Magasin

Hva er den store tanken

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 4, 1996.


John Gray: Isaiah Berlin
Princeton University Press, 1996, 189 s. $19.95. ($16.96 fra www.amazon.com)

I henhold til John Gray utgjør Isaiah Berlins forfatterskap den mest overbevisende liberale filosofi i vår tid. I sentrum av Berlins filosofi står en ide med enormt undergravende styrke, en ide Gray kaller «verdi-pluralisme». Dette er fore­stil­lingen om at ultimate menneske­­lige verdier er objektive, men uavvendelige forskjellige, at de er i konflikt og ofte umulig å kombinere, og at enkelte ganger når de kom­mer i konflikt med hverandre er de usammenlignbare (1) eller ikke kan sammenlignes på noe rasjonelt vis.

Implikasjonen av dette synspunktet for politisk filosofi er at ideen om et perfekt samfunn ikke bare er utopisk, men også selvmotsigende. Politikken krever at vi foretar radikale valg mellom rivali­serende goder og onder. For­nuften kan ikke løse de problemene dette skaper, fordi valgene i siste instans bringer med seg ikke bare gevinster men også tap, noen tragiske. Dette betyr også at de dominer­ende liberale filosofer i vår tid som hevder, eller håper, at fundamentale friheter eller rettigheter eller rettferdig­hets­krav ikke må være i innbyrdes motstrid, tar grunnleggende feil, selv om de ikke er totalt på villspor. Enhver seriøs liberal politisk filosofi bør derfor ikke ta utgangspunkt i disse urealist­iske målsettingene, men heller i Berlins mer sobre, «agnostiske» syn.

Grays egen filosofi

Dette er dristige påstander. Dersom de er holdbare, gjør de Berlin til en av de viktigste tenkere i vår tid, samtidig som vi fundamentalt må endre på mye av samtidens politiske filosofi. Enhver vurdering av Grays studie må derfor ikke bare omfatte en evaluering av dens tolkning av Berlin, men også hvor overbevisende de større filosofiske påstandene som ligger i bokens kjerne er. Dette er vanskeligere enn man skulle tro. Selv om Gray presentere seg som Berlins tolker, er han like mye en entusiast som er like opptatt av å forsvare sine egne syns­punkter på politisk filosofi. Isaiah Berlin tolket av Gray forteller oss kanskje mer om Gray enn om Berlin.

Verdipluralisme

Berlins kongstanke er, slik Gray ser det, verdipluralismen. Selve forestillingen om at Berlin skulle ha en kongstanke – en ide som styrer alle andre – har et paradoksalt skjær over seg. Ett av Berlins mest kjente essays The Hedgehog and the Fox (en studie av Leo Tolstoys historiesyn) skiller mellom to typer tenkere: De som, lik reven, kjenner til mange ting, og de, som grevlingen, som vet én stor ting. I tråd med sin verdi­pluralistiske innstilling har Berlin tatt stilling mot det han kaller monisme – forestillingen om at (slik Gray beskriver det) «det finnes en enkelt master-verdi, sammen med den beslekt­ede forestillingen om at alle verdier på en eller annen måte nødvendigvis er sammen­fallende eller i harmoni.» Men å benekte at det finnes «en stor verdi» synes å være den ene store ideen Berlin har.

I henhold til sin egen frem­stilling var Berlin formet av anglo-amerikanske filosofi og av Immanuel Kant. (Slike moderne kontinentale filosofer som Adorno og Derrida, «skjønte han derimot ikke et ord av», som han selv uttrykte det.) Som jøde og sionist har han følt seg hjemme i Israel, fordi han der følte seg fri, og ikke som om han var i et fremmed land. Likevel har han forblitt «totalt lojal overfor Storbritannia, Oxford, liberal­ismen, Israel, og overfor en mengde andre institusjoner,» som han identifiserer seg med. Som moralist har han tatt avstand fra totalitarianismen, både i dens kommunistiske og fascistiske form. I sitt mest berømte essay, Two Concepts of Liberty, klargjør han sin omtanke for friheten, og dens skjebne i hendene til de illiberale tolkere av den som snakker om «positiv frihet».

Mennesket er uferdig

I henhold til Gray er Berlins tankesystemet basert på en forkastelse av et syn på menneskets natur som er forbundet med Opplysnings­tiden. Berlin «ser på mennesket som grunnleggende uferdig og ukomplett, som i hvertfall delvis skaper av seg selv, og ikke i noen omfattende forstand underlagt noen naturlig orden. Det er også et menneskesyn der forestillingen om en felles eller konstant menneskelig natur har liten plass, der menneskets kapasitet til å forme for seg selv en mengde forskjellige «naturer» er sentralt.»

