Magasin

Belfast: Barndommens dal

Kenneth Branagh leverer en rørende kjærlighetserklæring til røttene, men holder filmen mål som fortelling?

Belfast

Storbritannia 2021

Regi: Kenneth Branagh

Norsk premiere 25. mars

Røtter og trøbbel

Belfast, 1969: Buddy er en særdeles sjarmerende guttunge på rundt ti år. Hans verden består av nabolaget. Der bor Buddy med storebror og mamma, mens pappa pendler til jobben i England. Farmor og farfar, spilt av ingen ringere enn dame Judy Dench og Ciaran Hinds, bor like ved, og på skolen flytter læreren elevene fram og tilbake i klasserommet etter hvor godt de har prestert på ukens matteprøve. Den litt eldre kusinen Moira foreleser med fjortenåringens selvsikre verdensvanthet om hvordan man kan høre på navnene hvem som er katolikk og hvem som er protestant, men her i nabolaget er det egentlig ingen som bryr seg. Her bor de sammen og leker sammen, jobber sammen og går på skolen og puben sammen. Ungene nasker sjokolade i butikken til Mr. Singh og blir teatralsk irettesatt av den lokale politimester Bastian.

Men så knuses rutene og brennes bilene. Plutselig er man enten-eller. Katolikk eller protestant. Med oss eller mot oss.

Arbeidsledigheten er høy, og familien er tynget av gjeld, så far har ikke annet valg enn å pendle. Med økende politisk uro og vold er det vanskeligere og vanskeligere for moren å forsvare å bli boende i det Belfast hun elsker, hvor alle kjenner alle og familien har røtter. Hun er den som slåss med valget: De kan flytte til England. De har jobb og hus klare. Men kan de bryte opp?

Det tyter kjærlighet og livsvisdom ut av alle åpninger her. Farmor Judy Dench, debutant Jude Hill og farfar Ciaran Hinds kan få selv det hardeste hjerte til å smelte litt i kantene.  Bilde: imdb.com

Barnets blikk og de voksnes dilemma

I klassisk dramaturgi følger vi en hovedperson som i begynnelsen av historien har et problem som han egentlig ikke er i stand til å løse, men etter hvert som historien går sin gang gjør hovedpersonen – også kalt protagonisten eller helten – sine valg, som forandrer ham som person og setter ham i stand til, til slutt, å løse problemene sine selv. Typisk i så måte er det foreldreløse barnet. Til syvende og sist er det ingen som kan hjelpe ham, men han må bli voksen og lære å stole på seg selv og finne de krefter som bor i ham, slik at han alene kan gå livet og monstrene i møte.

The Troubles. Barrikader midt i idyllen. Hva skal en liten gutt gjøre her?

En slik utvikling finner vi ikke i Buddy. Hans verden er og blir barnets. En tiåring tar (heldigvis) ikke beslutninger på vegne av familien. Buddy skal lære å snakke med en jente han liker, han skal lære at det er galt å stjele og han skal lære å holde seg unna trøbbel. Men det er de voksne som bestemmer. Slik sett blir filmen mer å regne som et portrett av barndommens dal, en kjærlighetserklæring til det Belfast Branagh selv måtte forlate som tiåring, da hans protestantiske foreldre tok sønnene og flyttet til England, en kjærlighetserklæring til nabolaget, besteforeldrene, tilhørigheten og røttene. Vi aner også hvor lille Buddy skal hen i livet med filmens titalls referanser til film og teater, og hvordan lerretet og scenen åpner portene til en annen verden, en mer fantastisk verden av cowboyer, romskip og flyvende biler. Nøyaktig hvor mye Kenneth Branagh og Buddy er samme person vet jeg ikke, men det kan unektelig se ut til at det nesten bare er navnet som er endret. Det er uansett veldig enkelt å elske både Buddy og familien hans, men i og med at filmens dilemma ligger hos de voksne, og Buddy bare kan observere det med et barns forståelse, føles mye av filmen nokså stillestående. Det er mye koloritt, men dessverre lite utvikling. Om man hadde flyttet hovedpersonens perspektiv til Buddys mor ville det kanskje blitt en mer fortellende og mindre dvelende film. Som det er, blir det rett og slett litt for mye barndommens dal, hvor sjarmen dominerer i forgrunnen og hovedkonflikten havner for langt i bakgrunnen til å fenge gjennom alle filmens 98 minutter. Men søt og sjarmerende er filmen til overmål.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet

  • Åpent sår i 25 årÅpent sår i 25 år
    Blitz-miljøet er en demokratisk vits.
  • Norge som føderal republikk?Norge som føderal republikk?
    Norge er et parlamentarisk demokrati, men dét var ikke hva grunnlovsfedrene så for seg.
  • Er det Trumps feil?Er det Trumps feil?
    Thor Steinhovden har skrevet en lettlest bok om bakgrunnen for hvordan amerikansk politikk er blitt som den er idag.
  • Jeg ønsker null skattJeg ønsker null skatt
    Skatt er urettferdig og aksepteres dessverre fordi det er så vanlig og nødvendig for velferdsstaten.
  • Idealister i frihetens tjenesteIdealister i frihetens tjeneste
    Liberalister oppfører seg ikke slik sosialister mener at vi skal være. Vi er idealister som er opptatt av annet enn penger
  • Innvandring og SvalbardInnvandring og Svalbard
    Svalbard er et godt eksempel på hva som menes med fri innvandring. Egenfinansiert innvandring for fredelige mennesker.
  • Delingsøkonomi på en – to – tre!Delingsøkonomi på en – to – tre!
    For fem år siden var ordet "delingsøkonomi" på alles lepper, men da aktørene i denne sektoren begynte å utfordre eksisterende næringsvirksomhet så satt politikerne foten ned.