til et fritt Norge. Også fortielsen av kommunistenes deltagelse i motstandskampen er blitt satt søkelys på. Tilslutt ble det reist et eget minnesmerke utenfor Sentralbanestasjonen i Oslo.

Skritt for skritt, år for år avdekkes hemmelighetene fra okkupasjonens dager, men det skjer ikke nødvendigvis til jubel og begeistring over at nye brikker kommer på plass i historiens mosaikk. Snarere kommer det frenetiske motangrep, bagatellisering og fortielse. Tidligere ble slike forsøk på å nyansere og komplettere krigshistorien møtte med skjellsordet revisjonist.

Burde boken vært utgitt?

Temaer fra 2.verdenskrig er fortsatt populært i Norge. Også Rottejegeren. Ville det vært noe poeng å gi ut denne boken av Max Manus, 73 år efter at den ble skrevet, uten Nores innledning? Temaet ville nok vakt oppsikt, både ut fra hvem forfatteren er og forskjellen på denne boken og hans to forrige. Ville det vært viktigere å utgi boken i 1948/49? Ja, åpenbart. Manus ville i kraft av sin status bidratt til å løfte både rottejegernes utfordringer i å leve med sine krigsopplevelser og handlingene de var med på, og hemmeligholdet rundt likvidasjonene, inn i den offentlige debatten. Om hemmeligholdets voktere Jens Chr. Hauge og Gunnar Sønsteby ville maktet å legge lokk på debatten er ikke godt å si. Det blir bare spekulasjoner. Nå er boken viktig først og fremst som et tidsvitne i en tid da de fleste tidsvitner er borte. Siden de fremste vokterne av krigens hemmeligheter også er borte, er sjansen større for å få en mer åpen debatt, og få avdekket det som altfor lenge har vært skjult. Derfor skal Aslak Nore og forlaget ha ros for å gi ut Rottejegeren. Uavhengig av bokens litterære kvaliteter. Det er temaet, forfatteren og konteksten som er viktig, både da boken ble skrevet og nå.

Rottejegeren

Kagge forlag, 2021

Anmeldelser:

NRK

VG

Stavanger Aftenblad

Fra arkivet