Han ville alltid gjøre sine intervjuer i barer og fikk våpen stukket opp i ansiktet på de fleste kontinenter. Først og fremst var han gjennom sitt liv en sterk stemme for markedsøkonomi og individuell frihet. Johan Norberg skriver minneord om journalisten og forfatteren P. J. O’Rourke.
P. J. O’Rourke (1947-2022) inntar en særstilling blant moderne journalister og satirikere. Han lyktes med bedriften å gjøre politikk både forståelig og morsom, skrev bestselgende verker om budsjettunderskudd og demografi, og var den mest siterte levende komikeren i Penguin Dictionary of Modern Humorous Quotations. Men det mest unike var at han var en høyremann som også venstresiden kunne le av.
En årsak var naturligvis at han var en hyggelig kar som bød på seg selv og sjarmerte de fleste som traff ham. Men også at han opprinnelig tilhørte venstresiden, og kom fra et miljø de kjente igjen. Om man kom fra en enkel, irsk innvandrerfamilie i Ohio, likte å lese og mislikte tidlige morgener og å løfte tungt, fantes det bare to karrierevalg: Journalist eller prest. Eller som han uttrykte det: Whisky og kvinner, eller bare whisky.
Så han ble journalist, og hans blikk for det absurde i tilværelsen og en drepende ironisk humor ga ham snart ledende roller i ikoniske tidsskrifter som National Lampoon og Rolling Stone. O’Rourke var venn med Hunter S. Thompson og skrev i hans halsbrekkende gonzo-tradisjon, der skribenten selv var en sentral aktør. O’Rourkes gjennombruddsessay var det vanvittige ”How to drive fast on drugs while getting your wing-wang squeezed and not spill your drink”. Hva slags bil trenger man til det? En leiebil, så klart.
Hvordan hadde det seg at cubanske sigarer ble rasjonert på Cuba?
Til forskjell fra mange av samme generasjon, så han etterhvert på sosialismen som bare en del i den lange historiske rekken av unnskyldninger brukt av viktigperer for å blande seg i andres liv. Han begynte å ane det allerede da han fikk sin første lønnsslipp i 1971 og innså hvor mye staten la beslag på (”jøss, her hadde jeg kjempet for sosialismen, og så viste det seg at vi hadde hatt det hele tiden”).
Men først og fremst så han det under sine reiser til diktaturer, katastrofesoner og konfliktområder som utenrikssjef hos Rolling Stone. Under sine fantastisk absurde og ikke sjelden livsfarlige øyenvitneskildringer fra menneskets kamp mot tyranni, urettferdighet og alkoholfri øl (Holidays in hell og Give war a chance) oppdaget han at makt alltid misbrukes og mislykkes.
Er sosialismen veien til utopia? Hvordan hadde det seg i så fall at det ikke fantes bra kinesisk takeaway i Kina og at cubanske sigarer ble rasjonert på Cuba? Hvordan hadde det seg at selv de medløperne som hevdet at Sovjetunionen hadde skapt et lykkeland, allikevel tok med seg sitt eget toalettpapir dit?
All politikk vokser ut av et geværløp, selv demokratiske beslutninger med gode intensjoner.
Å gi makt og penger til staten viste seg rett og slett å være som å gi whisky og bilnøkler til tenåringsgutter (og om noen visste hvilken risiko det var forbundet med, var det ham).
Selv om han hadde mistro til den amerikanske statsmakten, begynte han å se verdien av dens idealer og konstitusjon når han så alternativene. Til og med barnesoldaten fra Hizbollah som viftet med automatvåpen mot ham og skrek at USA var Satan, sa at det eneste som ville være bedre enn borgerkrig i Libanon ville være å få et green card for å kunne studere på tannlegehøyskolen i Dearborn, Michigan.
O’Rourke ble ideologisk libertarianer og partipolitisk republikaner og skrev den frittalende betraktningen av USAs politiske system Parliament of Whores. Hans dypt anti-autoritære liberalisme bygget på innsikten om at all politikk vokser ut av et geværløp, selv demokratiske beslutninger med gode intensjoner. Om man ikke betaler skatt, får man bøter. Om man ikke betaler boten, havner man i fengsel, og om man forsøker å rømme fra fengselet, blir man skutt. ”Så hver gang staten bruker penger på noe må du spørre deg selv, ’Ville jeg være villig til å drepe min vennlige, gråhårede mor for dette?’”
Det finnes bare en grunnleggende menneskelig rettighet, retten til å gjøre hva faen du vil
Da Mattias Svensson og jeg intervjuet P. J. O’Rourke for Nyliberalen i 1996, beskrev han på typisk selvironisk vis sin filosofi som ”Hayek uten hans intelligens”. Riktignok nølte han ikke med å angripe person i stedet for sak, og han slo ofte under beltestedet, men han ofret ikke sine synspunkter for å vinne et komisk poeng. Om han manglet Hayeks dybde, kompenserte han for det med klarhet, slagkraft og med bestandig godt humør:
”Det finnes bare en grunnleggende menneskelig rettighet, retten til å gjøre hva faen du vil. Og med den kommer den eneste grunnleggende menneskelige plikten, å ta konsekvensene.”
Han fremstilte gjerne sine meninger som selvfølger, som det eneste intuitivt rimelige snarere enn som en kompleks filosofi. Han hoverte ikke med sin belesthet. Da en avis oppdaget at han hadde eksamen i litteraturvitenskap, svarte han at ”jo, jeg så at det sto ’engelsk’ og tenkte ’det snakker jeg jo allerede’!”
Men den som hører på en spørsmålsrunde etter en av forelesningene hans, merker at han ikke kan dy seg for å forklare hvilke presidenter som har misbrukt presidentdekreter mest eller å gi en utlegning om forskjellen mellom østerriksk økonomi og Chicago-skolen. Han hadde studert politisk filosofi og historie og kunne sine liberale helter. Hvor mange komikere har skrevet en hel bok om Adam Smiths Wealth of Nations?
Hans introduksjon til økonomisk liberalisme, Eat the rich og utviklingsoptimistiske All the trouble in the world : The lighter side of famine, pestilence, destruction and death, kunne blitt brukt som universitetspensum om de ikke hadde lidd av den fatale svakheten at de er så forbasket morsomme.
Men – og her kommer vi nok til enda en grunn til at selv venstresiden kunne elske ham – O’Rourke var minst like hvass mot sin egen side. Han hånet også høyresiden med stor entusiasme, for i hans politiske verden fantes det ingen frelsere, bare skrytepaver.
Republikanerne er partiet som sier at staten ikke fungerer, og så blir valgt og beviser det.
”Demokratene er partiet som sier at staten vil gjøre deg smartere, høyere, rikere og fjerne ugresset fra plenen din. Republikanerne er partiet som sier at staten ikke fungerer, og så blir valgt og beviser det.”
Dette var allerede mens republikanerne i alle fall retorisk sett fortsatt sto for Reagans optimistiske individualisme. Da partiet gikk i autoritær, nasjonalistisk retning, gikk hans vennskapelige erting over til å bli motstand. Patriotisme, forklarte han, er som en fars kjærlighet til sin familie, men nasjonalisme er som Gudfarens kjærlighet til sin ”familie”, Corleone-style.
Idéen om å la sin individualitet synke inn i noe ”større” fylte ham med vemmelse (med mindre det dreide seg om øl).
Donald Trumps skolemobber-variant av høyrekollektivisme gjorde ham så deprimert at han til og med valgte å støtte Hillary Clinton i presidentvalget i 2016. Hun var jo bare den nest verste katastrofen som kunne ramme USA. ”Hun tar feil i absolutt alt – men hun tar feil innenfor normale parametre.”
Året 2020 ga han ut boken A cry from the far middle, der han kom ut som ekstrem sentrist. For et hardt, militant sentrum som er like avvisende mot nasjonalisthøyre som wokevenstre. Det dette landet trenger, mente han nemlig, er færre personer som vet hva dette landet trenger.
Det ble P. J. O’Rourkes siste bok. I forrige uke døde han av lungekreft. Døden hadde lenge gått ved hans side. Som hans reisemål vitnet om, anså han at idéen om en sunn, forsiktig livsførsel var høyforræderi mot den gaven livet er (”prøv å designe en sikker hest, så får du en ku”).
Da han gjennomgikk en koloskopi etter behandlingen, var det eneste legene fant hans gamle stemme på George W Bush.
Han røkte og drakk seg gjennom livet. Intervjuer skulle alltid gjøres i baren, for folk er dårligere til å lyve der enn i pressemeldingene. Men sannheten var at han helst hang i barer selv om han ikke hadde noen å intervjue. Og regelmessig mosjon fikk han kun gjennom å stå opp klokken 3 om natten og gå på do.
Han hadde fått våpen stukket opp i ansiktet på de fleste kontinenter (munningen ser mindre ut enn man tror, men kan allikevel lage et stort hull i ferieplanene), og kjempet mot endetarmskreft (”hvilken farge har armbåndet man går med for det?”). De gangene slet han seg ut av knipen. Da han gjennomgikk en koloskopi etter behandlingen, var det eneste legene fant hans gamle stemme på George W Bush.
Og alt var til syvende og sist verdt det – eller i alle fall verdt å le av. Da han ble bedt av Financial Times om å vurdere sitt liv på en skala fra 1 til 10, svarte han som Spinal Tap: Skru det opp til 11.
Ett håndfast råd etterlot han oss andre til den siste dag: Les alltid noe som gjør at du ser bra ut dersom du dør midt i det.
Artikkelen ble først publisert på Smedjan og er oversatt av David Oftedal.
Johan Norberg er forfatter, foreleser og liberal debattør. Akkurat nå er han aktuell med boken ”Det kapitalistiska manifestet”.
