Kommentar

I heard ol’ Neil put her down

Jeg har satt pris på Neil Youngs musikk så lenge jeg kan huske. Tilsvarende har jeg satt pris på mange av de flere timer lange samtalene Joe Rogan har gjennomført på sin podcast gjennom ikke fullt så mange år. Rogan er pionéren som viste at samtalepodcaster i langformat hadde livets rett, og har inspirert mange andre til å satse på samme konsept – for eksempel de utmerkede podcastene til Wolfgang Wee og Lex Fridman.

I etterkant av en slik samtale mellom Rogan og en vaksineskeptisk lege har Neil Young erklært at Spotify ikke er stort nok for dem begge, og bad Spotify velge mellom ham og Rogan. Han får følge av enkelte artistkolleger, og Spotify har (overraskende for noen) svart med å fjerne Youngs katalog fra sin tjeneste. I kjølvannet er det en kampanje på sosiale medier for å få forbrukere til å droppe hele Spotify. Hvordan det kontraktuelle overfor investorene som kjøpte femti prosent av Youngs katalog for 400 mill kroner for noen år siden forholder seg vet jeg dog ikke. Young har i alle fall flyttet mye av den økonomiske risikoen over på andre før dette dramatiske inntektsbortfallet inntraff på hans initiativ.

Med litt Streisand-effekt må vi kanskje konkludere at første runde går til Rogan.

Rogans svar på Neil Youngs boikottaksjon

På mange måter går det an å ha sympati med at man velger tjenester, plattformer og annet basert på personlige verdier. Det er jo slik et marked skal og bør fungere. Jeg har f eks en preferanse for andre varemerker enn TINE, SAS og Telenor, siden de har nytt godt av – og etter mitt syn misbrukt – en offentlig monopoltilstand i årtier. Jeg opplevde det derfor som et poeng å foretrekke konkurrentene Synnøve, Norwegian og NetCom de første årene det var aktuelt. Ikke dogmatisk og alltid, men for å kompensere litt til fordel for konkurrentene når anledningen bød seg.

En musikalsk diskusjon

I 1970 kritiserte Neil Young rasismen i de amerikanske sørstatene gjennom låta Southern Man

Southern man, better keep your head
Don't forget what your good book said
Southern change gonna come at last
Now your crosses are burning fast
Southern man

I saw cotton and I saw black
Tall white mansions and little shacks
Southern man, when will you pay them back?
I heard screamin' and bullwhips cracking
How long? How long? How?

Sørstatsbandet Lynyrd Skynyrd svarte med samme mynt i 1974 i form av megahiten Sweet Home Alabama.

Well I heard Mister Young sing about her
Well I heard ol' Neil put her down
Well I hope Neil Young will remember
A southern man don't need him around anyhow

Sweet home Alabama
Where the skies are so blue
Sweet home Alabama
Lord I'm comin' home to you

Jeg er ikke kjent med om Lynyrd Skynyrd ringte Youngs plateselskap for å få ham droppet, eller motsatt, men jeg gjetter at så ikke skjedde. Det virker proporsjonalt og passende å svare som de gjorde – med motargumenter, eller motmusikk. Young kom vel også greit ut av diskusjonen, sett med historiske briller. Med samme brillepar på nesen stiller uttalelser i et radiointervju under den gryende AIDS-epidemien på åttitallet seg i et litt annet lys («you go to the supermarket and you see a faggot behind the fucking cash register, you don’t want him to handle your potatoes»). Dette og en del annet fra samme periode har han helt sikkert har endret syn på siden. Han har også blitt kritisert for dette i tiårene etter, men han ble aldri kansellert på den måten han forsøker å kansellere Rogan.

Mindre musikalsk med dødsstraff for alt

Hvis alle som er politisk uenige hele tiden skal angripe hverandres adgang til å delta i samfunnet og ha et levebrød, bærer det galt av sted. Ytringsklimaet fordrer da at risikoen for å bli kansellert hele tiden må veies mot lysten til og behovet for å ytre seg. Da ender man fort opp med en blodfattig og sanert offentlig samtale. Neil Youngs ønske om en perfekt offentlig samtale i sitt hode (formodentlig uten vaksinekritikere), gjør det i stedet vanskelig å oppnå en god offentlig samtale i det hele tatt. Hvis alt til enhver tid skal eskalere til de mest dramatiske virkemidlene man har for hånden, har man snart ikke troverdige virkemidler for hånden. Vi ikke kansellere alt vi ikke liker.

