Som forventet ble Emmanuel Macron gjenvalgt som president. Hvor stort handlingsrom han får avgjøres av «3.runde»; parlamentsvalget i juni.
I skrivende stund ser det ut til at Macron får ca 58%, mot 66% i 2017. Le Pen ligger an til 42%, mot 33,9% i 2017. Problemene står i kø for Macron. At en som har styrt landet med absolutt flertall i parlamentet og likevel møter anklager om brutte løfter, så mye misnøye og markant tilbakegang er kanskje ikke så rart. Men den såkalte republikanske fronten holdt mot en fløykandidat som Le Pen.
EU og NATO kan puste lettet ut. Aksen Frankrike-Tyskland er EUs tyngdepunkt. Med Angela Merkel ute av politikken hadde ikke EU (og NATO) råd til et bytte av makthaver i Paris. De to organisasjonene tåler ikke flere Putin-venner ved makten enn Ungarns Viktor Orban.
Macron har annonsert at hans neste periode skal bli helt annerledes. Han skal visst gjenoppfinne seg selv som president, og gi miljø større tyngde i de neste fem årene. Misfornøyde velgere har søkt til ytterpunktene som følge av hans brutte løfter, og kanskje så mye som annenhver ung velger boikotter 2.runde. I tillegg har han arvefølgen å tenke på. Macron var ny og uprøvet da han stilte i 2017 for sitt nye parti La Republique En Marche! Nå kan han, som amerikanske presidenter, tenke på sitt eftermæle i sin 2.periode som president. Kanskje kan han skaffe sitt parti større støtte fra ungdommen gjennom fokuset på miljø. Likevel må han finne en kur mot utenforskapet mange velgere, både de unge, de flerkulturelle (unge) og de utenfor byene føler på. At over 60% av velgerne i første runde stemte på EU-skeptiske og autoritære kandidater er et alvorlig varsko for det franske demokratiet.
49% av velgerne stemte i første runde på andre enn de to kandidatene som gikk videre til andre runde; Macron og Marine Le Pen. Helt siden Le Pens far Jean Marie Le Pen gikk videre til 2.runde mot Jacques Chirac i 2002 har det vært en såkalt «republikansk front», der partier av alle avskygninger samler seg bak den presidentkandidaten som ikke er ytterliggående. Det gjorde franske velgere både i 2002, i 2017, og igjen i dag. Dagens 2.runde var en reprise av 2017-valget: Macron mot Le Pen. Det var likevel bare så vidt det holdt for Le Pen i å år. Det kunne like gjerne vært venstresidekandidaten Jean-Luc Melenchon som gikk videre fra 1.runde. Han manglet drøyt 500 000 stemmer, eller 1,45% på å slå Le Pen. Chirac var for øvrig den siste presidenten som ble gjenvalgt. Sarkozy tapte mot Francois Hollande, og han gjorde det så dårlig at han rett og slett lot være å stille til gjenvalg.
Første runde viste at de tradisjonelle maktbærende partiene i Frankrike; sosialistene og det borgerlige partiet Republikanerne (gaullister) har kollapset. Macrons En Marche! Er sentrumsorientert, pro-EU og sterkt orientert for internasjonalt samarbeid. Macron selv har bakgrunn fra Sosialistpartiet, men blir efter fem år som president beskyldt for å være «de rikes president». De tre som fulgte efter Macron på resultatlisten i 1.runde; Le Pen, Melenchon, og nykommeren Eric Zemmour er fløykandidater, ekstreme, EU-skeptikere og motstandere av liberal markedsøkonomi. En tredjedel av franske velgere samlet seg om autoritære kandidater på høyre fløy. Et alvorlig signal. Et signal som ikke er unikt for Frankrike. Det er et ekko fra både Brexit og Trumps seier i 2016.
Macron vant på grunn av «motstemmene»; de som stemte mot Le Pen fremfor for ham. Hvor sterkt mandat han får i sin 2.periode avgjøres av parlamentsvalget i juni. Melenchon ønsker å bli statsminister. Macron har varslet at det kommer en ny statsminister snart. Om det blir ytre venstres kandidat tviler jeg på. Selv om Macron må finne tilbake til velgere som er opptatt av sosial rettferdighet og gi unge velgere tilbake troen på systemet bør han finne en kandidat som tilhører sentrum. En som sverger til EU-samarbeid og markedsøkonomi. Den franske velferdsstaten er for dyr i drift. Den tåler ikke nasjonalisme og stengte grenser. Skal Macrons parti overleve ham må han finne en arvtager. En som kan realisere Macrons løfte om et inkluderende og fremtidsrettet Frankrike.
