Magasin

Myten om at summen av velstand er konstant

Tidskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1994.

Hvordan bli deprimert av fortiden, nåtiden og fremtiden.

Myten om at summen av velstand er konstant er en av libertarianernes gamle fiender. (For enkelthets skyld vil vi nedenfor kalle dette for velstandsmyten). De aller fleste av oss har kategorisk avvist dette i forskjellige sammenhenger, og bokstavelig talt hundrevis av oss har avvist det skriftlig. Jeg vil nå bidra til den store haugen som allerede eksisterer med mitt eget angrep – for dette er ikke en hvilken som helst gammel villfarelse. Dette dreier seg om en villfarelse av epokegjørende betydning, som ikke kan avvises for ofte.

Marxismens melodrama

Essensen i velstandsmyten er påstanden om at velstand ikke kan skapes, bare omfordeles. Sett at du tror på dette. Hva betyr det?

Når du ser på verden, ser du rike mennesker som stadig grabber til seg verdier. De kan ikke ha bidratt til å øke summen av goder totalt, fordi velstand ikke fungerer på den måten. Summen av velstand kan ikke økes. Derfor må disse rike menneskene ha stjålet sine penger fra andre. Det eneste usikre er: Fra hvem?

Karl Marx kom opp med det første store svaret på dette spørsmålet. De rike kapitalistene ble rikere ved å stjele fra sine ansatte, som derfor uunngåelig ble fattigere. (Og til slutt ville arbeiderne, i et fortvilet raseri, gjøre opprør og knuse kapitalistene).

Marx hilste velkommen hver eneste rystelse i form av økonomiske problemer i den siste halvdelen av det nittende århundrede som begynnelsen på slutten for kapitalismen. Han trikset med tall for å forsøke å bevise at til tross for hva det kunne se ut som, ble arbeiderne stadig fattigere, og de ville derfor følgelig stadfeste hans teori med en revolusjon.

I begynnelsen av det tjuende århundrede hadde det blitt umulig å tro på det marxistiske melodramaet. De fattige menneskene i de rike landene ble, til tross for Marxs påstand, stadig litt mindre fattige.

Det kom en revolusjon, som av arvtagerne til den nå døde Marx ble brukt som et argument for at marxismen hadde større innflytelse i verden enn noen gang før. Men denne revolusjonen adlød ikke Marx. Den skjedde i et av de fattige landene, nemlig Russland, og ikke i et av de rike. Hva var det som skjedde? Hvorfor fikk de fattige i de rike landene det stadig bedre i steden for verre, og følgelig ble mindre interessert i å gjøre revolusjon?

Lederen for den russiske revolusjon, Lenin, ga det neste store svaret. Folk i de rike landene ble alle stadig rikere fordi de rike landene stjal fra de fattige landene – fra den “tredje verden”. (Og etterhvert ville den tredje verden i fortvilet raseri gjøre opprør …..).

Så lenge verdens fattige land var veloppdragne nok til å forbli fattige, fremsto det marxist-leninistiske scenarioet som mulig. Men i annen halvdel av det tjuende århundrede hadde noen av de tidligere fattigste landene, særlig Hong-Kong, Taiwan, Singapore og Sør-Korea, begynt å bli rike. Hvordan greide disse asiatiske tigrene – som tilsynelatende ble rike gjennom å sette sammen ting som billige radioer – i hemmelighet å utarme de mest kriserammede områdene rundt Sahara? Var dette forklaringen på verdiøkningen hos de asiatiske tigrene og katastrofene i landene rundt Sahara? Neppe.

Sammenbruddet for det marxistiske melodramas troverdighet fallt i tid sammen med marxismens eget sammenbrudd og fallet til regimer som var bygget opp rundt og rettferdiggjort av den. Det var åpenbart mulig at hele menneskeheten kunne bli rikere. Riktignok var mange mennesker fremdeles forferdelig fattige, men dette fremstod ikke lenger som en uunngåelig skjebne. Fattigdom skyldes feil som ble begått, feil som er typiske for en marxist eller for et marxistisk land. Dersom du ikke tror at det er mulig å skape ny velstand, ville du heller ikke vært særlig bekymret for å miste noe – eller hva? Men om kapitalismen stadig minnet mindre om det melodramaet som først ble beskrevet i det Kommunistiske Manifest, fremstod de land som ble styrt av marxister på en nifs måte stadig mer som dette melodramaet. (Og til slutt i et fortvilet raseri….).