Det er også verdt å nevne at Rogan, i motsetning til Neil Young slik jeg ser det, gjennomgående modellerer positiv, konstruktiv oppførsel. Podcasten hans er preget av en nysgjerrig, åpen innstilling og lave skuldre i møte med varierte tema i et samtaleformat med rom til å utdype. Mang en episode er avbrutt av pauser for å slå opp og verifisere påstander fra gjestene. Slikt kommer naturligvis med noen feilsteg her og der – som ved flere anledninger har blitt diskutert separat i senere episoder, selvransakende eller med gode motstemmer. Det er mulig akkurat dette er viktigere enn mange tenker – om man ikke liker Rogans gjesteutvalg, kilder eller generelle etterrettelighet, har man ingen garantier for at hans publikum vil finne bedre kilder til informasjon om man lykkes i å ødelegge podcasten hans. Men man får helt sikkert fjernet en helt brukbar offentlig rollemodell med vilje og evne til selvkritikk, som nådde ut til mange som liker ham eller hans bakgrunn, og ikke leser The New Yorker.

Det er dessuten alt for lett å dra med seg store horder i aktivisme som undergraver livsgrunnlag og avpersonifiserer meningsmotstandere. Man ønsker seg en mer informert offentlig samtale, men det ironiske er at de fleste som kaster seg på slike feel-good boikotter er nokså uinformerte når det kommer til stykket (ikke fordi aksjonister per definisjon er dårlig informerte, men fordi langt de fleste er nokså uinformert om det meste). Man lener seg på det som føles godt og de man liker, og hva autoriteter, sosialt press eller den gode moral tilsier, også blir et kontekstløst klipp eller to tilstrekkelig for fordømmelse og avpersonifisering.

Diskusjon gjennom gruppepress er jevnt over fordummende, og det pulveriserer ansvaret for de overtramp som begås. Det er vanskelig for meg å se store psykologiske forskjeller fra mobbedynamikken i en skolegård, utover at voksne ofte er litt flinkere til å rasjonalisere hvorfor de mobber. Berettiget moralsk harme er ideelt – med de svake, gode eller kloke mot de sterke, onde eller dumme, i egne hoder. For øvrig virker det påfallende likt. Du får være med på den offentlige henrettelsen uten å løpe noen risiko selv. Er man mange nok er det ingen som ser deg. Det koster mer å formulere, begrunne, forsvare og risikere kritikk for noe under eget navn og for egen regning.

Neil Youngs oppfordring til andre artister om å boikotte Spotify er riktignok under fullt navn, men med en høyst uspesifikk henvisning til «livsfarlig misinformasjon om Covid-19». Det sies lite om hvilken misinformasjon, og hva som er galt med den. Vi skal liksom bare vite at det er galt. Det er dessverre et nokså typisk mønster i mange slike aksjoner. De er basert på emosjon og momentum, ikke informasjon og fakta. Igjen smått ironisk, gitt hva de hevder å ønske seg.

Det er lett å se for seg tilsvarende scenenektaksjoner overfor de med troverdighet å miste som åpent snakket om lableakteorien for et år og halvannet siden, bare for å oppdage etter at man potensielt har bidratt til å ødelegge noens liv, ry eller virke at det var en helt plausibel teori likevel. Man finner ut av slikt med mindre egg i ansiktet ved å puste med magen, diskutere åpent, tolerere uenighet og gi det tid og se an hva vi lærer over tid. Vi vet ting i dag som store horder var skråsikre på var galt for bare et år siden, og som ikke rent få var villige til å sanere den offentlige samtalen for.

Vi lærer lite av å scenenekte bort alt kontrært.

Løsning: la folk mene, gjøre og tro i fred

Nå legger jeg Neil Young til min (høyst midlertidige, symbolsk-emosjonelle) boikott-liste, til tross for at det er litt sent for meg (platene er allerede kjøpt, og jeg har betalt for Spotify i mange år på toppen). Jeg får kanskje la være å høre på ham en stund, på trass. Også oppfordrer jeg Neil Young til å la være å høre på podcaster han ikke liker, av den ene eller andre årsak.

Jeg tenker likevel ikke å delta i noen kampanje for at Neil Young og hans fremtidige musikksalg (eller meningsytringer) skal stenges ute fra den offentlige markedsplassen av varer, tjenester og idéer. Jeg nøyer meg med å kritisere det jeg oppfatter som et lite konstruktivt ståsted, og legger ved et lite Hitler-sleivspark for å gi litt farge til artikkelen.

Live and let live.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet