Magasin

Rettigheter, lov og moral

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1992.


Rettigheter er et moralbegrep, men det er annerledes enn andre moralbegreper. De har en unik funksjon. Deres funksjon er ikke å garantere for det moralske velbehag til individer, men heller å beskytte selvrettetheten eller autonomien til enkeltindividet og dermed sikre de sosiale forhold under hvilke individuell moralsk velbehag kan eksistere.

Rettigheter gir retningslinjer i utformingen og tolkningen av et rettssystem som beskytter individet fra å bli brukt av andre til formål uten deres tillatelse. Rettigheter benyttes for å avgjøre hva som burde være en lov. De gir det normative grunnlag for lovverket, men ulikt moralen, gir de ikke det enkelte individ noen hjelp i hvilke valg det bør ta i det daglige liv.

Dessverre er ikke denne unike funksjon av moralbegrepet rettigheter akseptert idag, og der er generelt en god del forvirring rundt begrepet. Denne forvirringen manifesterer seg spesielt i påstanden at mennesker har velferds eller positive rettigheter – f.eks. i påstanden at man har rett til arbeid, utdannelse, et hjem og medisinsk pleie. Der er ingen slike rettigheter. Begrepet positive rettigheter blander sammen funksjonene til begrepene lov og moral og skader derfor forståelsen av ikke bare rettigheter, men også lov og moral.

Lov og moral er ikke fullstendig adskilte. Loven må ha en eller annen normativ basis dersom den til sist skal ha noen autoritet. Derfor er det en feil å forsøke å gjøre loven fullstendig uavhengig av moralen. Men det er også en feil å forsøke å redusere de moralbegreper som ligger til grunn for loven ned til de moralbegreper som gir retningslinjer til det enkelte individ i sin daglige gjøren og laden. Hva er så den grunnleggende forskjell mellom moral og lov?

Moral og lov

Der er en fundamental forskjell mellom moralens og lovens domene. En undersøkelse av naturen til hvert individs moralske velbehag, vil avsløre grunnlaget for denne forskjellen.

1. Moralen

Det moralske liv dreier seg om valg som nødvendigvis involverer det spesifikke og det avhengige. Kunnskap om de moralske dyder og sanne gode menneskelige egenskaper kan fortelle oss hva, i en abstrakt forstand, vi burde gjøre. Men i den virkelige verden av menneskelig atferd, der alle handlinger og goder er konkrete, omhandler moralske dyder og goder det spesifikke og det avhengige. Det er derfor dømmekraft – bruken av rasjonalitet av det enkelte individ for å avgjøre hva som bør gjøres i den enkelte konkrete situasjon – er den overordnede dyden. Bestemmelsen av hva moralen kaller på i form av konkrete handlinger under spesifikke omstendigheter kan variere fra person til person, og visse dyder kan større roller i livet til forskjellige personer. Bestemmelsen av den korrekte respons i en gitt situasjon er derfor essensen i det moralske liv. Et vellykket moralsk liv er noe som ved sin egen natur er høyst personlig.

Dette er selvsagt ikke det samme som å si at et vilkårlig valg er like godt som ethvert annet, men det sier at valget må være ens eget og innbefatte avveininger som er unike for det enkelte individ. En persons moralske velbehag kan ikke byttes mot en annens. Det som er bra for meg er ikke, og kan ikke være, bra for deg. Menneskelig moralsk velbehag er noe objektivt, selvrettet og høyst personlig. Det er ikke noe som er abstrakt, kollektivt bestemt eller upersonlig.

2. Loven

Loven er på den annen side hverken opptatt av å finne den riktige rettesnor for et individ for handlinger i spesifikke situasjoner, ei heller å fortelle den enkelte hva han bør gjøre. Loven dreier seg rundt beskyttelsen av autonomien til det enkelte individ i et liv omgitt av andre mennesker. En undersøkelse av innholdet i menneskelig moralsk velbehag vil avsløre hvorfor. Før man i det hele tatt ser på spørsmålet om hva mennesker bør tenke eller hvordan de bør bære seg ad, viser en analyse av menneskelig moralsk velbehag at mennesker bør handle i overensstemmelse med sin egen dømmekraft. Dette er riktig, ikke på grunn av konsekvensene men på grunn av det menneskelige moralske velbehags natur. Autonomi er en nødvendig betingelse for, og til enhver tid en gjeldende betingelse i søkenen etter og oppnåelsen av menneskelig moralsk velbehag. Det er nødvendig for at enhver person skal kunne gjennomføre enhver riktig handling. Det går på selve essensen av menneskelig moralsk velbehag og er derfor riktig for enhver person uavhengig av omstendigheter. Beskyttelsen av autonomi må derfor opprettes hvis menneskelig moralsk velbehag skal kunne eksistere i en sosial sammenheng. Dette poenget er selvfølgelig uten noen stor betydning for å bestemme individuell oppførsel. En normativ etiker ville ikke komme langt ved hjelp av denne informasjonen, men den er helt nødvendig i forståelsen av lovens essens.

Siden den enkeltes autonomi må beskyttes hvis der skal være noen mulighet for at de skal velge slik de burde, er det nødvendig et der eksisterer en institusjon som beskytter den enkeltes anledning til å være selvrettet, en institusjon som konstaterer og utøver det som nødvendigvis må være tilfellet. Relevansen av autonomi for menneskelig moralsk velbehag fattes bare i abstraksjon fra de enkelte dyder og konkrete goder som det enkelte homo sapiens sitt intellekt regner som nødvendig under de gitte omstendigheter som det befinner seg. Derfor bør ikke den institusjonen hvis hensikt er å beskytte den enkeltes anledning til selvrettehet være opptatt med hva som er godt for noen individer i bestemte situasjoner.

Beskyttelsen av individers selvrettethet eller autonomi er bare et anliggende i hverdagslig forstand for samfunnet. Derfor bør den institusjon, hvis mål er beskyttelsen av selvrettethet, konsetrere seg om opprettelsen og utøvelsen av regler for det daglige liv som forhindrer handlingsformer der individer blir brukt i øyemed som de ikke har gitt sitt bifall til. Den bør ikke være opptatt med å lære den enkelte hvordan han skal oppnå sin lykke.

En analyse av menneskelig moralsk velbehag viser derfor at det er nødvendig å ha en institusjon som tar seg av det som må være tilfellet for alle og enhver som lever sammen, en institusjon som er opptatt med beskyttelsen av bare de ting som er universelt og nødvendigvis gode for alle og enhver uavhengig av deres konkrete situasjon eller levnet. Denne institusjonen er loven. Dens funksjon er å beskytte individers autonomi.

Å blande sammen lov og moral

La oss se på påstanden om at alle mennesker har rett til en utdannelse, et hjem eller helsepleie. Dette er goder eller tjenester som, når sett fra et abstrakt perspektiv, er verdifulle eller riktige for alle mennesker. De burde skapes eller bli oppnådd. Dog er denne påstanden ikke nyttig for å rettlede den enkelte i en konkret situasjon. Ingen av disse godene eksisterer i det abstrakte. Hvorledes skal de skapes eller oppnåes? Hvilken type arbeid, utdannelse, hjem eller helsepleie har den enkelte behov for? I hvilken grad og i hvilken mengde skal de strebes etter? Hvordan skal oppnåelsen av et av disse godene relateres til oppnåelsen av andre goder? Hva er den riktige balansen eller miksen? Disse spørsmålene kan bare besvares ved å se på de unike behov og omstendigheter til det enkelte individ, og innsikten til individet selv er essensielt for fastleggingen av det riktige svaret.

Hvis så mennesker har rett på disse godene og tjenestene, er det tillagt utøverne av loven å bestemme svarene på de foregående spørsmål. De må avgjøre typen, omfanget, mengden og kombinasjonen av de goder og tjenester som den enkelte skal ha og hvordan disse goder og tjenester skal balanseres med andre goder. De må bestemme hvordan den enkelte skal opptre med hensyn på forbruket av disse godene og tjenestene. Loven er ved sin natur, dog ikke velpasset til å avgjøre hva som er godt eller riktig for et individ i en konkret situasjon. Slik spesifikk viten kan ikke inkluderes i loven samtidig som loven forblir loven.

Ødeleggelsen av moralen og loven

Anta nå at loven skulle påta seg denne funksjon, hva ville så bli konsekvensene for moral? Hva ville være den moralske verdi av disse godene og tjenestene? Som alle gode foreldre vet, er ikke et barn modent med mindre det gjør det som det burde gjøre i lys av sin egen forståelse av sitt eget velvære og hva dette kaller på i form av daglig oppførsel og atferd. Menneskelig moralsk velvære er aktivt, ikke passivt. Det å la loven påta seg oppgaven å bestemme hva velværet til et voksent menneske fordrer, ødelegger den moralske verdi av de anskaffede goder og tjenester. Selv om administratorene av loven tilfeldigvis ved flaks skulle klare å avgjøre hva som var riktig for en person, så var ikke den personens dømmekraft blitt benyttet. I en abstrakt forstand kan vi si at slike goder og tjenester er verdifulle, men i den virkelige verden av menneskelig adferd, fremstår de som kunstverk som er blitt gitt et menneske mot den pris at han ikke benytter sin fornuft.

Et indivivids dømmekraft og anstrengelse er nødvendig ikke bare for å ha glede av de verdiene som hans velvære krever, de er nødvendige for disse verdienes eksistens. De nødvendige goder og tjenester må bli skapt eller oppnådd av et individ dersom de moralsk sett skal ha vært verd det. Verdier og, mer spesifikt, goder og tjenester eksisterer ikke uavhengig av og fraskilt fra menneskelig refleksjon og anstrengelse. Når vi i en abstrakt forstand sier at menneskelig velvære krever visse verdier, taler vi om det som blir skapt av eller oppnådd ved refleksjon og anstrengelsen til et enkelt menneske, ikke bare om det som blir fordelt og konsumert. Godene som er nødvendig for menneskelig velvære, forefinnes ikke på tilfeldig måte som manna fra himmelen. Disse verdiene kan ikke være verdier for det enkelte menneske med mindre de er oppnådd av det mennesket selv. Ideen om at det moralske liv er et liv i selvrealisering, refererer til den måte realiseringen oppnås på såvel som objektet for realiseringen.

Dette siste punktet er også viktig når vi ser på hva påstanden om menneskers positive rettigheter innebærer. Hvis et individ har en rett, nedfelt i lov, til disse godene og tjenestene, så er det andre som må fremskaffe dem. Andre mennesker skal altså brukes, uten at de har gitt sitt bifall i den hensikt å fremskaffe disse rettighetene. Autonomi – selve betingelsen som må være beskyttet av lov, skal de ha muligheten til å oppnå sitt moralske velvære – må bli nektet dem dersom disse velferds eller positive rettighetene skal bli fremskaffet.

Når loven brukes som et instrument for å bruke andre mennesker uten at de har gitt sitt bifall, når den benyttes til å frarøve dem deres tid og ressurser uten deres bifall, da blir i alle fall deres rettigheter krenket. Selve hensikten med lov blir ødelagt.

Påstanden om at mennesker har rett til et arbeid, en utdannelse, et hjem og helsepleie blander sammen begrepene lov og moral. Ved å forsøke la loven fremskaffe det som bare den moralske dømmekraft og opptreden til et individ kan skape, blir moralen skilt fra den moralske agent. Det ødelegger moralen og, som Bastiat sa for så lenge siden, det perverterer loven og gjør den om til ødeleggeren av det den var ment til å beskytte. Bare ved å holde fast på en klar forståelse av begrepene lov og moral, samt ved å utvikle en riktig forståelse av rettigheter kan denne tilstanden forandres. Ideer har konsekvenser.

Douglas Rasmussen er professor i filosofi ved St. John’s University i New York. Sammen med professor Douglas J. Den Uyl har han skrevet Liberty and Nature: An Aristotelian Defense of Liberal Order (1991). Han har sammen med den Uyl redigert The Philosophic Thought of Ayn Rand. (Urbana & Chicago: The University of Illinois Press, 1984). Douglas Rasmussen er medlem av Idéer om Frihets redaksjonsråd. Artikkelen er oversatt av Erik Just Olsen.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1992.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • Med samme begrunnelseMed samme begrunnelse
    Liberalister har alltid forsvart utsatte minoriteter, enten de er homofile eller religiøse fundamentalister. De er alle individer med like rettigheter.
  • Ruspolitisk sensur i skolen, igjenRuspolitisk sensur i skolen, igjen
    Legalisering av cannabis er stadig mindre kontroversielt. Likevel nektes politisk engasjert ungdom å ytre meningene sine om rusreform på norske skoler.
  • Kun flere bolighaier vil føre til bedre leieforholdKun flere bolighaier vil føre til bedre leieforhold
    Oslo-aktivister krever endringer i boligpolitikken. Det er imidlertid ingen grunn til å tro at en mer aktiv boligpolitikk vil bedre situasjonen for leietagere.
  • Godt nytt for pessimisteneGodt nytt for pessimistene
    I rapporten A World of Research presenterer Ipsos et utvalg av studier og analyser fra 2019, med innsikt om en rekke ulike temaer.
  • En storming skapte helvete på jordEn storming skapte helvete på jord
    Den 7. november 1917 stormet bolsjevikene Vinterpalasset i St. Petersburg.
  • Selve boken om Berlinmurens fallSelve boken om Berlinmurens fall
    Hvis du vil lese noe intenst spennende og faglig solid om Berlinmuren siste dager, trenger du ikke lete videre.
  • FrPs ruspolitiske dobbelstandardFrPs ruspolitiske dobbelstandard
    FrP og KrF står i veien for regjeringens varslede rusreform. At et kristent avholdsparti sitter på bakbena må man forvente. FrPs motstand mot avkriminalisering er vanskeligere å akseptere.