Kommentar

Norge – landet med gråtende idealister?

Tusenfryds annonsering av deres nye ekspressbilletter har skapt furore. Faktisk såpass mye at Tusenfryd trekker salget i fare for at folk skal boikotte dem. Det har vært skrevet opp og ned om hvordan vi føler oss når barn blir forskjellsbehandlet, men er det egentlig noe unikt ved denne «urettferdigheten» som provoserer?

Egentlig er det vel slik at den typiske nordmann blir provosert, eller rettere sagt gråtekvalt, av å få sprukket sin ekstremt priviligerte rosa boble som i utgangspunktet aldri hadde noe med menneskerettigheter å gjøre. Det skal faktisk ikke mer til enn at Ola og Kari ikke kan dra på sydenferie fordi de har glemt å bestille passtime, for det har tross alt vært kjent i noen måneder at det er kamp om passtimene. Selv tilbragte jeg mange somre på Koster-øyene i Sverige som barn. Det var kortreiste, hyggelige turer med gode minner. Danmark er enda bedre. Dit kan man også reise uten pass, det trengs kun gyldig ID som førerkort på foreldrene.

Nordmenns følelse av grusom urettferdighet stopper ikke der. Hvis naboen eller noen i gata våger å lage hyggelig stemning for en gjeng mennesker mens man selv prøver å sove, så skal man aldri gi naboen litt slack og dytte sov-i-ro i ørene, man er prinsipiell og ringer politiet for å få slutt på jævelskapen. Sånn! Lærepenge. Ikke prøv på fargerike spontane utspill igjen, for da blir det smekk på lanken. Isteden skal det være tyst og dølt i alle gater og nabolag, helst hele døgnet. Livet leves best isolert i eget hus, med trygge omgivelser som ikke utfordrer den komfortable fjollete bobla.

I dag er også første dagen hvor det innføres strengere regler for føring av elektrisk sparkesykkel, blant annet krav om samme edruelighet som for bilkjøring. Kjøretøyet går i 20 km/t. Til sammenligning kan danskene kjøre i 130 km/t på sine motorveier med opptil 0.5 i promille. Enten er danskene noen ville anarkister, eller så er nordmenn sykelig opptatt av kontroll på omgivelsene sine og lav sannsynlighet for å bli utsatt for urettferdighet. Jeg har mest tro på sistnevtne.

Det er forøvrig ingenting galt med å være idealist og opptatt av rettferdighet. Tvert imot, samfunnet vårt trenger disse kreftene slik at vi som samfunn stadig forbedrer oss og gjør livet for flest mulig så godt som mulig, og med raskest mulig fremgang innenfor bærekraftens rammer.

Idealismen blir først et problem når den resulterer i et tunnelsyn og motarbeider nye ideer og løsninger, fordi de nye løsningene også har noen nesten helt ubetydelige ulemper som rammer noen få mennesker. Den følte urettferdigheten som brukes til å motarbeide fremskritt tar ingen eller lite hensyn til det store bildet og hvilke goder som oppnås på samfunnsnivå, men vektlegger isteden noen svært subjektive opplevelser til et fåtall som har blitt rammet men som er strålende fornøyde med å fortelle om sin grusomme opplevelse på TV eller i de største avisene.

Vi nordmenn må trene oss opp psykisk til en avslappet holdning når vi hører om folk som har blitt krenket av at omgivelsene deres plutselig er forandret. En god huskeregel er at det alltid er minst to sider av en sak, hvor den ene kanskje er et netto gode for samfunnet. Det idealistiske målet vårt bør være et friest mulig liv for flest mulig mennesker, og da må det innebære kost/nytte-analyser og nettogoder, og hvor de få selvopptatte grinebiterne med sine rare kjepphester taper. Frihet for enkeltmennesket til å bestemme over egen kropp eller lommebok som ikke angår andre, er derimot ikke noe storsamfunnet med sin kost/nytte-analyse skal blande seg i. Det bør kun gjelde når rettigheter står i konflikt, når mennesker krever ting som ikke bør forstås som rettigheter, eller når mennesker truer bedrifter vekk fra å drive på en måte som er i tråd med lovverket slik som har blitt gjort med Tusenfryd.

Vi har forøvrig noe å lære av asiatisk kultur, hvor det å gjøre gode økonomiske kupp er en hobby og noe man skryter av til kolleger. Å stå i kø på Universal Studios i Singapore selvom det finnes ekspresspass er den største selvfølge. Ekspresspass koster ofte mer enn det smaker, og avstår det analytiske kost/nytte-folket. De som biter på, er de som ikke klarer å regne om tiden de bruker på å stå i kø til egen timelønn på jobben. Enten det eller så er det noe spesielt den dagen som gjør at man har dårlig tid. I så fall er det kanskje verdt det. Her gjelder det å se ulike behov og se et litt større bilde enn bare seg selv og egen urettferdighetslidelse.

Tenk at i Norge blir du i mange miljøer ansett som en kjiping hvis du skryter av at du fikk kjøpt en pulsklokke til 200 kroner. Det er et paradoks at gjennomtenkt pengebruk blir ansett som sært, nerdete eller upopulært, samtidig som det påstås at mange nordmenn ikke har råd til å leve respektable liv sånn som forskjells-Norge utvilker seg.

Liberale idealister som likebehandler mennesker på tvers av sosioøkonomisk status, landegrenser, religion og alder er svært gledelig. Gråtende idealister uten anlytiske evner, som att på til har overfladiske verdier, er derimot noe av det minst sjarmerende jeg blir utsatt for. Faktisk er det dypt urettfefdig for meg, og jeg krever derfor at sutrekoppene begynner og stramme maska og late som om de ikke bryr seg.

Fra arkivet

Arrangementer

  • Mont Pelerin Society - Oslo 2022
    • 04/10/2022 - 08/10/2022
    • Oslo
  • LibertyCon 2022
    • 14/10/2022 - 15/10/2022
    • Miami