Magasin

Liberalismens historie i Norge – noen hovedlinjer

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1991.


I 1814 fikk liberalismen et institusjonelt gjennombrudd med grunnloven. Imidlertid gjennomførte Johann Friedrich Struensee, som livlege for den gale kong Christian 7, et stort og halsløst reformprogram basert på opplysningstidens idéer. Opplyste, liberalistisk orienterte embetsmenn styrte i realiteten staten før 1814 … og efter 1814. I 1884 ble embedsstyret i Norge styrtet og et hovedtema de siste 100 årene ble en sterkere og sterkere vekst i statens makt og virkeområde. Liberalismens comeback er et nytt fenomen med Høyrebølge og nye internasjonale trender i 1980-årene. Det finnes kun tynne tråder bakover til den liberalistiske hovedstrømmen på 1700- og 1800-tallet.

Det er naturlig, når man skal trekke opp noen hovedlinjer i liberalismens historie i Norge, å begynne med året 1814. I dette året fikk liberalismen et slags institusjonelt gjennombrudd med den norske grunnloven av 17. mai. Det er også først fra dette året vi kan snakke om «Norge» som en selvstendig statsdannelse i moderne tid. Før 1814 var Norge bare en del av et dansk-norsk dobbeltmonarki, med sentrum i København og med den norske delen som avsidesliggende og på alle måter perifer. Forfatningen i denne helstaten var ganske fjernt fra det man idag forbinder med liberal tenkning: regimet var et enevelde, med all lovgivende og utøvende myndighet hos monarken. Formelt sett var det ingen institusjoner i statsapparatet som kunne motstå monarkens myndighetsutøvelse, det dansk-norske eneveldet fra 1660 til 1814 hadde Europas mest konsekvent gjennomførte absoluttistiske forfatning.

Friheten i gave

Likevel kan det være av interesse å legge vekt også på perioden før 1814. Denne perioden er mildt sagt lite kjent. Men i vår hjemlige historie er de femti årene eller så før 1814 en høyst interessant og ikke så rent lite eksotisk tid. Dessuten er denne perioden helt avgjørende for utformingen av særtrekkene i den norske liberalismen. Den skapte tradisjoner og trakk opp sterke rammer for tenkemåte og politisk praksis.

La oss derfor begynne i Danmark, med eneveldet og særlig med en tysker. Annen halvdel av 1700-tallet var opplysningsidéenes tidsalder. På begge sider av Atlanterhavet blomstret nye, radikale idéer om individenes friheter og rettigheter, om økonomisk og politisk fremskritt. De teoretiske stjernene i perioden var Locke, Montesquieu, Voltaire og Adam Smith. Det politiske dobbeltklimakset var Den amerikanske uavhengighetserklæringen i 1776 og Den franske revolusjon i 1789.

På våre hjemlige trakter var Norge som sagt underlagt Danmark og underlagt Europas strengeste enevelde. Men den politiske situasjonen i det dansk-norske eneveldet fra ca. 1770 var meget spesiell. Den eneveldige monarken, Christian 7., var nemlig klinisk gal. Formelt hadde han all lovgivende og utøvende makt. Reelt sett var han helt i hendene på sine nære omgivelser, det være seg formelle regjeringer, slektninger eller andre uformelle rådgivere. I de siste tredve årene av 1700-tallet opplevde det dansk-norske monarkiet flere statskupp. De foregikk ved at noen fikk kongen til å skrive under på at rådgivere var avsatt.

Samtidig ség de nye, radikale frihetsidéene inn i den dansk-norske staten. Den intellektuelle eliten i København hadde god kontakt med og god oversikt over åndslivet i Europa. Det fantes også et viktig hjemlig grunnlag for disse idéene. Naturrettsidéer hadde spilt en sentral rolle i dansk-norsk politisk tenkning allerede midt på 1600-tallet. De ble brukt til å legitimere eneveldet – men det er ikke desto mindre viktig at de eksisterte som en del av åndstradisjonen. Eksempelvis var bergenseren Ludvig Holberg, ellers kjent som komediedikter, en av de mest sentrale naturrettsteoretikere og eneveldetilhengere i Danmark-Norge i første halvdel av 1700-tallet. Midt på 1700-tallet ble det ført en heftig debatt blant de lærde i København om Montesquieus idéer.

En annen hjemlig tradisjon var også viktig: I det dansk-norske eneveldet hersket det en relativt stor rettssikkerhet, med skrevne lover og med domstoler mer uavhengig av statsmakten enn i de fleste andre land.

Med denne bakgrunnen var det en tysker grep avgjørende inn og ga vår hjemlige liberalistiske tradisjon en brutal start. Johann Friedrich Struensee (1737-1772) var en lege fra dobbeltmonarkiets tyske besittelser. Han svingte seg opp som livlege for den gale kong Christian 7.; samtidig var han dronningens elsker. Han hadde også sterke politiske ambisjoner. I en periode på halvannet år, i 1770 og 1771, var han den faktiske enevoldshersker i den dansk-norske staten.