Miljøvern

Er så velstandsmyten nå parkert? Nei, dessverre. Menneskeheten har nå fått seg presentert det neste store svaret på det samme gamle spørsmålet – hvem er de snille og uheldige som de slemme og heldige stjeler fra?

Ja, lyder dette neste store svaret, folk blir stadig rikere. Men vi stjeler alle fra ….. Miljøet, Naturen, Moder jord, Gaia. (Og til slutt, i et fortvilet raseri, vil miljøet gjøre opprør……).

Inntil den dagen hvor det er enighet om at Moder Jord trives som aldri før – og oppfattes som stadig mer variert, med stadig mer overflod, som allestedsnærværende og fruktbar – må vi dele vår sivilisasjon med mennesker som ønsker å følge de samme gamle marxistiske læresetningene, men denne gang med en miljøbegrunnelse. Mange av disse naturvernerne var ofte, og er fremdeles i det skjulte, marxister, og miljøvernengasjementet gir dem en ny unnskyldning for det de har blitt vant til å tro på. Etter å ha forlatt den tidligere offentlige rettferdiggjøring av sine anstrengelser, kan de nå doble den samme gamle innsatsen, mens de arbeider med et nytt mål.

Befolkningskontroll

De som tror på velstandsmyten er selvsagt bekymret for fremtiden. Velstanden er en fast størrelse, så den eneste variablen i menneskeheten er antall munner som skal mettes. “Befolkningseksplosjonen” må stoppes. De mer moderate befolkningskontroll-tilhengerne priser prevensjon og abort, og skremmer oss med pest og krig. De mer aggressive hilser pest velkommen som Moder Jords alternativ til krig, og de aller verste lovpriser pest og krig.

Velstandsmystikerne blir til og med deprimerte av fortiden. De fornekter svunnende sivilisasjoners skaperevne, for eksempel Europa i det nittende århundret, som synes å ha vært meget kreativt. Verdier er umulig å skape, og kan kun omfordeles – for eksempel fra Afrika eller India til Europa.

Teknologisk nyskapning

For velstandsmystikerne er teknologi som en tryllekunst. Riktignok ser det ut som en kanin ble “skapt” oppe i hatten, men kaninen var egentlig der jo hele tiden. Det tryllekunstneren i virkeligheten gjør er å re-organisere ting. Han skaper ikke noe. Alt han gjør er å lure mange mennesker til å tro at han gjør det.

En uutforsket antakelse

Å skaffe statistikk som i en tilstrekkelig målestokk tilsynelatende beviser at verdier virkelig blir skapt i enkelte deler av verden, samtidig som intet blir stjålet fra en annen del av verden, har overhode ingen innflytelse på de grunnleggende oppfatningene til velstands-mystikerne. Slik de oppfatter det så kan enhver form for velstand som synes å oppstå et sted kun forklares ved at de har blitt tatt fra et annet sted. Det er denne konkrete prinsippielle misforståelsen som må angripes, og ikke det antall falske varianter av denne som tilhengerne blir drevet til å skape. Det første svaret til dem som mener at verdier ikke kan skapes er å ganske enkelt si: Jo det kan gjøres.

Grunnen til at et slikt frontalangrep er så effektivt, er at villfarelse om at velstand er en konstant størrelse ikke er blant de oppfatninger som vanligvis blir forklart logisk. Folk som har en stupid oppfatning av kapitalisme, begynner ikke sin argumentasjon med å gjengi myten om at summen-av-verdier-er-konstant som et av sine aksiomer. Mer trolig har de kommet til sine gale konklusjoner om verden og dens påståtte økonomiske problemer ved å konkludere med – uten å ha tenkt gjennom det – at verdier ikke kan skapes. Du kan tvinge dem til å tenke gjennom påstanden bare ved ganske enkelt å si: Velstand kan skapes. Kanskje vil en slik enkel påstand være nok til at de får ordnet opp i sitt eget tankerot der og da.

