Magasin

Keynes møter Hayek

Tidsskriftet «Ideer om frihet» ble utgitt fra 1980 til 2000. Liberaleren har fått tillatelse til å publisere artiklene fra tidsskriftet slik at de blir bevart for ettertiden. Denne artikkelen er hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1996.


Robert Skidelsky: The Road From Serfdom: The Economic and Political Consequences of the End of Communism, Allen Lane – Viking Penguin (214 sider/$26.95)

Legg fra deg dette bladet, ta telefonrøret, ring din bokhandler og kjøp denne boken. Under dekke av å forklare kommunismens vekst og fall har Robert Skidelsky forfattet intet mindre enn en rettferdiggjøring av frihetens ideal – og det på et tidspunkt hvor den er under stadige angrep fra noen av de samme menneskene som pleide å forsvare den. The Road From Serfdom er en behendig og subtil studie av økonomiske og ideologiske strømninger gjennom vårt blodige århundre, skrevet av en stor historiker som også har skrevet biografien om John Maynard Keynes.

Depresjonen

Boken er i seg selv beundringsverdig kort. Dette er et sammendrag av Skidelskys fortelling om den økonomiske frihets gjenfødelse, med unntak av hans skarpsindige og mesterlige statistikker. Historien begynner med det nittende århundredes verdensøkonomis mislykkede forsøk på å gjenvinne likevekten etter første verdenskrig. Amerikas retur til proteksjonismen i begynnelsen av 1920-tallet kullkastet alle håp om økonomisk gjenreising for Europa, og – etter noen få år med skjelvende fremgang – falt hele verden sammen under depresjon.

Kollektivismens seier

Plutselig dominerte de kollek­tiv­istiske ideene politikken. Ideer som i årene før 1914 kun hadde moret en håndfull intellektuelle. Kollektivismen forårsaket i sin tur en ny krig. Nederlands proteksjonisme stengte Japan ute av markedene i det som i dag er Indonesia. Sovjets kommunisme fratok Tyskland og Sentraleuropa deres gamle handelspartnere i øst, og amerikansk protek­sjonisme betydde stengsler for Europa. Fattige og ydmyket kastet taperne av første verdenskrig igjen terningen – og denne gangen overtalte de eksportavhengig land som Japan og Italia til å være med.

Nazi-Tysklands forbrytelser – og dets ynkelige nederlag – diskrediterte høyreorientert kollektivisme. (Selv om, som Skidelsky påpeker, de «utviklingsstrategier» som en rekke land i den tredje verden adopterte på 60- og 70-tallet hadde langt mer til felles med fascistisk økonomisk tenkning enn med Sovjets sentralistiske planøkonomi.) Men de til­lempningene av stalinismen som skjedde under Khrushchev fikk mange i Vesten til å frykte – eller håpe – at venstreorientert kollektivisme faktisk kunne fungere.

Redselen for Sovjet

Det gjorde også de fabrikerte økonomiske statistikkene som Sovjetunionen spydde ut, og som overbeviste president Kennedy, statsminister Harold Wilson og andre demokratiske ledere om at kommunismen holdt på å vinne den kalde krigen. Skidelsky siterer Richard Crossman, redaktør for den antikommunistiske klassikeren, The God That Failed, som i 1957 pessimistisk uttalte at han ble kvalm av «den skremmende kontrasten mellom engasjementet og energien til å misjonere som den kommunistiske blokk la for dagen, og den sløve, bedaglige dovenskap som vestens demokratier viste… Vurdert ut fra nasjonal sikker­het, forskning og teknologisk utvikling, populærutdanning, ja selv ut fra befolkningens levestandard, så taper det frie næringslivet terreng i den fredelige konkurransen mellom øst og vest.»

De vestlige regjeringene gikk til venstre i 1960-årene i et desperat forsøk på å oppnå en vekst tilsvarende den deres lettlurte etterretningstjenester rapporterte fra Sovjetunionen. De vedtok egne økonomiske planer, brukte milliarder på «infrastruktur» og pådro seg systematisk høyere gjeld. Venstresvingen slo selvsagt feil. Arbeidsløshetstallene begynte å stige, og inflasjonen akselererte. Skidelsky regner inflasjon som noe langt mer enn et økonomisk problem. Det er et sterkt faresignal om at et samfunn har problemer, og om at dets regjering prøver å gjøre for mye.

70-tallets regjeringer reagerte på 60-tallets mislykkede kollektivistiske eksperiment med å innføre stadig mer kollektivisme: Nixons lønns- og priskontroll, mer omfattende restriksjoner i Storbritannia og Canada, mer inflasjon, flere reguleringer og import­restriksjoner som ble innført for etter sigende å skulle løse energikrisen. Men disse videre skrittene på veien mot slaveriet ga ikke noe bedre effekt enn de tidligere forsøkene hadde gjort. Den vestlige verden var plutselig stilt overfor et brutalt valg: å styre bort fra kollektivismen eller strene videre mot en sentralisert planøkonomi.

Thatcher!

Da skjedde det plutselig et mirakel: Margaret Thatcher. La oss aldri en gang til gjøre den feilen å undervurdere enkeltpersoners betydning i historien. Ved å velge Mrs. Thatcher i 1979 ble Stor­britannia det første betydelige landet som snudde ryggen til slavetankegangen, og gikk i motsatt retning. USA fulgte etter.