Struensee var fanatisk opptatt av de nye opplysningsidéene. Da han hadde den faktiske makten i staten, satte han igang et stort og halsløst reformprogram. Mest bemerkelsesverdig i vår sammenheng er hans trykkefrihetslov av 17. september 1770. Inntil denne datoen hadde det vært en streng forhåndssensur av trykte skrifter i Danmark-Norge. Struensees lov ikke bare opphevet sensuren. Den var og er verdens mest vidtgående lov om trykkefrihet. Alle kunne ganske enkelt skrive det de ville, uten sensur, uten begrensninger, uten noen ansvarsparagraf.

Noen måneder senere ble loven riktignok strammet litt til med en ansvarsparagraf; først og fremst fordi den utløste et ras av pamfletter med krasse angrep på Struensee og med klare antydninger om hans usømmeligheter med dronningen.

Struensees trykkefrihetslov er et eksempel på at friheten ble skjenket i gave ovenfra. Det var ikke noe merkbart press fra undersåttene som førte til at trykkefrihet ble innført. Det var ganske enkelt statssjefens frihetsidéer som var avgjørende. Begrunnelsen for loven var helt i opplysningstidens ånd: innskrenkninger i ytringsfriheten hindret folk i å finne sannheten, i å avdekke fordommer, i å angripe misbruk. Ikke minst er det viktig at friheten eksplisitt ble koblet til åndelig, økonomisk og materielt fremskritt.

Struensee led en trist skjebne. Han ble avsatt i et statskupp tidlig i 1772 og offentlig henrettet på en bestialsk måte. Mange av hans reformer ble opphevet. Men ikke alle. Til tross for at det fulgte en reaksjonsperiode i Danmark-Norge, ble forhåndssensur aldri gjeninnført.

Urliberalismen

I 1784 kom reformvennlige krefter til makten etter et nytt statskupp. De fortsatte Struensees arbeid, på en bredere front, på en sindigere måte, og med et videre sosialt grunnlag. Tiden etter 1784 er en av de store reformperioder i vår historie. Reformene ble iverksatt av menn som var sterkt preget av de liberalistiske idéene. Blant de fremste makthaverne i denne perioden var nordmannen Christian Colbjørnsen (1749-1814).

Et av høydepunktene i reformvirksomheten er de såkalte landbo-reformene i Danmark i 1787-88. I store trekk kan vi si at disse reformene avskaffet føydalismen på den danske landsbygden og la grunnen for et moderne landbruk i Danmark, basert på den private eiendomsrett.

Eiendomsrettsprinsippet ble forfektet i like høy grad da enevoldsregimet gikk løs på odelsretten i Norge. En forordning av 5. april 1811 var ment som et første skritt mot en endelig avskaffelse av odelsretten. Hovedmannen bak dette fremstøtet var Colbjørnsen. Men denne delen av enevoldsregimets reformvirksomhet var mislykket. Odelsretten ble gjeninnført, i grunnlovs form, av Eidsvollsforsamlingen i 1814.

Det mest kjente eksemplet på at tankegods fra den økonomiske liberalismen fikk innpass i enevoldsregimet, er tollforordningen av 1797. Historikere har diskutert i hvor stor grad denne forordningen kan kalles et gjennombrudd for frihandelsidéene, i hvor stor grad den innebar et brudd med eneveldets til da merkantilistiske orientering. Noen har innvendt at siden loven i så stor grad tok sikte på å øke statens inntekter, kan den ikke kalles noe gjennombrudd for liberalismen.

Men et slikt argument baserer seg på en misforståelse av frihandelsidéene. Et viktig poeng med forordningen var å øke statens inntekter. Men inntektsøkningen, og en generell velstandsøkning i samfunnet, skulle oppnås ved å fjerne merkantilistiske reguleringer, ved å frigjøre handelen med utlandet. I våre dager kalles dette dynamisk skatte- og avgiftspolitikk. Tollforordningen av 1797 var slik sett helt i tråd med Adam Smiths idéer.

Det var ikke tilfeldig. Smiths Wealth of Nations ble oversatt til dansk allerede i 1779. Dette var et klart uttrykk for at den intellektuelle eliten i dobbeltmonarkiet fulgte interessert med i tidens politiske og ideologiske litteratur. Den ideologiske debatten skjøt fart etter 1784. Det reformvennlige enevolds-regimet var også påfallende tolerant når det gjaldt ytringsfrihet. I annen halvdel av 1780-årene og første halvdel av 1790-årene flommet København over av ideologisk orienterte tidsskrifter og publikasjoner. Den franske revolusjon ble inngående diskutert, i 1793 og 1794 ble det til og med utgitt et tidsskrift som ga full støtte til den jakobinske terroren.

I det hele tatt var det intellektuelle klimaet i København usedvanlig åpent og stimulerende. Hovedstaden var også Norges intellektuelle senter, norske studenter dro til København for å studere. Ikke minst mottok det vi kan kalle 1814-generasjonen i norsk historie sine intellektuelle og ideologiske inntrykk i dette miljøet.