Menneskelig mangfold

En konsekvens av dette ele­mentet av ubestemmelighet i menneskets natur er et mang­fold mellom mennesker og derved et mangfold av menneske­lige «naturer». Gray hevder til og med at tendensen til mangfold ikke er noen til­feldighet, men et resultat av menneskets innebygde kapasitet til å velge.

Dersom Berlins oppfatning av menneskets natur er korrekt, gir det ingen mening å snakke om grunnleggende menneskelige interesser, som om alle men­nesker kunne ha enkelte interesser felles. Det er en grunn­leggende tese for Berlin at verdier er mangfoldige, ja nødvendig­vis mangfoldige. De er også umulige å kombinere og enkelte ganger usammenlignbare. Derfor vil det innenfor enhver moralsk kodeks oppstå konflikter mellom grunnleggende verdier, som ikke kan løses hverken av teoretisk eller praktisk fornuft. Frihet kan komme i konflikt med likhet eller rimelighet (fairness). Selv innenfor hver av disse verdiene kan det være konflikter. For­skjellige friheter kan føre til konflikt mellom usammenlign­bare verdier (f.eks. informa­sjons­frihet og frihet til privat­liv). Dette gjelder også for ulike former for likhet (like mulig­heter kontra lik velferd). Ende­lig vil forskjellige kulturformer lede til forskjellige moral­oppfatninger og verdier. På tross av visse overlappinger, vil de spesifiserer mange usammen­lignbare dyder og forestillinger om det gode.

Grays kritikk

Dette argumentet er viktig ikke bare fordi det innebærer et annet syn på menneskets natur, (eller snarere muligheten av det finnes en menneskelig natur), men også fordi det er grunnlaget for Grays kritikk av en mengde varianter av liberal­ismen, som han alle avviser på grunnlag av det de hevder å være basert på universelle forstillinger om menneskets natur og felles menneskelige verdier. At det er Gray som på dette punktet tolker Berlin er svært viktig. Fra tidlig på 80-tallet har John Gray produsert et bemerkelsesverdig antall arbeider som gjennom å utforske den liberale tradisjon har søkt etter liberalismens fundament. I sin bok fra 1983, Mill on Liberty: A Defence, fant han dette fundamentet i indirekte utilitarianisme, men forlot senere denne som util­fredsstillende. Senere vendte han seg i tur og orden til Hayeks klassiske liberalisme, James Buchanans kontrakts­teorier og til slutt til Michael Oakeshotts skeptiske anti-rasjonalisme.

Alle disse svarene ble imidler­tid forlatt, da Gray fant at de ikke holdt for nærmere analyse. I løpet av bøkene Liberalisms og Postliberalism ble selve liberalismen forlatt, da den ikke hadde noen solid filosofisk basis. Den kunne imidlertid omfavnes som en verdifull tradisjon av dem som så på liberalismens institusjoner som en kulturarv. I 1995 ble selv denne siste rest avvist av Gray, som i boken Enlighten­ment’s Wake i liberalismen fant alle de verste filosofiske feilene fra Opplysningstiden. I sentrum for disse feilene sto den manglende forståelsen av den menneskelige natur. De politiske konse­kvensene kan vi se, dersom vi skal ta Grays ord for det, i de sosiale katastrofene i vår tid, fra nyfascismen til sammenbruddet av de sosiale fellesskap i markeds­økonomiske systemer.

I lys av dette må det stilles spørsmål om John Grays Isaiah Berlin er den virkelige Isaiah Berlin. Dette er ikke lett å besvare, siden det er mye i Berlins arbeid som gir grunnlag for Grays tolkning. Vanskelig­hetene blir ikke mindre av at Berlin først og fremst er idé­historiker, mer enn filosof. Selv om han selv er skeptisk til be­tyd­ningen av denne distink­sjonen, er der et faktum at Berlins ideer sjelden kommer til oss som refleksjoner over et filosofisk problem, og oftere som en kommentar til ideenes utvikling eller betydningen av en enkelt persons tanker. Fakt­isk er det tvilsomt om det gir noen mening å snakke om Berlins «filosofi» i det hele tatt.

Gray tar feil!

Isteden for å forsøke å besvare dette spørsmålet, kan det være av større verdi å først spørre seg hvor overbevisende Grays standpunkt er, ikke som en tolkning av Berlin, men i seg selv. Kan man fra Berlins arbeid underbygge den tilbake­visningen av Opplysningstiden som John Gray fremsetter? Svaret er etter min mening ett meget bestemt NEI. Det fundamentale spørsmålet som må besvares er påstanden om at det ikke finnes noen funda­ment­al menneskelig natur, fordi menneskene nødvendigvis er forskjellige – det er ingen universell menneskelighet.

