Magasin

Sjefskampens perspektiver

Det er denne tiden av året igjen: årsmøte i Norges Banks representantskap. Det er tid for sentralbanksjefens såkalte årstale. Hvilke økonomiske perspektiver har vi?

Nylig sto det en kamp i Det kongelige finansdepartement om hvem som skulle bli den neste sentralbanksjefen. Ofte er det slik at departementet ber den som får jobben, om å søke, slik at stillingsutlysningen med offentlig søkerliste gjerne er en skinnprosess. Slik var det også denne gangen, men det var to som ble bedt om å søke. Det er lett å se hvorfor. Den ene ble konstituert frem til den andre kan overta når han er ferdig som NATOs generalsekretær. Departementet trengte begge.

Vi har fått vite at embedsverket i departementet innstilte generalsekretær Stoltenberg som nummer 1. Da er vel alt såre vel? Muligens, men hvem fastsatte kriteriene som embedsverket skulle benytte i sin vurdering? Det kan bli en interessant granskning hvis det blir noen.

Fasaden til Norges Bank. Foto: Espen Schive (CC BY-ND 2.0)

Hvorfor Jacob Bjorheim ikke har vært ansett som særlig aktuell, er det nok flere som har lurt på. Men hverken Bjorheim, Bache eller Stoltenberg ville brydd seg noe særlig om Mises-Hayek-teorien om konjunktursykluser i roller i Norges Bank. Denne teorien går kort fortalt ut på at rentemekanismen koordinerer sparing, investering og forbruk over tid. Med mye sparing er det mye tilgjengelige midler til forbruk i fremtiden. Tilbudet av lånekapital er stort, noe som driver rentene ned. Investorer får et signal om god lønnsomhet i investeringer, noe som henger sammen med at mye penger er tilgjengelig for forbruk i fremtiden. Med lav sparing blir det motsatt.

Men sentralbankene forstyrrer renten som slik koordineringsmekanisme. Dette gir overinvestering, og omsider sprekker boblene når det oppdages at ikke alle prosjekter kan realiseres.

Det er bestemt på aller høyeste nivå at pengeverdien skal vannes ut, dog i stabilt og forholdsvis lavt tempo. Dette er kjent som mandatet. Den uavhengigheten sentralbanken har, som det forsåvidt er fornuftige grunner til at den skal ha, er en operasjonell uavhengighet. Den får lov til å bestemme selv hvordan den oppfyller mandatet. Den amerikanske sentralbanken har et så vidt mandat at den kan sies også å ha en måluavhengighet. Men selv den må holde seg innenfor mandatet satt av overordnede myndigheter.

Som Nixons sentralbanksjef Arthur Burns sa:

Sentralbanksjefen må gjøre som presidenten begjærer, ellers vil sentralbanken miste sin uavhengighet.

Norges Banks komité for rentemanipulasjon og stabil utvanning av pengeverdien og andre tilsvarende organer i andre land vanner ut pengeverdien. Og du må betale skatt av de rentene som ikke engang opprettholder kjøpekraften. Du kan få et såkalt skjermingsfradrag, som riktignok forhindrer noe av dobbeltbeskatning av renter, men som langtfra forhindrer «gevinstskatt» av erstatning av utvannet pengeverdi.

Sentralbankene blåser opp pengemengden med sin rentestyring, ikke direkte via reservekrav og multiplikatoreffekt. De kommersielle bankene står for kredittekspansjonen, selvom sentralbankene kan gjøre det direkte via såkalte kvantitative lettelser. Bankene kan i prinsippet låne uendelig fra sentralbanken til en rente rundt styringsrenten. Dermed påvirker styringsrenten markedsrenten.

Vanlige folk presses ut i aktivamarkeder som de ikke har kompetanse til å være i. Nå skjelver disse markedene, og vanlige folk står i fare for store tap.

Det store spøkelset er deflasjon. Vi vet om fra historien eksempler på at deflasjon har gått hånd i hånd med økonomisk vekst, deriblant i USA frem mot første verdenskrig. Deflasjon er ikke det generelle spøkelset det ofte blir fremstilt som. Men i dagens gjeldsbaserte økonomi, som tilgodeser låneopptak fremfor sparing, er det noe som bør unngås hvis man ønsker å unngå alvorlige konsekvenser. Generelt er det ingenting som tilsier at forretningsfolk ikke kan planlegge med lav, stabil deflasjon, akkurat som de kan planlegge med lav, stabil inflasjon. At folk og næringsliv nærmest nødvendigvis skulle spare seg i hjel med en lav, stabil deflasjon, men ikke det motsatte med en lav, stabil inflasjon, synes absurd.