Man snakker gjerne om det opplyste enevelde i annen halvdel av 1700-tallet. Etter alle parametre var det dansk-norske enevoldsstyret fra 1784 det mest opplyste i Europa. Det var naturligvis én viktig begrensning ved reformvirksomheten: den inkluderte ikke forsøk på å myke opp eneveldet som statsform. Men i vår sammenheng kan vi blinke ut hovedlinjene i en hjemlig liberalistisk tradisjon som vokste ut av 1700-tallets siste tiår:

– Tradisjonen la sterk vekt på ytringsfrihet, på idéer om fri meningsdannelse og debatt, på utstrakt toleranse overfor ytringer. Den var videre opptatt av prinsipper om privat eiendomsrett, om rettssikkerhet og personlig frihet. Spesielt var den orientert mot frihandel. Men samtidig var den preget av en tankegang om elitestyre. Den åpnet ikke for en utvikling i retning av et politisk demokrati. Dessuten la den vekt på en sterk stat; effektiv, handlekraftig og med et utstrakt virkeområde i samfunnet.

Dette elitestyret og denne sterke staten var nødvendige redskaper for å gjennomføre reformer i liberalistisk og moderniserende retning. Det var ingen sterk motstand i tradisjonen mot staten som sådan. Tvert om: statens øverste makthavere var de som var sterkest fanget inn av nye liberalistiske frihetsidéer.

Vi kan snakke om en byråkratisk, elitistisk liberalisme. Frankrike, Storbritannia og særlig USA i den samme perioden utgjør påfallende sterke kontraster. Jeg vil kalle denne perioden før 1814 den urliberalistiske epoken i vår hjemlige historie.

Den klassiske liberalismen

Gjennom de nye frihetsidéene ble naturligvis eneveldet ideologisk undergravet innenfra. Dette ble spesielt påtagelig etter 1800, da Danmark-Norge ble rotet inn i Napoleonskrigene, og da regimet ikke hadde overskudd til å være fullt så tolerant eller fullt så reformvennlig lenger.

I 1814 ble Norge revet løs fra Danmark. Samtidig brøt den norske politiske eliten med eneveldet. Grunnloven av 17. mai, senere erstattet av en lett revidert utgave 4. november, hadde sterke liberalistiske innslag også på det politiske plan.

Den la vekt på maktfordeling i statsapparatet. Makten i staten ble delt mellom et utøvende organ (konge og regjering) og et lovgivende og bevilgende organ (stortinget). For sin tid var grunnloven videre svært demokratisk. Stortinget fikk relativt stor makt, kongen hadde eksempelvis bare utsettende veto i lovsaker. Alle eiendomsbesittende menn fikk stemmerett til stortinget, i praksis innebar det at nærmere halvparten av alle voksne menn i Norge fikk stemmerett. Kontrasten med land som Storbritannia og Frankrike er på dette feltet meget sterk.

Samtidig videreførte grunnloven viktige trekk fra det sene enevoldsregimet. Ytringsfrihet, rettsikkerhet og privat eiendomsrett ble kodifisert. Næringsfrihet og religionsfrihet også, selv om formuleringene på disse områdene var mer forbeholdne og uklare.

På denne måten kan vi fastslå at det liberalistiske tankegodset slo konstitusjonell rot i Norge i 1814. Det var et avgjørende gjennombrudd. Men i en liberalistisk sammenheng hadde grunnloven også sine begrensninger. Den norske grunnloven inneholdt ingen prinsipiell rettighetserklæring, som eksempelvis den franske menneskerettighetserklæringen av 1789. Den var som nevnt noe forbeholden med enkelte rettigheter, det som skulle være en religionsfrihetsparagraf ble eksempelvis sterkt skjemmet av et forbud mot jøder, munkeordener og jesuitter. Videre fikk den faktiske eliten i Norge, embetsstanden, en særstilling i forfatningen. Og som nevnt ble den private eiendomsretten svekket, da Eidsvollsforsamlingen i en stemning av viderekommen bonderomantikk gjeninnførte odelsretten.

Perioden 1814-1884 er den klassiske liberalismens epoke i Norge. Blant norske historikere er perioden kjent som «Embetsstaten», et uttrykk som stammer fra Jens Arup Seip. Politisk sett var perioden preget av at embetsmennene grep den faktiske makten i staten og beholdt den. Det norske samfunnet hadde ingen annen naturlig elite, og embetsstanden hadde på sin side ingen idéer om demokratisering.

Enkelte historikere, først og fremst Francis Sejersted, har også understreket at perioden er preget av borgerlige rettsstatsidéer à la Hayek. I større eller mindre grad var det overordnede forestillinger i den politiske eliten om at statens funksjon i samfunnet skulle være begrenset og at statens avgjørelser skulle være bundet til overordnede normer som forutsigbarhet og likebehandling.

