Kommentar

Ikke skeiv kunst på Jernbanetorget stasjon?

Pride Art fikk avslag på deres søknad om å stille ut skeiv kunst på «Kunstpassasjen» på Jernbanetorget. Det som gjør saken spesiell er imidlertid ikke bare avslaget, men hele prosessen.

kvinne og barn avsky foto Conor Lawless CC.BY.
Sporveien AS er opptatt av at utstillingene på Kunstpassasjen ikke skal provosere barnefamilier eller andre som de mener foretrekker konservativ kunst. Foto: Conor Lawless CC.BY.

Det var Aftenposten som fortalte om historien. Historien går i korte trekk slik: Pride Art (en nasjonal medlemsorganisasjon som formidler skeiv kunst og kultur) søkte Sporveien om å stille ut på det som kalles «Kunstpassasjen», det vil si passasjen mellom østgående og vestgående linjer på Jernbanetorget stasjon i Oslo. Dette er en svært travel passasje, og dermed er det stor etterspørsel. Etter usedvanlig lang behandlingstid fikk Pride Art avslag med begrunnelse i at kunsten var for provoserende, eller slik det ble formulert, Sporveien AS må ha en «nøytral posisjon som ikke provoserer eller opprører de reisende». Men er det en god grunn til avslag? 

Kunst og provokasjon – en vanskelig kombinasjon

Kunst har ofte provosert. Av og til er den subtil, som i Fragonards «Husken», der en huskende kone viser fram alt under kjolen til sin elsker i buskene. Andre ganger, som Gustave Courbets «Begravelse ved Ornans», var provoserende for sin brutale ærlighet, der man fikk se en ekte og usminket begravelse av en vanlig person, et brudd med den mer pompøse klassisistiske malerstilen som var vanlig da. Malerkunsten ble utover slutten av 1800-tallet og videre langt mindre bundet av tidens normer og regler. Dadaistene og surrealistene flørtet gjerne med seksuelle undertoner. 

Det betyr ikke at provokasjon i seg selv alltid er vellykket. Dette handler om at for mange kunstinteresserte skal følelsene ikke være for sterke. Blir verket for overdrevet, blir det for klart at du skal bli sint, provosert, begeistret, melankolsk, glad eller trist, står det i fare for å bli betegnet som «kitsch». Svært forenklet er kitsch et verk som prøver å være kunst uten å ha kunstnerisk kvalitet, og ofte er billige reproduksjoner av berømte malerier eller originale verk som bruker grove teknikker til å appellere til følelsene våre. I Norge er de mest kjente eksemplene den stolte fiskeren, den sensuelle sigøynerpiken, den vakre solnedgangen (med elg) og det gråtende barnet.

Konservativ tilnærming til skeiv kunst

Tilbake til spørsmålet: Har Sporveien en god grunn til avslag? Kort fortalt har Sporveien vurdert kunstverkene og kommet til konklusjonen at de ikke møter kravene til kunst som Sporveien ønsker å stille ut. Slik sett ligger det ingen begrensning i ytringsfriheten; retten til ikke å publisere ytringer må også ivaretas. Avslaget i seg selv er derfor ikke uvanlig ut ifra vanlig saksgang.

Men saksgangen er alt annet enn vanlig. På Sporveiens egne nettsider står det at saksgangen er typisk to uker. Søknaden til Pride Art, som var beregnet å være klar til Pride-måneden, tok hele syv måneder. Det er altså over femten ganger så lang ventetid som forventet. Det står ingenting om at Sporveien selv har opplyst om at denne behandlingen skulle ta så mye lengre tid, ei heller om leder for Pride Art, Frederick Nathanael, har spurt om dette. 

Begrunnelsen til avslaget er at man må ha en «nøytral posisjon som ikke provoserer eller opprører de reisende». Til Aftenposten skriver kommunikasjonssjef i Sporveien Anette Espeli dessuten at de «må ha en forsiktig og konservativ vurdering av budskap og uttrykk». Kort sagt opplever Sporveien av deler av kunsten rett og slett ble litt for mye for Sporveien, med tanke på at dette skal vises fram til et tverrsnitt av befolkningen, og ikke folk som frivillig oppsøker kunsten. 

Hvor provoserende er den skeive kunsten?

Men stemmer det? Er virkelig kunsten så provoserende som Sporveien vil ha det til? Og hva er egentlig skeiv kunst? 

Det siste først. Skeiv kunst er kunst som vektlegger livsstilen til de som ikke hører hjemme i den heteroseksuelle sfæren. Akkurat som med annen kunst med sterkt budskap, som politisk kunst, er det ikke uvanlig at poenget blir hamret inn. 

Når man ser på utvalget av kunstverk som ble sendt med søknaden (Aftenpostens lenke), ser man stor variasjon på kunstverkene. Enkelte er det vanskelig å skjønne at i det hele tatt kvalifiserer som skeiv kunst, og ikke bare kunst. Andre prøver nesten for hardt å provosere, og så har vi «At the last supper we shall not be ashamed«. Bildet, som er en fotografisk parodi på Leonardo da Vincis «Nattverden», viser tretten kvinner, flere med ett eller flere bryster utildekket, og flere med seksuelle BDSM-undertoner. Verket handler sannsynligvis om lesbiske som tør leve sitt liv, muligens i en dystopisk framtid. 

Mye peker på at dette er poenget i diskusjonen. Med ublide øyne kan man se på det som kitsch nettopp fordi det en billig reproduksjon av et berømt maleri. Nå er parodier av «Nattverden» så vanlige at man knapt kan la seg provosere av det. Samtidig er det irriterende nettopp fordi det er et så åpenbart forsøk på å provosere. 

Det provoserende med verket er nok likevel først og fremst at det skal stilles ut utenfor et galleri. Man har andre forventinger til hva man skal se i et galleri enn utenfor. Og der kan nok de andre verkene lære oss andre mye mer om skeiv kunst. 

Sporveien prøver for hardt

Men dette er ett bilde. Det er også et bilde som Stiklestad Nasjonale Kultursenter hadde så få problemer med at de på bakgrunn av dette og andre bilder like godt utnevnte Pride Art til årets Olsokkunstner i juni.

Resten av verkene er spennende. Det fargerike bildet av to menn med skjegg og en kvinne som kysser er et glimrende eksempel på normalisering av kjærlighet som ikke passer inn i tradisjonell heteroseksualitet. Tilfellet der tre demoner kysser hverandre er nok hakket mer problematisk, men provoserende på en god måte. Resten er malerier som absolutt hadde gjort seg fint på Kulturpassasjen. 

Spørsmålet er derfor om Sporveien AS kunne ha tatt kontakt med Pride Art tidligere. De hadde syv måneder på seg på å oppklare dette. De kunne ha diskutert de mest problematiske bildene, som altså var eksempler på kunst. Det hadde ikke kostet Sporveien noe som helst å be om at enkelte av maleriene hadde blitt fjernet. Det at Nathanael står på sitt og mener at det at kunsten skal opprøre og provosere de reisende, er et standardsvar. Det at han sammenlikner kunsten sin med det som vises på Astrup Fearnley og Høstutstillingen, viser også at han kanskje bør tenke litt over at Kunstpassasjen har en annen funksjon enn disse galleriene. Så det er to steile fronter. Men Sporveien AS framstår nok som mest steile.

Fra arkivet