Kommentar

KrF i dødens posisjon: Små, usynlige og unødvendige

Dagbladets kommentator Sondre Hansmark skriver at KrF trenger et mirakel, og at retningsvalget høsten 2018 var et dårlig veivalg. Kunne KrF valgt venstresiden?

Olaug V. Bollestad, Kristelig Folkeparti, Rogaland. Kilde: Stortinget

Det var daværende partileder Knut Arild Hareide («gode, gamle» som Hansmark skriver) som høsten 2018 kastet partiet ut i en opprivende strid om KrF burde bryte med gamle samarbeidsmønstre og velge et samarbeid til venstre. Hareide skrev til og med en bok om grunnlaget for anbefalingen om å velge venstresiden. Hareide tapte og gikk av. Nestlederne Olaug Bollestad og Kjell Ingolf Ropstad vant, tok partiet inn i regjeringen til Erna Solberg, og havnet under sperregrensen ved valget i 2021.

Bollestad ble fungerende leder da Hareide trakk seg. Ropstad ble valgt som leder i april 2019. Han måtte trekke seg høsten 2021 grunnet rot med pendlerbolig. Bollestad ble partileder. Ved valget i 2021 ble KrFs stortingsgruppe redusert til tre; Bollestad, Ropstad, og tidligere utviklingsminister Dag-Inge Ulstein. Han var alternativet da Bollestad ble valgt til partileder, men ville ikke stille.

En sentrum/venstre-regjering med Ap, SP og KrF ville hatt noe for seg dersom poenget var å legge politikken litt til venstre. SP er omtrent like verdikonservative som KrF, og KrF kan plasseres omtrent på linje med Ap i økonomisk politikk. Men så var det det dårlige valget, da. Venstresiden fikk solid flertall ved valget i 2021. Hverken KrF eller MDG brøt sperregrensen, og er derfor hverken hver for seg eller sammen noe alternativ som Støre kan bruke for å nøytralisere SV, om nødvendig.

Verdikonservative KrF har vært en bremsekloss siden partiet ble stiftet i 1933. Utviklingen har, spesielt de siste 30 årene gått i stadig mer verdiliberal retning. Homofile og lesbiske er inkludert i Ekteskapsloven, selv den gamle statskirken (nå «folkekirken» godtar vielser av likekjønnede par. Bioteknologiloven er liberalisert, og barn i regnbuefamilier er efterhvert blitt både tale- og skriveføre, og kan fortelle at de ikke har tatt skade på sjelen av å vokse opp med likekjønnede foreldre. Heller ikke barn blitt til ved surrogati ytrer seg negativt om måten de er blitt til på.

For KrF var FrP en så stor og stygg ulv at KrF i det lengste holdt seg unna i alle sammenhenger. Budsjetter kunne forhandles frem, men avbildes sammen skulle man helst ikke. Det ble ikke mer enn ett år i regjering sammen. FrP fikk nok, og synes at regjeringen var blitt for grå. FrP var langt fra så moderate som KrF ønsket, og partiene var på kollisjonskurs om miljø, bistand og mye annet. Lenge var det de verdiliberale på venstresiden som var KrFs motpol. Men også blant KrFs foretrukne partnere til høyre i politikken har de verdiliberale fått solid fotfeste. Foran hvert landsmøte i Venstre er det efterhvert blitt tradisjon at noen i KrF-ledelsen går ut i den kristne dagsavisen Vårt Land og advarer mot at Venstre skal innta standpunkter som er så liberale at det kan true samarbeidet mellom de to partiene. Et samarbeid den yngre, urbane, Europa-orienterte og verdiliberale delen av Venstre ikke akkurat jubler av begeistring for.

Kanskje burde KrF valgt venstresiden i 2018? Men avskallingen av Hareides tilhengere og opprettelsen av partiet Sentrum kan ikke ha overbevist så mange i KrF. For Sentrum gikk det skikkelig dårlig med i valget. Selv om KrF falt under sperregrensen for første gang er de i hvert fall representert på Stortinget. Ropstad kan neppe håpe på noe mirakel for egen del. Kanskje Ulstein kan modne som partilederkandidat. Olaug Bollestad har så langt ikke vært noen suksess som partileder, til tross for nokså utradisjonelle stil på sosiale medier – til KrF-leder å være. Det må nok mer til enn en lettere avkledd partileder-ektefelle til for å løfte Bollestads KrF til gamle høyder.

Kanskje kan KrF få ny kraft ved å være den verdikonservative motkraften partiet ble stiftet som. Det finnes nok av folk som ikke liker hverken skeive, regnbuefamilier, Pride eller surrogati. Mange liker ikke EU (selv om Dyret i Åpenbaringen ikke er så mye brukt som argument lenger). I et land der bedehusene forsvinner nesten uten at noen merker det, skal det kanskje mye til å finne materiale til å gjenoppbygge partiet. Hvem vil savne KrF? Det finnes faktisk nok av verdikonservative. I SP. Det finnes nok av dem som står for en sosialdemokratisk økonomisk politikk. I SP, Ap og SV.

KrF kunne ikke på landsmøtet før valget i 2021 bestemt seg for å gå til valg på en rødgrønn regjering likevel. Da måtte de gått ut av Solberg-regjeringen. Men ville Støre-regjeringen vært så ille for KrF?
Dagbladets Sondre Hansmark skriver: «At partiet hadde gjort det noe særlig bedre i dagens regjering er ikke særlig plausibelt. Støre-regjeringen sliter voldsomt på meningsmålingene, og prosjektet ser ikke særlig forlokkende ut.

Likevel har Støre-regjeringen åpenbart mye ved seg som KrF liker. De er sentrumsorienterte i de fleste spørsmål og det finnes ikke for mange radikale reformer eller store liberaliseringer å snakke om.»
Et KrF over sperregrensen kunne vært sammen med SP blitt en veldig verdikonservativ blokk i regjeringen, og et skikkelig problem for Anette Trettebergstuen og hennes liberale venner i Ap. Men Dette vil vi ikke få svar på. Ropstad og Bollestad vant kampen om veivalget, og bidro dermed til at KrF frem til 2025 sitter i dødens posisjon på Stortinget. Små, usynlige og unødvendige.

Akkurat slik KrF bør være.

Fra arkivet