I denne klassisk liberalistiske perioden i norsk historie hadde liberalismen – i vid og løs forstand – et ideologisk hegemoni. Innenfor denne vide ideologiske rammen, kan man peke på ulike strømninger og ulike politiske retninger. Man kan også peke på andre ikke-liberalistiske idéelementer. Men det overordnede er at de liberalistiske idéene hadde så stor autoritet og gjennomslagskraft at de snek seg inn i og preget all politisk debatt og argumentasjon.

Hovedstrømmen i norsk politikk 1814-1884 må oppfattes som en fortsettelse av urliberalismen under det sene eneveldet. Opplyste, liberalistisk orienterte embetsmenn styrte i realiteten staten før 1814. De fortsatte å styre staten i realiteten også etter 1814. Politisk sett var Norge i union med Sverige. Men denne unionen var meget løs, Norge hadde stort sett fullt indre selvstyre. Båndene til København og Danmark ble klippet av i 1814. Men eliten hadde fortsatt nær kontakt med europeiske idéstrømninger.

Den norske klassiske liberalismens glanstid var perioden 1840-1870. Fra 1814 til 1840 var det nye embetsregimet preget av politisk konsolidering og rivninger med den svenske kongen. Etter 1870 begynte regimet å vakle og havnet i en ren forsvarsposisjon. Men i glanstiden utfoldet regimet seg med moderniserende og reformerende virksomhet, drevet av en aktiv, effektiv, autoritær, men samtidig begrenset, statsmakt.

Dels var reformvirksomheten vinklet inn mot å skape en stadig friere økonomi ved å rydde unna gamle stengsler og økonomiske privilegier. Statens ledere tok bevisst sikte på å skape et indre marked i Norge. Enda viktigere og mer påfallende var fremstøtene for å rive ned og avskaffe tollmurer mot utlandet.

Moderniseringsfremstøt

Det er spesielt to felter moderniseringsfremstøtene var innsiktet på. Dels dreide det seg om å bygge ut kommunikasjoner: veier, kanaler, jernbaner og telegraf. Staten engasjerte seg aktivt i kommunikasjonsutbyggingen, i tråd med Adam Smiths idéer. Dels var det tale om å legge forholdene til rette for å utbygge skipsfarten, den store, kraftig ekspanderende næringsveien i Norge midt på 1800-tallet. I den norske embetseliten fantes det idéer om Norge som verdens befrakter, om norske seilskuter på alle verdenshav og om norske rederier og skipsbyggerier i hver havn og vik langs kysten.

Disse idéene var igjen forankret i en prinsipiell kosmopolitisme preget av fremskrittstro og utviklingsoptimisme. Perspektivet var en verden dominert av frihandel, fred, jevn økonomisk vekst og velstand, en verden der grensene mellom nasjonene ble stadig mindre viktig.

Vi finner eksempelvis slike idéer hos de to sentrale statsmennene og politiske tenkerne i Norge i perioden 1840-1870: Anton Martin Schweigaard (1808-1870) og Frederik Stang (1808-1884). Begge tilhørte den såkalte Intelligenskretsen i 1830-årene, de markerte seg blant annet som sterke motstandere av dikteren Henrik Wergeland. Schweigaard var utdannet jurist og den første norske professor i sosialøkonomi, vel bevandret i klassisk økonomisk teori og i liberalistisk ideologi. Også Stang var jurist. Mens Schweigaard ikke ville være annet enn stortingsmann i sine politisk aktive år, var Stang statsråd, i en årrekke statsminister. Satt på spissen – men ikke så mye på spissen – var det disse to som styrte Norge i den liberalistiske glanstiden.

Samtidig var både Schweigaard og Stang tilhengere av et gammeldags, autoritært elitestyre. Det var en selvfølge for dem at de beste skulle styre, det var også en selvfølge å bruke politisk tvang om nødvendig. De var tvert avvisende til politisk demokratisering.

Parallelt med denne autoritære og elitistiske hovedstrømmen, kan vi snakke om en alternativ og opposisjonell liberalistisk strømning i Norge under embetsstatens tid. Fra 1830-årene av hadde den såkalte bondeopposisjonen vært en politisk maktfaktor på Stortinget. I utgangspunktet hadde de norske bondepolitikerne ikke noe ønske om et politisk systemskifte. De førte en sterk interessepolitikk med et visst anti-statlig preg. Et primært ønske var å få være mest mulig i fred for den sentraliserte og autoritære statsmakten. Bondepolitikk gikk i stor grad ut på å slippe å betale skatt og å motarbeide statlige inngrep. En tidlig politisk triumf for bondepolitikken var innføringen av det lokale selvstyre i Norge – Formannskapslovene – i 1837. En annen triumf var at direkte statsskatt ble avskaffet omtrent samtidig. Begge reformene skjedde dog under ledelse av de toneangivende embetsmennene. Bondepolitikken var som sagt først og fremst interessepolitikk. Men det var langt på vei et sammenfall mellom den økonomiske liberalismens idéer og det bondepolitikerne oppfattet som sine interesser. Det gjaldt idéen om en liten og billig statsmakt, det gjaldt også et reformprosjekt som det å frigjøre handelen på landsbygden.