Hadde Joseph de Maistre rett (og var han så innsiktsfull som Gray vil ha det til) da han observerte at «han har blitt kjent med franskmenn, engelsk­menn, italienere og spanjoler, men aldri et menneske». Vel, det er utvilsomt sant at i en viss forstand er mennesket «iboende mangfoldig og forskjelligartet». Det er mange typer mennesker, som snakker forskjellig språk og lever på ulikt vis. Dette er imidlertid trivielt, og man vinner ingen ekstra innsikt ved å kalle dette mangfold for «iboende» eller «nødvendig». Konfekt­esker og ekteskaps­byråer kommer i allslags størrelser og utseender. Likevel er de ikke på noen interessant måte iboende forskjellige og mangfoldige. Dersom de er iboende forskjellige, så er alt forskjellig.

Likevel kan det hende at Berlin (og Gray) fremsetter et mer subtil påstand, nemlig at det er på et dypere plan at mangfoldet med nødvendighet eksisterer. Mennesker er for­skjellige, og dette er nødvend­ige forskjeller. Det finnes fransk­menn, italienere og span­joler fordi kulturelle forskjeller er en iboende egenskap ved menneskehetens tilstand. Dette betyr imidlertid ikke stort, og utelukker ikke muligheten av at det finnes en universell menneskelig natur. Maistres bemerkning gir i virkeligheten liten mening, siden et opplagt svar ville være at man har møtt parisere, burgundere og alseater, men aldri franskmenn. En verden uten franskmenn er fullt ut mulig å forestille seg – den fantes i mesteparten av Europas historie. På samme måte er et Frankrike befolket av franskmenn fullt mulig, selv om det ville ha vært umulig å forestille seg på den tiden da Europa besto av mer enn 300 politiske enheter. Dersom mangfoldet i Frankrike på en meningsfull måte kan uttrykkes ved hjelp av begrepet franskmann, er det ingen grunn til at mangfoldet i verden ikke på samme måte kan uttrykkes ved hjelp av begrepet menneskelig.

Grays (eller Berlins) argu­menter angående betydning av sammenlignbarheten av verdier er også av tvilsom betydning. To verdifulle opsjoner er usammenlignbare, påstår han, når ingen av dem er bedre enn den andre, og det finnes (eller kan finnes) en opsjon som er bedre enn den ene, men ikke enn den andre. For eksempel er både Aeschylos og Shakespeare store dramatikere, hvis arbeid ikke kan sammenlignes: Det er galt å si at den ene er bedre enn den andre. Men vi kan likevel si at Euripedes er bedre enn Aeschylos, uten at det derav følger at Euripedes er bedre enn Shakespeare. De to siste kan ikke sammenlignes, fordi deres arbeid er eksempler på for­skjellige verdier i drama, selv om vi kan sammenligne hver av dem med andre samtidige dramatikere. For å ta et annet eksempel så kan vi ikke rangere en gotisk katedral i forhold til Taj Mahal. De er ganske enkelt usammenlignbare. Viktigere – forskjellige livsformer er usam­menlignbare.

Ingen universell moral

De etiske implikasjonene av dette er, ifølge Gray, at menneske­hetens eksistens består av usammenlignbare former for menneskelig ut­foldelse. Dette igjen betyr at ingen enkelt morallære er i stand til å rettlede våre valg når vi konfronteres med moralske dilemmaer som innebærer å forsake et gode for et annet. Det finnes ikke noe målestokk som gjør det mulig for oss å kalkulere mengden godhet, slik at vi kan gjøre avveiningen. I siste instans har vi derfor ingen grunn til å «forlate rikheten og dybden i vårt moralske liv, med alle dets ubesvarlige dilem­maer, til fordel for en tom kropp av morallære.»

Likefullt, selv om usammen­lign­barhet er mulig, er det ikke opplagt at det er særlig relevant. Alt som ser ut til å skje er at Gray påpeker at handlinger eller valg har alternativkostnader, og at det ikke finnes noen standard «verdi» som alle disse alter­nativ­kostnadene kan måles etter. Økonomer har visst dette siden 1870. Dersom en sammen­­lignende vurdering kan gjøres, må det finnes en felles­nevner. Denne fellesnevneren må i seg selv være et produkt av vurderinger, uansett om en sammenligner ulike arkitekt­oniske vidundre eller velger mellom epler og bananer. I siste tilfelle kan en velge å basere seg på ernæring, søthet, farge, eller til og med pris. På samme måte kan man velge en målestokk for å måle dramatisk verdi, dersom vi har noen grunn til å ønske å gjøre det.

Gray innrømmer at i det virkelige liv gjøres avveininger. Han hevder imidlertid at usammenlignbarheten gjør at det ikke finnes noe prinsipp eller målestokk som kan vise den unike eller universelle rasjonaliteten i spesifikke avveininger. Fra denne plural­ismen følger at liberale institusjoner ikke har noen universell autoritet, siden det ikke finnes noen universell menneskelige interesser eller verdier som kan beskyttes av slike liberale institusjoner. Dersom vi velger liberale institusjoner foretar vi bare et «radikalt» valg, uten noen dypere moralsk eller rasjonell basis. Det er likevel vanskelig å få seg til å tro at Gray, eller Berlin, faktisk tror på dette. Tross alt, er det intet grunnlag for å si at liberalismen er nasjonalsosialismen moralsk overlegen?

