Kommentar

Ta offerrollen, utpek en syndebukk og drep jakten på sannhet

New Jersey Hall of Fame er en organisasjon som hedrer enkeltpersoner fra delstaten New Jersey som har spesielt bidratt til samfunnet og verden. I oktober 2020 holdt New Jersey Hall of Fame sin 12. årlige prisutdeling. Milton Friedman fikk prisen. Han døde i 2006, men hans sønn, David D. Friedman, var der til å ta imot prisen på hans vegne, og til å si noen positive ord om hans far. Du kan høre hva han sier her, på cirka 1:04:10 til 1:08:39.

D. Friedmen forteller om sin far. Milton Friedman hadde visse leveregler for seg selv. Han var ikke opptatt av å peke ut syndebukker.

He had certain interesting rules for life. One of them was to never argue whose fault anything was. His response to any such argument was, «My shoulders are broad, it was my fault.»

David D. Friedman, om sin far, Milton Friedman

Tatt bokstavelig og kontekstløst, kan det virke som om Friedman mener at ingen skal beskyldes for å ha gjort noe galt mot noen. Men selvsagt finnes det reelle ofre! Friedman avfeier ikke dette. Problemet oppstår når ofre for et system ser seg etter andre mennesker å gi skylden på.

Forstår man sitatet på en mer edruelig måte, er tanken at vi burde passe oss for det menneskelige instinktet vårt, som er å finne grupper eller enkeltmennesker å hate eller gjøre fiendebilder ut av. Fokuset på mennesker som skyld i kaos og urett, fremfor systemer.

Når noen befinner seg på bunnen av et hierarki eller føler seg som et offer for en urett, er det forståelig at vi leter etter årsaken, slik at vi kan løse problemet. Kanskje tar vi offerrollen for helt legitime grunner. En arbeidsledig person, som ble arbeidsledig på grunn av utkonkurrering fra utlandet, er det helt forståelig opplever seg selv som et offer for noe. Hva galt har man tross alt gjort selv? «Det er bare slik verden fungerer» er for mange en mager trøst.

Dessverre har vi samtidig som vi føler på offerrollen, en lei tendens til å være kjappe med å rette pekefingeren mot andre mennesker. Kanskje særlig grupper, siden de er enklere å følelsesmessig distansere seg fra enn enkeltmennesker. Det være seg innvandrere, jøder, muslimer, svarte, de rike, kvinner, sosialister eller andre.

Fenomenet har fått et tildelt et navn av René Girard: Syndebukkmekanismen. Den hele og fulle sannhet til hva som er galt med verden, forklares ved å utpeke en felles syndebukk.

The scapegoat mechanism … comprises a major part of this theory, whereby he argued that humans evolved a tendency, when faced with a crisis, to spontaneously imitate each other in blaming, or scapegoating, arbitrarily selected individuals or groups

D. Vincent Riordan, The Scapegoat Mechanism in Human Evolution: An Analysis of René Girard’s Hypothesis on the Process of Hominization (2021)

Ofte er de avvikere på et vis. Pekefingeren peker dem ikke bare ut som syndebukk, men flytter dem til en desto mer outsiderposisjon. De blir fremmedgjorte; enda større avvikere enn de i utgangspunktet var. Mobbeoffer. Hakkekyllinger. Skyld i allverdens ondskap.

Blir det mange nok som retter pekefingeren mot ei spesifikk gruppe, oppstår det konflikt. Konflikter tjener demagoger på. Vi blir rivaler.

Det går utover tilliten i befolkninga. Vi blir mistenksomme. Folk vil ikke lengre stole på at den andre personen fører redelig argumentasjon. Hvorfor skal man tross alt stole på at fiender forteller sannheten? Dermed opphører videre sannhetssøken. Syndebukken blir brukt som hele forklaringer på hendelser og fenomener. Den viktigste ingrediensen i enhver konspirasjon. Heksejakt bedrives. Samfunnet polariseres, splittes opp, og i ytterste konsekvens, rakner det.

Ved å heller drepe ideen om syndebukken som hovedforklaring, mente Milton Friedman, at vi kanskje oppnådde et mer harmonisk samfunn og et bedre grunnlag for å diskutere om de faktiske ideer fører til det bedre eller ei. Et samfunn rettet mot å lete etter ulemper ved strukturer og systemer, ikke dets mennesker.

Fra arkivet