Et allment poeng i denne forbindelse er at interesser alltid må uttrykkes gjennom idéer. Midt på 1800-tallet hadde liberalismens idéer et så sterkt hegemoni at bondeinteresser jevnlig ble legitimert gjennom liberalistiske argumenter.

Når dette først er sagt, må det også understrekes at den dominerende bondepolitikken var utpreget opportunistisk. Bøndene på Stortinget var tilhengere og motstandere av tollmurer der det passet. Det vil nærmere bestemt si: avhengig av hva de produserte. Gjennomgående var kornproduserende østlandsbønder for en streng korntoll, mens vestlandsbønder var mot. Det omvendte var tilfelle for smørtoll. De mer teoretisk orienterte embetsmennene på Stortinget måtte foreta mange taktiske disposisjoner for å kunne sette igjennom sine idéer i et slikt politisk terreng.

I åndsfrihetsspørsmål var de fleste bondepolitikerne lite tolerante. De klarte også å forhindre at odelsretten ble avskaffet: da liberalistiske embetsmenn med Schweigaard i spissen forsøkte å fortsette enevoldsregimets reformvirksomhet på dette området i 1850-årene, klarte de ikke å oppnå grunnlovsmessig flertall på Stortinget. Det var imidlertid et simpelt flertall for å avskaffe odelsretten i 1857, og en slik oppslutning om den private eiendomsrett på landsbygden har man ikke akkurat sett i våre dager.

Blant bondepolitikerne fantes det riktignok enkelte som fremsto som mer konsekvent liberalistisk orienterte. Det sentrale navnet er Søren Jaabæk (1814-1894), stortingsmann fra 1845 til 1890. Jaabæk var en selvlært, grundig belest, overbevist og ytterliggående liberalist. Han stemte imot nær sagt alle forsøk på å øke statens utgifter, hva enten det dreide seg om jernbaneutbygging, kunsterlønn til Bjørnstjerne Bjørnson eller landsbruksskoler. Forfatningsmessig sett var Jaabæk en radikaler, med skarp brodd mot embetsstyret. Han beveget seg i stadig mer demokratisk lei, han var endog erklært republikaner. Jaabæks glanstid var 1860- og 1870-årene. I denne perioden bidro han til en kraftig radikalisering av bondepolitikken.

Nå var heller ikke Jaabæk helt konsekvent i sine doktriner. Også han var i noen grad preget av interessepolitikk, eksempelvis var han tilhenger av en fast, lav rente. Men dette var et unntak. Hovedperspektivet er at Jaabæk mer enn noen annen representerte en alternativ liberalistisk utforming, sammenlignet med den hegemoniske, elitistiske embetsmannsliberalismen.

Liberalismens nedtur

I 1884 ble embetsstyret i Norge styrtet og – for å si det meget forenklet – parlamentarismen innført. Det var en bredt sammensatt koalisjon som styrtet det gamle regimet, en koalisjon bestående av ulike politisk radikale retninger. Søren Jaabæk tilhørte denne koalisjonen. Men hans tid var ute, hans liberalistiske alternativ fikk aldri noe politisk gjennomslag.

Isteden ble liberalismen trengt tilbake. Det politiske hegemoniet gikk tapt. Et hovedtema de siste 100 årene har vært en sterkere og sterkere vekst i statens makt og virkeområde.

De radikale elementene i bondeopposisjonen ble utviklet i retning av sosial radikalisme, en radikalisme som ønsket å bruke staten aktivt til å løse økonomiske og sosiale problemer i samfunnet. En helt ny oppgave for staten ble mer og mer dominerende i den politiske tenkningen: å skape sosial utjevning ved direkte og systematiske overføringer av verdier mellom samfunnsmedlemmene. Forestillinger om et politisk og sosialt demokrati ble hos mange aktører og på mange felter overordnet forestillinger om den enkeltes rettigheter. Samtidig – og dette er ikke uviktig – overlevde viktige elementer i liberalistisk tenkemåte fra 1700- og 1800-tallet: idéer om ytringsfrihet, om organisasjonsfrihet, om religionsfrihet, om rettssikkerhet. Også forestillingen om den private eiendomsrett fortsatte å være sentral. I den nye historiske og politiske konteksten ble disse idéene utviklet, utvannet og tilpasset, det er eksempelvis opplagt for eiendomsrettens vedkommende. Men de ble ikke desto mindre en viktig del av den ideologiske og politiske kultur i Norge.

Den gamle liberalistiske hovedstrømmen overlevde i noen grad og tilpasset seg den nye situasjonen i perioden 1884-1914. På sosialøkonomiens område ble den klassiske økonomiens læresetninger stadig forfektet. Vi finner sterke liberalistiske elementer på høyre side i politikken, i partiene Høyre (fra 1884) og Frisinnede Venstre (fra 1909). Spesielt miljøet rundt Frisinnede Venstre ble forbundet med åndsfrihet, individualisme og sterk motvilje mot autoritære demokratiske holdninger, eksemplifisert i de domine-rende «saker» på denne tiden: avholdssak og målsak. Det er i dette miljøet vi finner tidens store politiske «høvdinger»: Christian Michelsen og Fridtjof Nansen.