Du kan ta dem pent i hånden og leie dem gjennom kompliserte og skremmende, ukjente forestillinger som f.eks; vestlig sivilisasjon har ikke helt ødelagt jorden. Fattige mennesker kan blir rikere uten at rike mennesker blir fattige. Fargede mennesker kan også bli rike, så det er ikke nødvendig for alle fargede å ty til abort. Livet er ikke en uendelig Hobbesiansk krig alle mot alle, i kamp om en statisk mengde av livets goder. Amerikanere kan fortsette å spise for mye skrap-mat dersom de ønsker det, for de har ikke stjålet all maten fra India – de har dyrket den selv. Resten av oss kan også dyrke det vi ønsker, så vi behøver heller ikke å sulte. En helt ny verden av nyskapende prestasjoner – fortid, nåtid og fremtid ligger der så snart du har akseptert at verdier kan skapes, og at verdier har blitt skapt, skapes og vil bli skapt i fremtiden – i enda større grad enn i dag.

Velstand kan ødelegges

De som nekter å tro at velstand kan skapes, selv når eksemplene dyttes helt opp i nesen på dem, må håndteres på en noe mer subtil måte. Ikke fortsett å fortell dem om det å skape dersom de nekter å forstå. Gå over til å snakke om ødeleggelse.

Det er selvsagt tåpelig å tro at verdier ikke kan ødelegges – like tåpelig som å tro at de ikke kan skapes. Begge oppfatninger er like dumme. Men anti-kapitalister som nekter å innrømme at kapitalisme gjør det mulig å skape alt, er langt mer villige til å akseptere at den kan være destruktiv. Tross alt regner disse menneskene kapitalisme for å være noe forferdelig ekkelt, og det vil derfor gjøre forferdelig vondt å måtte innrømme at den aldri ødelegger folks bolig eller matvarelager. Og når de sier seg enig i at noe kan tas fra hverandre eller knuses, eller brukes slik at det ikke lenger har noen verdi, så har de tatt et langt skritt mot det å innrømme at andre typer innsats kan bidra til det motsatte av de ovennevnte destruktive prosessene – at ting kan settes sammen fra å være noe verdiløst til å bli noe verdifullt. Det å innrømme at muligheten til å ødelegge eksisterer, er et langt skritt på veien mot å innrømme at det å skape kanskje også er mulig.

På den annen side, dersom verdier kan ødelegges, men ikke skapes – så vil det bety at summen av verdens totale verdier uvergelig blir mindre – hvordan forklarer man da all den kapitalismen vi har sett i det siste. Hvordan kan det ha seg at rike, hvite mennesker fremdeles får tre måltider mat hver dag? Fører ikke det å konsumere et måltid til at summen av verdier i verden reduseres i størrelsesorden et måltid? Hvor kommer alt sammen fra? Der verdier kommer fra: Fra mennesker som skaper dem.

Jeg forstår at alt dette virker temmelig selvfølgelig for mange av mine lesere, men jeg prøver å forklare hvordan man kan dunke forstand inn i hodene på ekstremt stupide mennesker.

Mønstre er ikke urørlighet

Dersom velstandsmyten virkelig er en villfarelse, hva er grunnen til at så mange mennesker ikke ser det? En del av svaret er at mennesker blander sammen to ting; På den ene siden en tilstand hvor det er tilnærmet balanse mellom det tempo velstand skapes i og det tempo som den konsumeres eller ødelegges i. På den andre siden, en tilstand hvor velstand hverken skapes, forbrukes eller ødelegges.

Dette er den samme logiske feilen som man gjør når man ser på vann som kommer ut av springen og forsvinner ned i sluket, og forveksler dette med det å tro at den uforanderlige formen på vannstrømmen ut av kranen beviser at vannet i seg selv ikke beveger seg.

Heldige mennesker, som det nå finnes ganske mange av i verden, er definisjonsmessig vokst opp i økonomiske omstendigheter som på mange måter ligner på vannkranen. Over hele verden skaper folk velstand, og ser den forsvinne inn i munnen på sine barn og inn i avdrag på huslånet. Til tross for dette greier de å holde sin egen økonomi i balanse uten store problemer. De bortskjemte barna ser denne balansen, og vokser opp med oppfatningen av at dette er et naturgitt fenomen – slik som en innsjø eller et fjell. Dersom slike barn får en jobb hvor noen, eksempelvis staten, fremskaffer de nødvendige ressursene uten noe diskusjon, kan denne illusjonen om naturlig balanse ubesudlet av skapende krefter, feste seg.

