Kommentar

Misunnelse og politikerlønninger

Misunnelsen er en kraftig følelse som få unnslipper. Den er imidlertid ikke et godt grunnlag for kloke avgjørelser.

Forsidebildet som du ser nedenfor, er blitt delt en god del på sosiale medier, spesielt blant liberalistvenner som mener dette er slikt som skaper forakt for politikere. Stortingsrepresentantene har nemlig bevilget seg selv såpass med lønnsøkning at de passerer millionen i årslønn.

Det er imidlertid klokt å ikke gi etter for misunnelse og politikerforakt og tenke seg om litt nøyere før man konkluderer.

La oss begynne med å se på tallene. Lønnsøkningen per stortingsrepresentant er 76.321 kr. Dette gir en økning av offentlige utgifter på i underkant av 13 millioner kroner. Til sammenligning så økte statsbudsjettet med omtrent 210 000 millioner fra 2021 til 2022. Til sammenligning mottok Rødts sentralorganisasjon over 10 millioner kr i 2020, det vil si året før de kom over sperregrensen i 2021.

Sammenlignet med hvor mange penger offentlig sektor sløser vekk, blir lønningene til stortingsrepresentantene en liten fjert. Men gud hvilken misunnelse denne lille økningen gir.

Det minner meg på en historie om et viktig styremøte i en stor bedrift. Først vedtok de budsjettet på 1,8 milliarder kroner. Ingen tok ordet og det tok få sekunder. Deretter var det vedtok om en investering på flere titalls millioner. Det kom et spørsmål, men saken var unnagjort på et par minutter. Så kom saken om endring av uteområdene til bedriften med en kostnadsramme på et par titalls tusen. Her var det flere som tok ordet og det ble tilløp til debatt. Til sist var det diskusjon om hva slags kaker de skulle ha på styremøtene fremover. Her tok alle de tilstedeværende ordet. Mange opp til flere ganger, det var tilløp til krangling og saken tok nesten en time.

Jeg vet ikke om historien er sann, men den illustrerer hvordan folk tenker om Stortinget og dets representanter. De ergrer seg over wienerbrødene (lønningene), men bryr seg ikke om det som faktisk koster mye penger. Jeg er mer opptatt av at mennesker mister halvparten av pengene sine i skatter. Proporsjoner kalles det.

Viktige mennesker bør få skikkelig betalt

De som kritiserer stortingslønningene mener som regel også at politikerne er inkompetente idioter mer enn smarte og dyktige. Selvsagt mener de ofte også at mange politikerne er kjeltringer, ofte basert på snusk for eksempel knyttet til boligene. Det siste er jo langt på vei riktig, selv om det kan nyanseres hvis man ikke tolker alt i verste mening.

Det er imidlertid slik at man ofte får den kvaliteten man betaler for. Jeg kjenner en svært dyktig mann med kunnskaper, refleksjon og meninger. Noen oppfordret ham til å stille opp i politikken. Svaret kom spontant.

– Det er for dårlig betalt.

Han har jo en fet og interessant jobb i næringslivet. Det er ikke bare næringslivet som betaler bedre. Alle toppfolkene i LO for eksempel tjener betydelig bedre enn stortingsrepresentantene.

For politiske broilere som aldri har gjort noe annet enn å drive med politikk, så er selvsagt stortingslønnen ganske god. Slik kan de jo drive videre med hobbyen sin med en god lønn, ut fra sine kvaliteter.

For skikkelig flinke folk er imidlertid ikke stortingslønningene særlig store. Det er mange som tjener bedre.

Misunnelse gir ikke et bedre samfunn

Fattige misunner de rike. Private misunner offentlig ansatt. Offentlig ansatte misunner privat ansatte. Liberalister misunner politikere. Alle misunner «de andre».

Jeg misliker misunnelse, og bekjemper følelsen i meg selv hver gang den dukker opp.

Det er da vitterlig ikke noe problem at noen får mer enn andre. Noen vil selvsagt hevde at politikerne ikke fortjener mer penger. På samme måte som mange lærere ikke fortjener mer penger. Dette er selvsagt riktig. Lønninger påvirker imidlertid hvem som søker seg til et yrke i fremtiden.

Jeg mener også at det er mange som ikke fortjener en god lønn. Både politikere og lærere. Ganske mange av dem bør sparkes vekk fra der de i dag gjør en elendig jobb.

I politikken er det imidlertid velgerne som foretar sparkingen når det gjelder stortingsrepresentantene. Dette skjer imidlertid etter at partiene har gjort sine valg. Partiene velger blant dem som er tilgjengelige. Noen dropper ut av politikken på grunn av at lønnen ikke er konkurransedyktig og noen unnlater å komme inn i politikken av samme grunn. Det er kanskje ikke så mange, men de er nok bedre enn gjennomsnittet når det gjelder kunnskap og kompetanse.

Så er spørsmålet om disse gjør mindre ugagn enn sine mindre kompetente kolleger? Jeg tror det, men kan la meg overbevise om noe annet, så lenge argumentasjonen ikke handler om misunnelse.

Fra arkivet