I dette miljøet finner vi også forsvar for frihandel (eksempelvis hos en mann som Høyres statsminister Francis Hagerup), mens den toneangivende politiske tendensen gikk i en helt annen retning. Kontinuiteten fra den særpregede norske liberalistiske tradisjonen ligger spesielt i at de individualistiske holdningene og de liberalistiske idéelementene ble forbundet med elitetenkning og ønske om et sterkt, autoritært og effektivt statsstyre. Men noe vesentlig var borte: de moderniserende og radikale impulsene manglet hos Schweigaards og Stangs arvtagere. Isteden ble det tale om en defensiv kamp for den bestående sosiale orden, en kamp mot trusselen fra demokratiet og, i stadig større grad, fra den fremvoksende sosialismen.

Mellomkrigstiden

I tiden etter første verdenskrig og den russiske revolusjon fikk trusselen fra sosialismen deler av den liberalistisk pregede høyresiden til å flørte med nye autoritære regimer som vokste frem i Europa. Det gjaldt spesielt Mussolinis fascistiske Italia. Denne dobbeltheten, svingningen mellom en individualistisk grunnholdning og dragning mot autoritære regimer, kommer til uttrykk i tilspisset form hos dikteren Nils Kjær. På den ene side kunne han utilslørt hylle Mussolinis autoritære og kollektivistiske stat. «Et folk kan ikke og skal ikke styre. […] lad en mand styre os», skrev han i 1923.

På den annen side demonstrerte Kjær en så konsekvent individualisme at han nektet å delta i folkeavstemningen om brennevinsforbud. «Hvad jeg skal drikke eller hvad jeg skal tro, det rager intet flertal. […] Det rager ingen andre end mig selv», proklamerte han. Motstanderne av forbud som aksepterte en folkeavstemning kritiserte han på prinsipielt grunnlag: «de svigtede idéen om personlig frihed. De indrømmede et flertals ret til at bestemme noget, der ikke vedkommer flertallet; hvad den enkelte borger skal faa lov til at drikke».

Denne flørten med autoritære regimer ble bare en flørt. Det liberalistiske tankegodset, de individualistiske holdningene, var for sterke. Men denne spenningen i tiden etter første verdenskrig er samtidig meget karakteristisk for hovedstrømmen i norsk liberalistisk tradisjon. I et langt perspektiv fremstår norsk liberalisme på 1800-tallet som mer statsvennlig enn i mange andre land. På den annen side : i mellomkrigstiden kan det virke som om norsk høyreside var mindre mottagelig for autoritært og fascistisk tankegods enn i mange andre land.

1930-årene var liberalismens mørkeste tid i Norge, i Europa og i verden forøvrig. Statlige løsninger dominerte på høyre og på venstre side. Totalitære idéer var på voldsom fremmarsj. Dette tiåret var også den store krisetiden for kapitalismen og for den klassiske økonomien. Krisen ga seg først og fremst utslag i en omfattende arbeidsløshet. Det kapitalistiske systemet så ikke ut til å fungere lenger, den klassiske økonomiske teorien så ikke ut til å kunne gi svar på problemene. Løsningen så ut til å ligge i omfattende statlig styring og kontroll. Planøkonomi ble et moteord i brede politiske kretser. Stalins Sovjet, Hitlers Tyskland, Mussolinis Italia var tilsynelatende suksesser i sammenligning med politiske demokratier. I noe mer moderat form ga John M. Keynes en teoretisk begrunnelse for statlig intervensjon i økonomien. I Norge ble liberalismen trengt mer og mer tilbake. Blant sosialøkonomer var keynesiansk og planøkonomisk tenkning på fremmarsj. Fedrelandslaget, en slags fortsettelse av miljøet rundt Frisinnede Venstre, erklærte at liberalismen var død og tok til orde for planøkonomiske og korporative løsninger. Fremtredende representanter for næringslivet gled vekk fra liberalistiske posisjoner og aksepterte i større og større grad statlige inngrep.

Liberalisme som begrep ble først og fremst forbundet med partiet Venstre, og da særlig med den fløyen av partiet som følte tilknytning til avisen Dagbladet. Men denne liberalismen var fullstendig utvannet og sto meget langt unna klassiske posisjoner. Idémessig sett forsvarte den åndsfrihet og politisk demokrati, forøvrig åpnet den for statlige løsninger på nær sagt alle felter av samfunnslivet.