Felles moralsk horisont

Gray bemerker faktisk at nasjonalsosialisme ekskluderes av Berlins krav om «minimal universalisme». I henhold til Gray er dette en liten inn­rømmelse. Å erkjenne at det finnes en «felles moralsk horisont» for menneskeheten kan diskvalifisere enkelte forestillinger om det gode liv (som nazismen), men skaper ikke dermed noen basis eller noe fortrinn for liberalismen. Uansett om man anser hans argumentasjon som fullstendig vellykket, var Robert Nozicks ide om Utopia, som et ramme­verk der man kunne strebe etter å oppfylle forskjellige former for det gode, en form for minimal universalisme. Den peker på den grunnleggende klassisk liberale, eller liber­tarianske, oppfatning at mennesket blomstrer på forskjellig vis, og at det er usannsynlig at det er mulig å samordne alle disse måtene i en enkelt, harmonisk og konfliktløs helhet. Politiske institusjoner bør derfor regulere denne konflikten og gjøre de mulige å tolerere ulike livsførsler ved å etablere skiller som gjør sam­eksistens mulig. Berlins tanker gjentar dette synet, men det er ikke klart hvordan de tilbyr en bedre versjon av dette klassisk liberale standpunktet.

Det poenget av en viss verdi som Gray har, er ikke så mye at liberalismen ikke kan gis et sikkert fundament, men at det han kaller «en liberal livsform» ikke må gis fortrinn. Dette argumentet har imidlertid ingen kraft mot den libertarianske versjonen av liberalismen, som aksepterer at illiberale samfunn kan bestå innenfor et liber­tariansk rammeverk. Et liberalt samfunn er etter dette syn ikke nødvendigvis et samfunn bestående av liberale enheter. Det kan inkludere amish, muslimer og kristne, separa­tister såvel som kosmopolitter. Det er derimot et argument rettet mot den dominerende versjonen av moderne liberal­isme, som går ut på at hele samfunnet må underlegges en dominerende liberal standard – en standard som gir sosial rettferdighet – og som ivaretas gjennom statens institusjoner.

Når det kommer til stykke er det liberalismens sentrale innsikt at menneskers mål og livsførsel er mangfoldige og ikke mulig å bringe under kontroll i en enkelt, harmonisk enhet. Det er mange grunner til at det er slik. Vårt ønske om økonomisk gevinst, såvel som vår lengsel etter sosial aksept er blant dem. Det faktum at verdier enkelte ganger står i motstrid til hverandre er bare av mindre betydning.

Det Berlin tilbyr oss ikke en fundamentalt annerledes, og enda mindre en bedre, versjon av liberalismen. (Faktum er at Berlin aldri gir seg ut for å skulle fremskaffe en). På sitt beste innebærer den en på­minnelse om verdien av moderasjon, og en advarsel mot fanatikeres optimisme. Ikke alt er mulig i den beste av alle mulige verdener. Men så fremt den aksepterer at perfeksjon er umulig, kan politisk teori visselig fortelle oss mer enn dette, ikke fordi den kan gi en fullstendig arkitekttegning, men fordi den i det minste kan gi en artistisk skisse som bedre gjør oss i stand til å se hvilken situasjon vi er i. Alle verk innen politisk teori har mangler, men ikke alle er uten verdifulle innsikter. Berlins verk kan ha unngått de mangler som ledsager alle store kon­struk­sjoner, men den filosofiske gevinsten av dette er liten.

John Grays studie av Berlin ender opp med å påstå at Berlin er en grevling som vet en stor ting. Denne tingen er verdi­pluralisme, som i sin kjerne har forestillingen om at verdier ikke er sammenlignbare. Dette «gjør hans standpunkt distinkt og nytt, og undergraver de orto­dokse overleveringer innen moral- og politisk filosofi.» I virkeligheten er imidlertid Berlin en filosofi-historiker som har fortalt mange forskjellige og interessante ting om tenkere og kunstnere og idehistorie – han er en rev.

Fotnoter

1) Commensurable er gjennomgående oversatt med sammenlignbar – o.a.

Chandran Kukathas er professor i politikk ved Australian Defence Force Academy, og har utgitt boken Hayek and Modern Liberalism.

Lettere forkortet og gjengitt med tillatelse fra november-utgaven av Reason, 3415 Sepulveda Blvd., Suite 400, Los Angeles, CA 90034. ©Reason

Hentet fra Ideer om frihet nr 4, 1996.

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.

0 kommentarer
Inline Feedbacks
View all comments

Fra arkivet