Og samtidig som den vestlige verden vant kampen mot inflasjonen og korrigerte sin kurs, kjørte den også den kommunistiske blokken konkurs. Skidelskys beskrivelse av kommunismens sammen­brudd strekker seg kun over 20 sider, men det er et vidunder av et sammendrag. Den sovjetiske økonomien har aldri hengt på greip; til tross for at den holdt befolkningens levestandard nede for å kunne investere enorme mengder av nasjonalinntekten, førte avskaffelsen av begrep som priser og fortjeneste til at det var umulig å vite om alle investeringene ble allokert rasjonelt. Noe de selvsagt ikke ble. Vestlig inflasjon, som førte til at prisen på russiske råvarer steg på verdensmarkedet og derved gjorde kostnaden ved å låne i vestlige finans­institusjoner lave, beskyttet midlertidig Sovjetunionen fra konsekvensene av deres vanvittige økonomiske system. Men da inflasjonen stoppet opp ble krisen i den sovjetiske økonomien åpenbar selv for Politbyråets berusede øyne.

Kommunismens fall

Gorbachev forsøkte å håndtere krisen ved å tilby sovjetiske foretak mer frihet. Men denne «markedstilpasningen» av sovjetisk økonomi viste seg å være fatal. Skidelsky sammenligner på en genial måte det som da skjedde med sammenbruddet av det romerske keiserdømme. Ikke før hadde den sentrale stat løsnet grepet om sine magnater, så begynte disse å putte fortjeneste i egne lommer. Den nye makten som sovjetiske bedrifter og republikker fikk, førte ikke til større effektivitet – men kun til at man sluttet å overføre penger til Moskva. Kommunismen gikk konkurs. Men de enorme bedriftene som sultet sentralleddet til døde lyktes heller ikke selv: som kunstige kreaturer hvis eksistens fullstendig var avhengig av statlig påtvunget irrasjonalitet, brøt de sammen rett etterpå.

Med kommunismens død burde kollektivismen være diskreditert og friheten triumfert. Men historien ender ikke så lykkelig. Skidelsky avslutter med noen betrakt­ninger om den utbredte tafatthet som er dominerende i den nye, frie verdensøkonomien på et tidspunkt som burde vært dens stolteste øyeblikk. Men han forblir uforferdet. Han lar seg ikke affisere av klagene om at det frie marked underminerer nasjonene og knuser samfunn. Markedet selv, hevder han, «skaper de samfunn som er nødvendig for sosialisering: bedrifter og husholdninger vil i fellesskap sørge for å nå felles mål».

Tilbake til Keynes

Det bekymrer Skidelsky hvor sårbar kapitalismen er i forhold til humørsvingningene i demokratisk politikk. Det at Latin-Amerika, det fjerne-østen og Øst-Europa har tatt skrittet inn i den nordatlantiske frihandelsøkonomien, har rystet lokale økonomier over hele den industrialiserte verden. De som har tapt på disse rystelsene kan bli fristet til å se seg om etter mørke og irrasjonelle løsninger på problemene – det er ikke bare USA som påvirkes av Buchanan’er. Hvordan kan vi overbeviser velgerne om å ta belastningen med å ri av sjokkene?

For å finne et svar går Skidelsky til Keynes – men ikke til 60-tallets Keynes. Jeg morer meg over ironien i at Keynes’ største elev utgir en tittel som hyller Keynes største kritiker, men jeg er usikker på om Skidelsky selv ser humoren. Forfatteren beskriver her en Keynes som langt på vei ser ut som Friedrich Hayek:

Intet var mer i motstrid til Keynes intensjoner enn at staten skulle drive med kontinuerlig budsjett­underskudd. Ei heller var det Keynes’ mål å omfordele inntekt, nasjonalisere økonomien eller diktere investeringer eller lokaliseringen av industri. Hans mål var ganske enkelt å sikre et nivå på den samlede etterspørselen som var stor nok til at markeds­nivå på lønningene kunne fastsettes uten at man endte opp med inflasjon. Hans teori ble med vilje utformet slik at ønske fra planleggere, reguleringskåte og korporatister om mikro­økonomisk intervensjoner ble gjort irrelevante.

Slik Skidelsky nå ser det, er essensen i keynsianismen troen på at fri markedsøkonomi har en tendens til å være syklisk ustabil og at statens ansvar er å avverge disse syklusene. Men dette ansvaret behøver ikke å bety uendelige og enorme statsutgifter. Kanskje var økt offentlig forbruk under depresjonen en måte å bøte på den ustabilitet som Keynes diagnostiserte. Men om det var riktig den gangen er det ikke riktig i dag. Det som nå trengs, mener Skidelsky, er det som kan kalles Hayeks virkemidler for å nå Keynes’ mål.

Helt konkret ønsker Skidelsky at hele verden skal nyte godt av de samme økonomiske betingelsene som de nord-atlantiske samfunn og Japan hadde glede av på 50- og 60-tallet: stabile valutakurser, handelsavtaler og internasjonale utlånere i siste instans. OK. Men dersom dette virkelig er keynesianisme for nittiårene så er Keynes’ siste forsvarer redaktøren i Wall Street Journal.

Det er ganske morsomt, men det gjør ikke Skidelskys resept mindre velegnet. Nasjonale markeder trenger internasjonale institusjoner. Det er noe det er viktig at USA forstår – på et tidspunkt hvor det republi­kanske partiet gjør hjerte­skjærende tilnærmelser til den snevre, stupide økonomiske nasjonalismen som beseglet verdensøkonomiens skjebne i 1920-årene.

Hentet fra Ideer om frihet nr 2, 1996.

Fra arkivet