En rendyrket, klassisk liberalisme kan vi finne bare i små miljøer, politisk sett med ren outsiderstatus. Et ideologisk sentrum var tidsskriftet Farmand, fra 1935 av redigert av Trygve J.B. Hoff (1895-1982). Farmand var et næringslivstidsskrift med frihet for næringslivet på programmet. Men først da Hoff overtok, ble det preget av en bred og konsekvent liberalistisk tenkemåte. Hoff var utdannet sosialøkonom. Hans doktoravhandling Økonomisk kalkulasjon i socialistiske samfund (1938) ga en prinsipiell kritikk av sosialistisk planøkonomi og skilte seg skarpt fra hovedtrenden i norsk sosialøkonomi mot slutten av 30-årene. Med sin teoretiske bakgrunn og med sin politiske outsiderstatus var Trygve Hoff relativt ubundet av den tunge hjemlige liberalistiske tradisjonen. Den byråkratiske, ikke så rent lite statsvennlige liberalismen fra det sene 1700-tall og fra 1800-tallet satte ikke spesielt merkbare spor hos ham.

Hoffs perspektiv for Farmand var å holde den liberalistiske fanen høyt i en anti-liberalistisk tid. «Her er spørsmål om et livssyn og det slåss man for enten man tror det vinner frem i øieblikket eller ei», skrev han i 1936. Hoff hadde også god kontakt med meningsfeller i utlandet. Denne kontakten ble forsterket da han oppholdt seg i USA under Den annen verdenskrig.

Etterkrigstiden

Heller ikke etterkrigstiden, i det minste frem til rundt 1980, kan kalles noen utpreget glanstid for liberalismen i Norge. Den samfunnsmessige hovedtendensen etter 1945 har vært en eksplosiv vekst i statens myndighetsområde og statens utgifter. Det er blitt bygget opp en velferdsstat med to eksplisitte siktemål: dels å gi alle innbyggere sosial trygghet på et relativt høyt nivå, og dels å sørge for sosial og økonomisk utjevning. Det samfunnsøkonomiske idealet har vært en politisk styrt og organisert kapitalisme, med sterke inngrep i den private eiendomsrett. På sosialøkonomiens område har den keynesianske og planøkonomisk orienterte tendensen hatt et sterkt hegemoni, med Ragnar Frisch, Trygve Haavelmo og Leif Johansen som de store navnene. Samtidig har det vært nær forbindelse mellom toneangivende sosialøkonomer og det styrende DNA.

På den annen side ble ikke-demokratiske og totalitære løsninger grundig diskreditert av Hitlers nasjonalsosialisme, og i noen grad av Stalins kommunisme. Det norske samfunn etter 1945 har vært preget av en relativt stor åndsfrihet og ytringsfrihet. Proteksjonistiske strømninger har dessuten stått svakere enn i 1930-årene.

Liberalistiske miljøer

Når det gjelder liberalistiske miljøer, fortsatte Hoff der han slapp i 1940. Farmand var stadig et liberalistisk ideologisk senter. I boken Fred og fremtid – liberokratiets vei (1945) publiserte Hoff et mer utførlig manifest.

I det borgerlige politiske miljø var det en viss motstand mot DNAs planøkonomiske idéer. Det fantes stadig liberalistiske innslag i Høyre, selv om disse innslagene ofte var tilstede i vag og utvannet form. Dette kom ikke minst til uttrykk i striden om de såkalte Fullmaktslovene tidlig i 1950-årene.

Rundt og innenfor partiet Høyre ble liberalistiske idéer studert og dyrket i organisasjonen Libertas. Denne organisasjonen ble stiftet i 1947. Den fikk en noe skjev start. Stiftelsen foregikk i hemmelighet, og i 1948 kunne arbeiderpressen med brask og bram avsløre at det eksisterte en hemmelig interesseorganisasjon for næringslivet i Norge.

Etterhvert etablerte Libertas et studiesenter og utga en rekke bøker og brosjyrer med liberalistisk innhold. Om denne organisasjonen hadde en klar affinitet til liberalismen, fikk den i konservativ sammenheng et slags ideologisk motstykke i kretsen rundt tidsskriftet Minerva. Rundt 1960 gikk Minerva-kretsen til ideologisk offensiv mot liberalismen, og det var lite som tydet på at liberalistisk tenkning skulle få noe politisk comeback.

Liberalismens comeback

I begynnelsen av 1970-årene, nærmere bestemt i 1972, kunne en i og for seg meget skarpskodd iakttager, statsviteren Øyvind Østerud, beskrive liberalismens skjebne i følgende sarkastiske vendinger:

«Men næringsliberalisme og prinsipiell motstand mot statsintervensjon frister i dag en temmelig gjenglemt tilværelse på Morgenbladets kulturside, i Libertas og i forretningsorganet Farmand. Og heller ikke her uten forbehold.»

Tyve år senere kan vi konstatere at tidene skifter. Liberalismen er ikke gjenglemt lenger.

Om Farmand og Libertas må betraktes som politiske outsider-miljøer, gjelder dette i enda større grad en aktør som Anders Lange i 1950- og 1960-årene. Lange hadde vært et aktivt medlem av Fedrelandslaget i 1930-årene. Før 1940 hadde også han vært sterkt preget av planøkonomiske og korporative idéer. Men i etterkrigstiden ble han mer opptatt av liberalistiske idéelementer. Han drev sin egen politiske og ideologiske butikk, med publikasjonen Hundeavisen – senere Anders Langes Avis – og flere organisasjoner.