Dagsavisens kommentator Hege Ulstein kan ha rett i at det kan bli stor økonomisk uro i Stoltenbergs tid som sentralbanksjef. Sentralbankene har malt seg inn i et hjørne med sin lavrentepolitikk, selv før pandemien, og pandemitiltakene har absolutt ikke gjort det bedre. Alan Greenspan, amerikansk sentralbanksjef i over 18 år, har uttalt at den amerikanske sentralbanken ikke kommer seg ut av det hjørnet uten kaos. Mulig det vi har sett siden nyttår er en begynnelse på dette. Mulig det kun er en korreksjon. Uansett er det ønsketenkning at det store krakket ikke kommer. Geopolitisk uro vil ikke gjøre forholdene bedre.

Arthur Burns (10. formann i Federal Reserve), Richard Nixon (37. president i USA) og Paul Volcker (12. formann i Federal Reserve). Enkeltportretter hent fra Wikipedia (i det fri som portretter av amerikanske føderale embedsmenn). Collage satt sammen av J.K. Baltzersen.

Paul Volcker, den amerikanske sentralbanksjefen som har fått æren for å ha tatt knekken på den store inflasjonen på 1970-tallet og begynnelsen av 1980-tallet, gjorde dette med en hestekur. Siden har vi sett en bedre situasjon, men lav inflasjon er heller ikke greit for den som har penger i banken. Med en inflasjon på to prosent er kjøpekraften halvert på 35 år. Med en inflasjon på 2,5 prosent er kjøpekraften halvert på 28 år. Det er også et spørsmål om konsumprisindeksen er den riktige indikatoren. Pengemengden har vokst mer. Aktivainflasjonen har vært høyere.

En volckersk hestekur nå er noe helt annet på Volckers tid. Gjeldssituasjonen er en annen. Den amerikanske føderalstaten har langt høyere gjeld. Man skal ikke undervurdere sentralbankene. At det er gått så bra i over 50 år siden Nixon suspenderte den siste rest av gullstandarden, er det mange som ikke ville trodd. Sentralbankene kan ha mange kort i ermet. Men en volckersk hestekur blir med dagens gjeldssituasjon i beste fall mye vanskeligere. Før eller siden kommer en krise som sentralbankene – ihvertfall på helt kort sikt – ikke klarer å håndtere. Det kan fort for en lengre periode komme ut av kontroll. Da er det mulig at Stoltenberg er rett mann som kriseleder, selvom sentralbankkompetansen er lavere. I en slik krise kan han dog fort trenge domenespesifikk krisekompetanse i tillegg, og ordinær sentralbankkompetanse kan også i en slik krise fort komme til kort. Sentralbankkompetansen hos sentralbanksjefen ville uansett båret mye keynesk tenkning, enten det ble Bache, Bjorheim eller Stoltenberg.

Viktig med Stoltenberg er at kanskje flere får øynene opp for at sentralbanken ikke er uavhengig, og for at sentralbanken og pengepolitikk faktisk er politikk.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • Den merkelige historien om syndeskattDen merkelige historien om syndeskatt
    Dominic Frisby skriver om alt våre formyndere har forsøkt å skattlegge for å endre adferden vår.
  • Delingsøkonomi på en – to – tre!Delingsøkonomi på en – to – tre!
    For fem år siden var ordet "delingsøkonomi" på alles lepper, men da aktørene i denne sektoren begynte å utfordre eksisterende næringsvirksomhet så satt politikerne foten ned.
  • Bærekraftsmålene – rett til gratis helsestell?Bærekraftsmålene – rett til gratis helsestell?
    Bærekraftsmålene har vært omstridt i samfunnsdebatten. Hva er disse målene? Bør all form for fattigdom avskaffes? Hva med sult? Og hvordan er dette med helsetjenester? Første del i en artikkelserie på fire om FNs bærekraftsmål.
  • 26 år med EU26 år med EU
    I november 1993 tok Maastricht-avtalen effekt og EU ble grunnlagt. Avtalen la til rette felles regler for økonomiene i Vest-Europa med en felles valuta.
  • Tenk om det ikke fantes noen landTenk om det ikke fantes noen land
    Det er ikke så mange år vi har trengt pass for å krysse landegrenser.
  • Det er farlig å dele verden i kun toDet er farlig å dele verden i kun to
    Liberalismen er den ideologien som lider mest av å dele verden inn i to forenklede virkeligheter.
  • Du og jeg husker feilDu og jeg husker feil
    Vi kan ikke stole på våre minner. Det skaper problemer og fører til konflikter.