“Naturlig balanse” høres så hyggelig ut. Men dersom de som vokser opp og tror på en slik balanse ser at den trues, uten at de har noen kunnskap om kreativiteten som skaper og opprettholder en slik balanse, vil de bli besatt av truslen om katastrofe. De vil føle det som om ting bare kan bli verre. All balanse vil synes skjør. De vil se farer rundt hvert hjørne de må runde på sin reise gjennom livet.

Mennesker har opplevd en mer stressende, mindre bortskjemt barndom, der foreldrenes kamp for å få endene til å møtes var mer tydelig. De vokser opp med en forståelse av at slike anstrengelser alltid har vært nødvendig, og at de ofte, om ikke bestandig (for verdier kan forsvinne), gir seg utslag i nyskapning. De vil derfor lettere forstå økonomiske sannheter og grunnlaget for optimisme.

Påtvunget balanse

Etter å ha blitt vant til å leve et liv i “balanse”, vil en heldig person – eller en bortskjemt og uvitende person, avhengig av hvordan du se det – ha en tendens til å foretrekke den politiske oppfatningen som foreviger den “balansen” han har blitt vant med. Han vil være konservativ. Han vil støtte lover som forbyr de typer endringer som ofte henger sammen med nyskapning. Han vil være mot det rotet og den mulige konflikten som ofte følger av nye måter å gjøre ting på. Han vil kjempe for at alt skal være slik det er i dag og bør være for all fremtid, fordi dette for ham synes som en enkel, uendelige letthet.

Dersom disse “heldige” personene vinner, og undertrykker alt som er fremtidsrettet for å verne om sin statiske, obligatoriske idyll, vil noe som kan synes som en “summen av velstand er konstant”-verden bli skapt. De heldige menneskene vil eie det som regnes som den aksepterte form for kapital og vil tillate avkastning av denne kapitalen kun gjennom et begrenset antall metoder fastsatt ved lov. Så fremt de ikke ubetenktsomt setter sine penger over styr, vil de klare seg godt. Men alle forsøk på å bygge opp nye former for kapital, eller på å skaffe seg avkastning på nåværende eller nylig opptjent kapital på nye måter, vil bli undertrykket, gjennom lovverk som forbyr tekniske nyvinninger og gjennom skattlegging som vil hindre fattige mennesker å spare nok av egen inntekt til å skape ny kapital som de kan investere i nye prosjekter.

Du kan finne denne typen politisk påtvunget balanse omtrent overalt i verden i dag uansett hvor du vender deg, men det er mye mer gjennomført noen steder enn andre. Så lenge “balansen” opprettholdes, vil folk oppleve verden som en konkurranse om en fast mengde. Dersom landbruk bare kan drives på én lovmessig beskrevet måte, er jorden absolutt begrenset, i den forstand at du kun kan få en viss mengde avkastning pr. år fra et bestemt landareal. Og dersom det å drive landbruk er det eneste som er tillatt, betyr det at den eneste måten å bli rik på er å finne måter å skaffe seg jord fra andre jordeiere, og derved bli en jordeier selv. Dersom de rike i en slik verden skal bli rikere, må visselig de fattige bli fattigere – og dersom de fattige skal bli rike, vil de rike naturligvis måtte bli fattige.

Men disse heldige menneskene som lever balanserte liv er ikke egentlig særlig heldige, for andre steder hvor balanse er mindre etterspurt, øker nyskapning og kreativitet langt raskere. Livet på disse ubalanserte stedene blir raskt bedre for alle. Snart vil det flomme over av tilbud fra fremmede steder til de uheldige innbyggerne på de balanserte stedene, tilbud som disse frustrerte og bitre innbyggerne vil være ivrige etter å akseptere og som deres herrer vil ha problemer med å hindre dem i. Nok en gang vil det bli en nullsum krig om hvordan fremtiden skal være. Så langt som den ene siden vinner, vil den andre siden uunngåelig tape. For noen vil det se ut som om velstandsmyten blir bekreftet, til tross for at det var de slemme utlendingenes gode evner og det at vulgære innfødte begynte å skape velstand som forårsaket alle problemene.