I 1973 opplevde han en politisk triumf som kom mildt sagt overraskende på det norske politiske miljø. Han stiftet Anders Langes Parti til sterk nedsettelse av skatter, avgifter og offentlige inngrep, og seilte inn på stortinget med fire mandater og vel fem prosent av de avgitte stemmene.

ALP var først og fremst en populistisk protest mot den stadig mer omseggripende statsmakten. Slik sett har partiet visse likhetstrekk med bondeopposisjonen midt på 1800-tallet. Ser man på partiet i startfasen, kan man finne klare liberalistiske innslag. Men slett ikke noen avklaret og konsekvent liberalistisk plattform. Partiets, og partilederens, ideologiske og politiske grunnlag var meget sammensatt, sterkt høyreautoritære elementer var tilstede side om side med liberalistiske idéelementer. ALP kunne by på tilhengere av Friedrich Hayek, tilhengere av Ayn Rand og tilhengere av Sør-Afrika.

ALP kunne blitt en politisk episode. Når partiet etterhvert utviklet seg til noe mer enn det, skyldes dette en rekke ulike årsaksfaktorer. Blant disse faktorer er utvilsomt politiske tilfeldigheter og usedvanlig dyktig politisk håndverk. I vår sammenheng er følgende spesielt viktig:

Den internasjonale utviklingen fra midten av 1970-årene, og spesielt i 1980-årene, er på mange måter den stikk motsatte av 1930-årene. Tredveårene var den klassiske økonomiens og kapitalismens krise. Åttiårene har vært planøkonomiens og sosialismens krise, med utviklingen i Øst-Europa høsten 1989 som klimaks og som en dramatisk bekreftelse. Åttiårene har også vært velferdsstatens krise: problemene med å løse alle oppgaver velferdsstaten har påtatt seg ser ut til å bli stadig mer påtrengende. Endelig har 1980-årene vært keynesianismens teoretiske krise i sosialøkonomien. Keynes’ intervensjonistiske løsninger fungerte ikke lenger.

1980-årene har vært preget av en sterk renessanse for liberalistisk tankegods. Liberalistiske idéer er iferd med å konkurrere seriøst om det ideologiske hegemoniet. Dette er ikke bare tydelig om man ser på liberalistiske innslag hos de politiske seierherrene i 1980-årene: hos Reagans tilhengere i USA, hos Thatchers tilhengere i Storbritannia. Minst like tydelig er tidsskiftet om vi ser på motstanderne. Man kan for eksempel sammenligne det ideologiske innholdet i Michael Dukakis’ presidentkampanje i 1988 med Johnsons og Humphreys ideologiske perspektiver i 1960-årene. Eller det britiske Labours nye plattform under Neil Kinnock i 1990 med samme partis sosialiseringsiver tyve og tredve år tidligere.

I Norge var det klare liberalistiske innslag i den såkalte Høyrebølgen i begynnelsen av 1980-årene. DNA har på sin side tydelig vært på en ideologisk defensiv. Det var ikke bare partiets «Frihetskampanje» midt i tiåret som bar preg av det. Standpunkter som ble tatt for gitt på DNA-hold i 1980 – et eksempel er NRK-monopolet – er helt utenkelige idag. Det er i dette historiske og ideologiske perspektivet vi må plassere mer rendyrkede og konsekvente liberalistiske krefter i 1980-årene. Det gjelder først og fremst i den store politiske sammenheng, som de påfallende sterke liberalistiske innslagene i Fremskrittspartiet, spesielt FPU. Det gjelder også små, intellektuelle liberalistiske miljøer utenfor partiet, som kretsen rundt tidsskriftet Idéer om frihet. Ser man på den norske liberalismen idag, er det vanskelig å finne annet enn tynne tråder bakover til den liberalistiske hovedstrømmen på 1700- og 1800-tallet. Det er vanskelig å se noen ubrutt tradisjon fra Colbjørnsen og Schweigaard til Carl I. Hagen og Tor Mikkel Wara. I noe større grad aner man slektskap mellom den opposisjonelle bondepolitikken på 1800-tallet og enkelte elementer i Fremskrittspartiet. Det er mulig man kan se en egen norsk tradisjon i blandingen av populisme og liberalisme. Men det historiske hovedperspektivet må bli følgende: Liberalismen utgjorde en bred, til tider storslått og mektig, gammel ide-tradisjon i Norge. Fra slutten av 1800-tallet av så den ut til å sykne hen og dø ut. Men i de siste ti-femten årene, i en gunstig internasjonal konjunktur, har en fornyet liberalisme blitt satt på den politiske dagsorden igjen.

Øystein Sørensen er historiker ved Universitet i Oslo. Han har bl. a. utgitt Ideer om frihet. (Oslo: Cappelen, 1986, 116ss), Anton Martin Schweigaards politiske tekning. (Oslo: Universitetsforlaget, 1988, 386ss) og Fra Marx til Quisling.

Hentet fra Ideer om frihet nr 1-2, 1991

Fra arkivet