Ikke-fornybare ressurser

Dersom du er fast bestemt på å tro at velstand er en fast størrelse og ikke kan skapes, vil du være spesielt interessert i å snakke om mineraler, for det er riktig at det for øyeblikket kun finnes et visst antall kopper-atomer på denne planeten. Men velstand, for å være velstand, må kunne brukes til noe. Det å hente kopper i en meget uren form flere tusen meter under bakken, og ta dette opp til overflaten i en langt renere form er i seg selv en måte å skape velstand. Det samme er det å finne frem til nye måter å lage elektriske kabler på, hvor det brukes mindre kopper og mer av noe som er billigere. Og det å finne rimeligere måter å utvinne kopper fra søppeldynger. Som en meget klok økonom sa, det finnes ingen mangler, det finnes kun priser. Dersom du lar markedet fungere, så vil enhver stopp i tilgangen på kopper føre til at kopperprisen stiger, og at letingen etter mer kopper og etter nye måter å klare seg med mindre mengder kopper på vil blir intensivert. Slutt på det problemet.

Den eneste alvorlige bekymringen er at de som tror på velstandsmyten i et forsøk på å bevare “balansen” et eller annet sted – som oftes i egen bakgård – vil fryse prisen på en eller annen ressurs på et nivå langt under markedsverdien og derved forårsake et overforbruk av denne ressursen og for liten tilgang. Så vil de si; Se, hva var det vi sa, denne ressursen er på god vei til å forsvinne! Men på tross av dette, alle profetier om den umiddelbart forestående slutten på jordas begrensede ressurser er humbug og kan sees helt bort fra.

Et ganske nytt bevis for dette er at prisen på de av jordas ressurser som regnes for sjeldne eller i ferd med å ta slutt, slik som olje og metaller, har sunket de siste årene, noe som indikerer en tilførsel av disse til forbruk har blitt mer rikelig. Når en velstandsmystiker er ferdig med å klage på hvordan kapitalismen sløser med verdens ressurser, er han troendes til å si at kapitalismen i virkeligheten er mindre interessert i å legge beslag på naturressurser i de land som fremdeles er fattige enn den burde være. Men svaret er ikke at prisen på kopper burde vært fastsatt på et kunstig høyt nivå. Det vil kun skape et svart marked med billigere kopper og unødvendige anstrengelse for å bruke mindre kopper. Dersom noen land prøver å holde kopperprisen i fattige land på et høyt nivå gjennom å kjøpe kopper for en høy pris og selge den til oss andre til en lavere pris, noe som vil koste en formue, vil det utløse en unødvendig leting etter mer kopper, og i sin tur skape et kopperfjell. Den riktige løsningen for de fattige landene som i dag er meget avhengig av prisen på noen få naturressurser, er å bevege seg mot andre former for verdiskapning og på den måten sikre sine nasjonalformuer – noe de nå heldigvis prøver å gjøre.

En fremtidig hodepine for fattige land som kun har kopper å selge, og for alle dem som foretrekker å tro at verdens kopperforekomster er i ferd med å forsvinne, er at forskere snart vil finne frem til måter å skape andre atomer om til kopperatomer på. Ikke at dette vil endre ting noe særlig. Det vil ta noe tid å få etablert den middelalderske drømmen om alkemi som en seriøs vitenskap, men det finnes allerede forbløffende, nye alkemistiske bedrifter som allerede nå skaper skitt om til materiale som er langt mer fantastisk en vanlig kopper.

De samme tankene kan man gjøre seg i forbindelse med den enda dummere oppfatningen om at det vil bli en mangel på energi. Energi vil bare kunne ta slutt dersom menneskeheten bestemmer seg for å slutte å produsere den.

Grenseløse fremskritt

Velstand kan skapes. Menneskelig innsats, i samarbeid med den menneskelige genialiteten som finnes i teknologien, gir for hvert år som går stadig bedre og bedre resultater pr. hode. Menneskeheten har hatt en produktivitetsvekst som mer enn holder tritt med dens økende mengde. Dersom menneskehetens kreativitet får utløp, vil det fortsette på den måten.

Etterhvert som jordas befolkning øker, vil miljøet den lever i gjøre likeså. Etterhvert som vi ekspanderer området for vår kreativitet videre utover, ved å skape kolonier på romstasjonene, drive gruvedrift i asteriodene, skaper store seilende palasslignende romskip – alt dette mens vi stadig lærer mer om hvordan universet fungerer – vil de mindre intelligente organismene som er våre naturlige følgesvenner utvikle seg med oss. Vi vil bringe andre såkorn til andre stjerner enn vår egen.

Gjengitt med tillatelse fra Libertarian Alliance, 25 Chapter Chambers, Esterbrooke Street, London SW1P 4NN.

Hentet fra Ideer om frihet nr 3, 1994.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet